Barn er dønn ærlige på godt og vondt.
SØNNEN MIN på fem år forholder seg meget forskjellig til sin farmor og mormor. Han liker å være nær farmoren og sier «ha det bra» når vi drar fra henne. Mormoren ser han mye oftere, siden hun passer ham flere ganger i uken. Men han kan være sur og tverr mot henne, og vil ikke si farvel når vi skal dra hjem. Jeg blir lei meg når han oppfører seg slik mot henne, men klarer ikke å få ham til å snu.Har du noen gode tips til meg?
SVAR:
Like før jul kunne hjerneforskning konstatere at barn er i stand til å sanse forskjellen mellom «vennlige» og «uvennlige» voksne fra de er fire måneder gamle. Jeg har ikke lest selve forskningsrapporten, og vet derfor ikke om den spesifiserer hva barn oppfatter som vennlig eller uvennlig adferd. Men det har lenge vært kjent at spebarn fra de er rundt fire måneder gamle begynner å forholde seg forskjellig til forskjellige voksne de møter i hverdagen.
I den alderen reagerer barn spontant. De har fremdeles ikke lært at man som menneske må ha to ansikter: ett til «pent bruk» og ett til privat bruk. Denne kjensgjerning har alltid skapt pinlige situasjoner for foreldre. Mens de voksne anstrenger seg for å holde ut de få timene tante Annas besøk varer, tillater babyen seg å vende ansiktet bort og nekter å ta imot kyss og klem! Eller kjemien stemmer bare ikke mellom babyen og onkel Ove, som far og mor setter slik pris på.
Foreldre har gjennom generasjoner konstruert forklaringer og bortforklaringer hva gjelder barnas adferd. Men det endrer intet ved det faktum at barna er selvstendige individer, hvis følelsesliv vi bare kan påvirke og kontrollere inntil en viss grense. Denne grensen har du nådd med sønnen din. Derfor makter du ikke «å snu ham».
Ikke lett
Forestill deg et øyeblikk at mannen din prøvde å forandre følelsene dine for en av vennene hans eller et medlem av familien. Ville du være i stand til det bare fordi det var din manns ønske? Ikke det, nei? Men du kunne kanskje overtales til å skjule de negative følelsene når du skulle være sammen med denne personen og overtale deg selv til å være høflig.
Sønnen din er nå i den alderen at han begynner å oppdage og integrere de tusenvis av forskjeller mellom den personlige sannhet og det sosiale ansikt. Det er kanskje ennå for tidlig for ham å innse verdien av å måtte lyve om sine følelser for moren din. Eller han vil ikke! Kanskje savner han at du tar følelsene og opplevelsene hans alvorlig og forsøker å se moren din gjennom hans øyne? Han tilbringer faktisk mer tid sammen med henne enn du. Du kan heller ikke vite hva som skjer mellom dem når du ikke er der, og moren din er på hjemmebane. Ikke at jeg tror moren din behandler gutten dårlig. Men barn reagerer på en mengde nyanser i språkbruk, tone, kroppsspråk og så videre. Og det jeg med sikkerhet vet om barn, er at reaksjonene deres alltid er meningsfulle også når voksne ikke kan skjønne meningen.
Er mor OK?
Dersom motet er til stede, kunne du vurdere ditt eget forhold til moren din. Er alt idyll og harmoni? Gjør og sier hun ting som sårer eller krenker deg? Er det usympatiske og irriterende sider ved hennes adferd, som du i årenes løp har lært å ignorere eller tilgi? Hvordan er din manns forhold til svigermoren, dersom han skal være helt ærlig? Og til dere begge: Finnes det to personer i familien eller vennekretsen som dere synes akkurat like mye om eller har dere også et indre hierarki?Min egen mor har et antall barnebarn og oldebarn. Noen av dem elsker henne betingelsesløst, mens andre reserverer seg. Det hun blant annet lærte mest av, var da et barnebarn (den gang fire år) åpent og med god samvittighet konstaterte: «Jeg liker deg ikke, bestemor.» Han er aldri uvennlig mot henne, men beskytter sine grenser og opptrer med beundringsverdig integritet. Men ble hun ikke såret og ulykkelig? kan man spørre. Jo, men bare en kort stund. Så begynte hun å lære seg å være sammen med gutten uten å ta sitt forhold til ham for gitt.
Hvorvidt din sønns farmor skårer 10 i en skala fra 1 til 10 og mormor må nøye seg med ni eller to, har jeg ingen formening om. Din mors engasjement for sønnen deres er kanskje en dyrebar gavepakke til dere. Men stiller det seg slik for sønnen deres, som egentlig ikke har hatt noe valg?
Sannheten er viktig. Din observasjon av at sønnen din sier «ha det» til farmor, men ikke til mormor, er spennende nettopp fordi den illustrerer hvordan førskolebarns virkelighet ser ut innenfra. Han sier ikke «ha det» til farmoren for å være høflig, men fordi han mener det av hjertet. (Jeg vil understreke at jeg ikke har noe imot høflighet og sosiale konvensjoner, som spiller en viktig rolle i den daglige omgang med andre mennesker og bidrar til at vi ikke sårer og krenker hverandre. Men i nære relasjoner har konvensjonene begrenset verdi dersom ikke sannheten også er tillatt.)
Jeg tipper at moren din har det for travelt med å oppdra barnebarnet. Hun er for lite opptatt av å nyte ham, lære ham å kjenne, sette pris på kvalitetene hans og gjenoppdage livets forunderlige hemmeligheter sammen med ham. Han må tilpasse seg hennes verden på hennes betingelser for å gjøre seg fortjent til hennes applaus.Rådet mitt er derfor å ta din sønns følelser alvorlig, finne ut av bakgrunnen for dem og innrømme ham retten til å ha sine egne følelser også når de avviker fra dine.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015