Enten tar vi ansvar for oss selv eller vi blir ofre for andre mennesker.
Jeg er vokst opp med en alkoholisert far. Hans alkoholmisbruk synes aldri å bli oppbrukt som samtaleemne i vår nærmeste familie. Ja, vi har vært flinke til å snakke om hvordan vi har det, hva vi føler overfor ham og støtter hverandre i tykt og tynt. Vi slipper heller aldri opp for noe å snakke om fordi vi alltid kan utbryte: Vet du hva pappa presterte å gjøre da jeg var på besøk sist?
Jeg har vent meg til å leve et liv med et forstyrrende moment rundt meg, som jeg vet alltid vil være der. Men nå er det slik at mannen min også har et «uromoment» i familien sin søsteren. Hun er fraskilt og tar aldri ansvar for seg selv. Alltid er det andre som har skylden eller ansvaret. Moren deres prøver så godt hun kan å hjelpe henne. Det resulterer i liten tid til de andre barna, som det sjelden er noe tøys med. I julen i fjor toppet det seg.
Julaften begynner med at pappa er så fyllesyk at ølskummet nesten står ut av øynene hans. Jeg skjeller ham ut fordi han er på vei til min eldste søster, og det eneste hun krever av ham er at han er edru mens han er på besøk.Jeg skulle feire jul sammen med min manns familie. Der handler det hele tiden om søsteren hans, uten at vi egentlig tenker over det. Vi er påpasselige med hvordan vi ordlegger oss og opptrer for at hun skal føle seg vel.Barna våre hadde vært med i et TV-program som skulle vises i julen. Vi snakker hele formiddagen om programmet som snart skal begynne. Ti minutter før forkynner min manns søster at hun får komme seg hjem, noe hun har ymtet frempå om siden vi sto opp.
Jeg var begynt å gå lei av hennes higen etter å høre fra oss at hun skulle bli. Så jeg svarer at hun fint rekker å nå hjem før programmet begynner. Det var selvfølgelig lumpent av meg. Da foreslår moren å sette på en DVD som alle kan se på sammen.Spiller våre ønsker ingen rolle? Hvorfor får alltid den som lager mest oppstyr mest oppmerksomhet? Jeg får dårlig samvittighet av disse tankene, for personene det gjelder har det ikke godt med seg selv. De trenger mer støtte og oppmerksomhet enn oss andre. Men må vi bli helt glemt?
Frustrert «snill pike»
SVAR:
Fortellingen din handler egentlig om ansvar det personlige ansvaret som vi mennesker har mulighet til å ta for vårt eget liv. Psykologisk og eksistensielt sett har vi ett valg: Enten tar vi ansvar for oss selv egne følelser, handlinger, behov, grenser, mål og drømmer. Eller vi blir ofre for andre mennesker.
Når den ene parten i et parforhold ikke tar ansvaret for sitt eget liv, belastes den annen part med et dobbelt ansvar og parets barn med skyldfølelse og dårlig samvittighet. Det er historien om familien du vokste opp i og din manns aktuelle familiesituasjon. Både din far og svigerinne suger energi ut av fellesskapet uten å gi noe tilbake. Det føles selvfølgelig urettferdig. Det er likevel ingen grunn til å være misunnelig på de to. De får en dårlig og motvillig form for oppmerksomhet.
Som mange andre barn av alkoholikere, er du blitt «snill». Skyldfølelsen er en så integrert del av din eksistens og ditt forhold til andre at det nesten føles som om dette er ditt «riktige» jeg. «Snillheten» er en av de strategiene barn av alkoholikere utvikler tidlig for å overleve i familien i håp om å gjøre seg fortjent til foreldrenes kjærlighet. Dessverre er det ikke mulig både å være snill og ta ansvar for seg selv. Uansvarligheten går derfor i arv om enn med forskjellige symptomer.
Kulde og avstand
Vi lever vårt liv på minst to plan: Et sosialt og et eksistensielt i sosiale relasjoner og i familiære relasjoner. Vidt forskjellige spilleregler gjelder på de to plan. I det sosiale liv er det ofte både nyttig og givende å være snill, høflig, hensynsfull og uselvisk. Men i kjærlighetsrelasjoner holder ikke det i det lange løp. Snillheten blir til bitterhet, høfligheten blir anstrengt, hensynsfullheten blir til en betennelse og det uselviske blir selvutslettende.
Mange familier velger en intern kultur der bare de sosiale normene er akseptable. Dersom det ikke eksisterer en tydelig, merkbar understrøm av gjensidig kjærlighet og engasjement, vil det alltid gi seg utslag i kulde, frustrasjon og sorg. Kulden den voksende avstanden mellom familiemedlemmene får samværet til å stivne i forutsigbare rutiner og ritualer. Ingen snakker om det de har på hjertet. Frustrasjonen og sorgen over den tapte meningen med samværet kommer ofte til uttrykk som direkte eller indirekte aggresjon.
Den psykologiske sannhet er at uansvarlighet hos et familiemedlem bare kan eksistere dersom resten av familien samarbeider med det. Din svigerinnes familie er medansvarlig for hennes uansvarlighet og offerrolle. Familien din er medansvarlig for din fars selv om søsteren din for eksempel har valgt å beskytte seg og sine mot deres fars alkoholmisbruk.
Må velge
Alt tyder på at du og mannen din må treffe et viktig valg: Enten spiller dere rollene deres slik dere pleier og betaler prisen uten å klage. Eller dere begynner å ta ansvar for dere selv og at denne formen for selvdestruktiv uansvarlighet ikke skal gå i arv til barna deres. Din fars misbruk, din svigerinnes syn på seg selv som offer og din egen anstrengte snillhet er alle forskjellige symptomer eller uttrykk for den samme «svakhet» det vil si manglende personlig ansvarlighet.
I vår kultur forveksles personlig ansvarlighet ofte med egoisme, som ikke har noe med hverandre å gjøre. Egoister er mennesker som forsøker å overleve ved å utnytte andre til egne formål og som bare er i stand til å se seg selv og sine egne lyster og behov. De er alltid ensomme og ulykkelige. Det er først når man tar ansvar for seg selv at man har noe nærende og vitaminrikt å tilby andre. Det gjelder parforhold, foreldreskap og vennskap.
Din vrede, irritasjon, sorg og tiltagende bitterhet er tegn på at tiden er inne for å treffe et valg. Det er samtidig en enestående sjanse til å slippe ut av det fengsel som tok bo inne i deg under oppveksten. Dersom du altså vil?Det innebærer ikke at dere skal melde dere ut av familiene deres men at dere skal melde dere inn i dem slik som dere faktisk er. Så må familiene avgjøre om de vil være sammen med dere. Samtidig er det deres eneste mulighet til å inspirere familiens to ofre til å forandre stil og bygge opp selvrespekt. Dere må ikke regne med å bli populære. Men dere kan heller ikke regne med å bli takket for deres oppofrelser slik det er nå.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015