Det er ikke alltid lett å få sin status i familien endret.
TO HENVENDELSER fra lesere er så parallelle at man kunne fristes til å tro at de kom fra samme familie. Begge handler om nye roller i nye familier.
Brev nummer én: «Min kjæreste (38) og jeg (40) har kjent hverandre i halvannet år. Hun har en ni år gammel sønn. Jeg har en datter på seks år. Begge barna er enebarn.
Når datteren min, som bor mest hos moren, er hos oss, er vi sammen alle fire. Da har hun vanskelig for å falle inn i sin nye rolle som «lillesøster». Hun har vært vant til å være alene sammen med
enten moren eller meg og er derfor blitt vant til mye oppmerksomhet.
Utfordringen er å få henne til å forstå at selv om hun ikke får like mye oppmerksomhet i den nye familiekonstellasjonen, er hun ikke mindre elsket. Situasjonen er nemlig den at i sin søken etter oppmerksomhet i vår nye familie kan hun
blant annet finne på å slå sin nye «storebror». Hun er i det hele tatt mindre avslappet og gjør mer for å være «med»med de følger det kan få for harmonien i familien. Hva kan vi gjøre for at hun lettere tilpasser seg sin nye rolle?»
Brev nummer to: «Kjæresten min og jeg har kjent hverandre i omtrent to år. Vi har bodd sammen i ett år etter at han ble skilt. Jeg har en sønn på ti år, som bor hos meg. Kjæresten min har en sønn på fem år, som er hos oss annenhver helg.
Vi forsøker hele tiden å gi barna opplevelsen av at vi alle fire er en familie. Vi foretar oss mye sammen og bruker mye tid på barna. Likevel blir det nesten aldri ordentlig hyggelig. Enten er sønnen min tverr og utilfreds, eller min kjærestes sønn setter seg på bakbena. Det verste er at sønnen min nå har begynt å snakke om at han helst ikke vil ha sin nye lillebror på besøk. Det sårer selvfølgelig kjæresten min. Hva kan vi gjøre for at de to guttene skal bli i bedre stand til å finne ut av det med hverandre?»
SVAR:
Min spontane reaksjon på begge brevene var: «Ja, men er det da overhodet ingen grenser for hva barn skal stille opp med og tilpasse seg uten at det må gjøre vondt for noen!»
De to hovedpersonene en jente på seks og en gutt på ti har i løpet av to-tre år gjennomlevd en skilsmisse, måttet venne seg til foreldrenes nye partnere og se i øynene at tilværelsen som enebarn også er forbi. Samtidig har deres primære voksenkontakter en omseggripende trang til harmoni, som til slutt kan medvirke til å skape grobunn for en ny skilsmisse eller to.
Det er en viktig kjensgjerning i omgangen med barn at de bare i sjeldne tilfeller er i stand til å uttrykke seg personlig og presist når det virkelig gjelder. Barn er generelt blitt mye bedre til dette i løpet av den siste generasjonen. De har fått bedre muligheter, og flere voksne har vært mer imøtekommende.
Ofte er det imidlertid slik, som i disse to eksemplene, at barn uttrykker sine innerste tanker og følelser i en personlig kode. Det er de voksnes oppgave å finne nøkkelen til den. Det er helt avgjørende om de voksne leter i søppelkassen etter negative psykologiske fortolkninger eller er oppmerksomme på at barns reaksjoner alltid er meningsfulle og nesten alltid også konstruktive for familien.
Liker det ikke!
Begge barna sier etter min mening det samme. «Jeg er ikke parat til å oppgi min posisjon som ditt ene- og favorittbarn bare fordi du har funnet deg en kjæreste, som også har et barn. Jo mer du presser meg til å «leke familie», jo mindre synes jeg om det».
Svaret vil fremgå av følgende lille tale, som de to foreldrene og deres nye partnere kunne ha holdt for barna da de bestemte seg for å flytte sammen: «Vi har besluttet at vi gjerne vil bo sammen fordi vi elsker hverandre og gjerne vil være sammen så mye som mulig. Det er vi meget glade for, men vi kan også forestille oss at dere kanskje ikke er så begeistret. Derfor skal dere begge vite at dere ikke er nødt til å holde like mye av hverandre som vi holder av dere. Vi vet godt at vi har snudd opp ned på livene deres noen ganger i løpet av kort tid. Men vi håper at dere ikke er altfor sinte på oss avden grunn. Dere behøver ikke å oppføre dere som kjærlige søsken overfor hverandre. Men når vi nå har tvunget dere til å bo under samme tak, håper vi at dere vil behandle hverandre ordentlig».
Nå er det for sent med denne forebyggende talen,
men den seksårige jenta trenger sårt at faren hennes uttaler seg: «Jeg ser godt at det er vanskelig for deg plutselig å skulle være lillesøsteren til en gutt du bare har kjent i halvannet år. Jeg hadde en drøm om at dere to ville synes like mye om hverandre som vi voksne gjør. Men slik har det ikke gått. Derfor skal du vite at det selvfølgelig er forskjell på deg og din nye storebror i mine øyne. Du er min virkelige datter, og du vil alltid være viktigere for meg enn han er. Det er på samme måte mellom ham og moren hans. Jeg er lei for at jeg ikke har sagt det så tydelig før, men jeg var nok for romantisk. Når du får lyst til å slå noen, er det derfor meg og ikke ham du skal denge løs på». Moren til den tiårige gutten skal gi uttrykk for noe tilsvarende overfor ham.
Sorgreaksjon
Barn og det gjelder også barn i denne situasjonen vil intet heller enn å gjøre sine foreldre glade. Når de derfor tar mot til seg og gir uttrykk for tanker og følelser som de vet gjør foreldrene lei seg, kan man trygt gå ut fra at det nå er alvor. Det er ikke en del av et spill for «å få oppmerksomhet», men uttrykk for et behov for å bli «sett». Det er heller ikke uttrykk for simpel sjalusi, men for smerten over et tap.
De voksne må på begge hold gjøre det de kan for å stille barna så fritt som mulig rent følelsesmessig og la være å problematisere følelsene deres. Først da vil det oppstå et klima i begge familiene som gjør det mulig for barna å finne ut hvordan og hvor nært de vil ha det i forholdet til hverandre. Det betyr ikke at de voksne skal legge en demper på sin romantikk eller lengsel etter harmoni. De skal bare vente med å «leke familie» til alle er klare til å være med.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015