Famlab.no

Lykkelig skilsmisse for store og små?


Når skilsmissen er en lettelse for den ene eller begge voksne, er det fort gjort å bortforklare barnas reaksjoner.

Alle som skilles, spør seg om skilsmisse er best for barna, eller om skilsmissen går ut over dem. «Bør vi fortsette å leve sammen for barnas skyld», er ett av mange spørsmål som spørreren selv ofte besvarer med å fastslå at ingen barn har glede av at far og mor opprettholder et ulykkelig forhold.

Situasjonen i og omkring en skilsmisse er svært vanskelig, og det finnes ingen korte eller enkle svar. I hvert enkelt tilfelle må vi kjenne de involverte parter, og selv da kan forholdet mellom dem utvikle seg helt uforutsigbart i månedene og årene som følger.

En far har skrevet og fortalt om et mangeårig konfliktfylt samliv mellom to ulykkelige mennesker, deres forgjeves kamp for å få forholdet til å fungere og den store lettelsen som fulgte da han endelig gjorde alvor av å flytte fra sin kone. Parets åtteårige datter bor nå en uke hos moren og en uke hos faren. Denne ordningen fungerte fint de første månedene, på samme måte som foreldrene samarbeidet brukbart om datteren. Faren beskriver hvordan han etter skilsmissen føler seg som «født på ny», med masser av energi og livsglede, og at han nå har forelsket seg i en ny kvinne, som han med tiden gjerne vil flytte sammen med.

Sjalusi?
Nå er det imidlertid blitt skår i gleden: «Datteren min, som mange ganger har sagt at hun har det mye bedre etter at vi ble skilt, er nå sint fordi jeg har fått meg kjæreste, og behandler henne dårlig. Kjæresten min har imidlertid bare positive ting å si om datteren min. Hun liker henne svært godt, men blir selvfølgelig også såret over den dårlige oppførselen hennes.»

Faren skriver at det nå er gått så langt at datteren ikke lenger vil bo hos ham annenhver uke, og at det er et problem for alle parter. Han vil gjerne ha et råd om hvordan han skal takle sin datters «sjalusi», som han kaller det.

I denne familien var foreldrenes skilsmisse en lettelse for de voksne, og datteren deres var tydeligvis like lettet i første omgang. Kanskje ikke over skilsmissen, men i hvert fall over at foreldrene hennes fikk det bedre.

Denne lojaliteten overfor foreldrene utsetter hennes egen sorg over at hun har mistet familien sin en sorg alle barn opplever, uansett hvordan skilsmissen forøvrig er for de voksne.

Det betyr at barn i lang tid etterpå har bruk for foreldre som er nærværende og kan ta pulsen på deres liv merker deres stemninger, sanser deres kroppsspråk og lytter oppmerksomt til det de har å fortelle.

Det tar ca. tre år for de fleste barn over 1½ 2 år å komme over tapet av familien, den velkjente tryggheten og forestillingen om at dette skulle vare evig.

Selvopptatt
Når man blir forelsket, blir man selvopptatt i ordets bokstavelige forstand. Slik må det være hvis det er en ordentlig forelskelse, og det er ingen grunn til å moralisere over det. Det betyr imidlertid at den forelskede far er mindre tilgjengelig for datteren har mindre plass i sin bevissthet for henne, er mindre nærværende og dessuten så lykkelig at datteren vil gjøre hva hun kan for å skjule hvor ulykkelig hun selv er. Hvis hun altså kan det!

Det kan denne åtteåringen tydeligvis ikke. Hun har bruk for far (og mor). Hun trenger at de er til stede og tilgjengelige når hun har det vanskelig. Men de færreste åtteåringer greier å bli sint på sin forelskede far, så isteden går sinnet ut over hans utkårede, som faktisk nå opptar den plass i farens bevissthet som datteren har bruk for.

Vær mer diskret
Men, spør faren, har man da ikke lov til å bli forelsket? Jo, selvfølgelig har man det, men i denne situasjonen har det altså en pris. Det du gir din elskede, trekkes fra på din datters konto, selv om de to formene for kjærlighet er helt forskjellige. Hadde du spurt meg for noen måneder siden, ville jeg ha rådet deg til å være diskret med din nye kjærlighet, være tilbakeholden med å tilbringe tid sammen alle tre, og ta noen grundige samtaler med datteren din om hennes behov og hennes syn på den nye familien deres. Det betyr ikke at du skal leve ditt liv på din datters premisser, men at hennes behov, grenser og følelser må tas med i planleggingen din.

Jeg vil foreslå at du tar en prat med datteren din og innrømmer at du har vært for raskt ute, og at du feilaktig har gått ut fra at din lykke også ville være hennes. Fortell henne hvor mye hun betyr for deg, og at du er innstilt på å gå litt langsommere frem med det nye forholdet ditt og lysten til å bli tre igjen. Samtidig kan du invitere henne til å rette sinnet sitt mot deg istedenfor mot din kjæreste, og vedstå deg at din egen lettelse over skilsmissen var så stor at du hadde vanskelig for å sette deg inn i hennes sorg, men at du er villig til å prøve. Du skal ikke bebreide henne for det du kaller «dårlig oppførsel», som bare er et umodent barns forsøk på å dele sin smerte med deg.

Fins det noe alternativ til dette? Ja, du kan fortelle henne at du ikke er innstilt på å komme hennes behov i møte, og at du vil prioritere ditt nye parforhold. Det gjør deg ikke til et dårlig menneske, men til en utilstrekkelig far som må ta den fulle konsekvens av sin prioritering.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version