Hva gjør du når barnet ditt blir engstelig for at det skal skje deg noe?
En enslig mor skriver at hun har vært alene med to barn i nesten to år etter en dramatisk og langvarig skilsmisse. «De har begge samvær med faren, men siden han er meget ustabil, begynner både jeg og barna å bli lei av at alt skal foregå på hans premisser. Det eldste barnet vårt, en gutt på ti år, har de siste tre månedene utviklet en angst som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. Vi bor utenfor storbyen, hvor jeg jobber, så på hverdagene må jeg ta toget en halv time for å komme hjem. Han og de fleste av klassekameratene hans bryr seg ikke om å gå i SFO etter skoletid, så de bytter på å leke hos hverandre til foreldrene kommer hjem.
Dette går helt fint, men sønnen min er etter hvert blitt svært engstelig for at det skal skje meg noe på hjemveien.
Det begynte med at toget var forsinket et par dager i strekk, og etter det vil han hver kveld høre om alle detaljer i programmet mitt for neste dag. Og hvis toget er bare fem minutter forsinket, blir han veldig engstelig, og det tar lang tid å berolige ham. Jeg trøster ham så godt jeg kan, men det er som om det blir verre istedenfor bedre. Det eneste jeg har lagt merke til, er at han på langt nær engster seg så mye hvis det er en voksen hjemme der de leker etter skoletid. Jeg føyer ham i behovet hans for å få vite planene mine inntil minste detalj, og jeg ringer ham selvfølgelig så snart jeg vet at jeg blir forsinket, men det hjelper ikke. Hva skal jeg gjøre?»
SVAR:
Sønnen din er én av mange både store og små som forsøker å bekjempe angsten sin ved hjelp av kontroll. Det fjerner aldri angsten, men gir ham en opplevelse av at han likevel foretar seg noe. I dette tilfellet vil sønnen din ha oversikt over hele arbeidsdagen din, og likevel blir ikke angsten hans mindre.
Dette er en reaksjon vi av og til ser hos spesielt gutter som ikke bare er blitt «mannen i huset» hjemme hos mor, men som også reelt har mistet ethvert meningsfullt forhold til faren sin (i hvert fall for en tid). Det at eldste sønn inntar rollen som «mannen i huset», kan hverken du eller andre enslige mødre egentlig gjøre så mye med. Barn forsøker alltid, så godt de kan, å utfylle det vakuum som oppstår i en familie når den ene voksne mangler. Vi ser det også i en del familier hvor far er borte i lange perioder pga. arbeid på f.eks. boreplattform, utstasjonering eller som langtransportsjåfør. I slike familier blir det ofte konflikter mellom fedre og sønner fordi far ikke vil finne seg i konkurranse, og sønnene ikke bare kan forandre rollen sin i familien etter fars skjema.
Blir partner
Alle barn føler seg meget ansvarlige for foreldrenes trivsel og velbefinnende, og denne følelse av ansvar blir ofte sterkere når man er den eldste. Det provoserer og bekymrer oss ikke fullt så mye når den eldste er en pike og hun «bare» blir sin mors forlengede og hjelpende arm. Bor hun derimot alene med faren sin og bruker masse energi på å bekymre seg for ham eller gå inn i rollen som en slags partner, blir vi skeptiske.
Vi kan hverken forebygge eller forhindre at barn tar dette ansvaret og disse rollene på seg, men vi kan gjøre noe meget viktig: Vi kan la være å utnytte det!
Det betyr først og fremst at du som mor må avstå fra å dele dine voksenproblemer med ham og isteden snakke med andre voksne. Det betyr også at du skal være forsiktig med å rose ham for å være «stor», «dyktig» eller utstyre ham med kjælenavn som f.eks. «lille mannen min».
Den beste «motgiftn» vi kjenner til, er å sørge for at han får mye tid til å leke, være sammen med andre barn og forøvrig beskjeftige seg med ting som svarer til alderen hans. Og så noe meget viktig: Du må anerkjenne hans ansvarlighet!
Ro ham ned
I denne aktuelle situasjonen vil jeg foreslå at du (med egne ord) sier noe i denne retning til ham: «Jeg er blitt klar over at du føler stort ansvar for at jeg har det bra. På den ene side er jeg glad for det, men på den annen side skal vi begge passe på at du ikke påtar deg for mye. Jeg forstår jo at du blir bekymret og engstelig hvis jeg kommer for sent hjem, men det beste jeg kan gjøre med det er å ringe deg når jeg vet hvor mye forsinket jeg blir. Jeg vil ikke diskutere hele arbeidsprogrammet mitt med deg, for det behøver du ikke å føle ansvar for, og det vil heller ikke gjøre deg mindre engstelig.»
Dette er hva han behøver for å dempe angsten sin. Og så er det noe som tyder på at han i en periode har bruk for mer samvær med stabile voksne. Det gjetter jeg fordi du nevner at angsten hans er mye mindre når det er en voksen i nærheten. Ut over det er det en god idé at du et par ganger i måneden bare sjekker hvordan han tenker og føler omkring skilsmissen og forholdet til faren. Ikke i lange samtaler, men som en mulighet for ham til å dele sine tanker med noen, og for deg til å få vite hvordan han har det for tiden.
Det er som nevnt ikke klokt å føye ham i ønsket om å ha full kontroll med hverdagen din (barn vet hva de har lyst til, men ikke alltid hva de har behov for). Gjør du det, risikerer han å utvikle en mer permanent tvangspreget kontrolladferd. Gi ham isteden en klem og sitt litt sammen med ham og stryk ham over ryggen eller håret til han slapper av. Du kan også si dette til ham: «Jeg vet godt at du tror du vil bli mindre engstelig hvis jeg svarer på alle spørsmålene dine, men det blir du ikke. Jeg lover å gi deg beskjed når jeg blir forsinket, og det får du nøye deg med».
Hvis dette ikke hjelper i løpet av et par måneder, bør du nok overveie å skaffe profesjonell hjelp.
SITAT
Det at eldste sønn inntar rollen som «mannen i huset», kan hverken du eller andre enslige mødre egentlig gjøre så mye med.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015