Et vanskelig forhold til foreldrene kan gi et vanskelig forhold til omgivelsene.
Barn blir gjerne selv foreldre, oppnår dermed større forståelse for sine egne foreldre, og får derfor sin egen andel av frustrasjoner. Jeg er 49 år og mann, og ser ikke i kortene at jeg selv blir far noen gang. Nøyaktig hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke.
Unnskyld at jeg trekker astrologi inn, men det er statistisk signifikant at mitt tegn, vannmannen, har problemer med å påta seg ansvar. Altså det autoritetene mener er riktig.
Det gjelder også for meg, og har påvirket min relasjon til min mor. Hun har lenge hatt et behov for å fortelle meg hva som var riktig, uten å la seg påvirke av mine meninger. Hun er en nervøs type som ønsker at andre skal ha det godt, slik at hun selv får det bra. Men det blir jo aldri godt nok for henne, aldri helt godt. Hun er sensitiv og lyttende når det går bra, snakker gjerne om alt, bare det ikke vekker hennes frykt for at jeg ikke skal kunne klare meg. Hun er nysgjerrig på verden. Umulig å krangle med. Jeg elsker henne. Jeg har som regel respekt for hennes behov, men har vansker med å akseptere overskridelser på min egen halvdel av banen. Føler meg beslektet.
Når det gjelder min far, har han langt igjen til offentlig framvisning av sine innerste følelser, men det er blitt bedre med åra. Han framstår likevel som en som har valgt å være vennlig – men er brautende og alltid enig med flertallet, med et språk som bærer preg av sjargongen på hans gamle arbeidsplass. Han klarer seg ikke så godt i situasjoner der den sjargongen ikke fungerer. Han er hjelpsom og tilsynelatende ofte glad, men vanskelig å krangle med; han blir aggressiv. Skal bare være i fred når han er innadvendt. Stivnet i ufleksible holdninger. Jeg elsker ham også, og savner ham jo mer tanken om livets slutt melder seg. Føler meg beslektet.
Jeg ble mobbet i mange år på skolen, og seinere under utdannelsen min. Påtale til skole og foreldre hjalp ikke. Jeg sluttet fort å si noe, men min atferd i dag er i høy grad preget av manglende tillit. Åpenhet, ja. Nysgjerrighet, ja. Men når det i tillegg ventes at jeg skal stole på noe eller noen har jeg ikke noe å bidra med.
Som enebarn har jeg selvfølgelig vært i sentrum. Mine foreldre gjorde sitt beste og det var ikke dårlig. Men jeg hadde behov for motstand, for å finne ut av verden på egen hånd. Og det fikk jeg ingen steder. Min utdannelse ble i stedet en bratt oppvåkning på LSD da jeg var 22, som varte i sju år og resulterte i tre diktsamlinger, ga en viss selvfølelse, og mye gransking av hva det vil si å være en kropp i en verden, i et hode som befinner seg et annet sted.
Selvfølgelig kunne jeg ikke ha foreldrene mine med på reisen, men i løpet av åra har jeg innfunnet meg med at jeg aldri vil bli ferdig med dem. De kom tettere på, som venner man plutselig forstår – men jeg kommer aldri inn i det spenningsfeltet av taushet og undertrykte følelser som de holder seg selv og hverandre fast i. De vokter på seg selv, på hverandre og på meg. Jeg er for evig utenfor – og ute av stand til å skape varige forbindelser med en partner.
Nå føler jeg at jeg glir vekk fra vennene mine, de er blitt redusert til bakstrevere og underholdning, snarere enn venner man kunne gått i krigen med. Jeg kjemper med min skrivekarriere, som sett utenfra ikke kommer noen vei. Jeg vil gjerne ha barn, men frykter dels min egen grensesøkende natur, og har samtidig en alder der jeg ikke tror at noen fødedyktig kvinne kan elske meg for den jeg er. Jeg er livredd ved tanken på å måtte forsørge familien med manuelt arbeid, som kanskje er det eneste jeg kan få i dag. I det hele tatt har de seineste par åra vært gjennomsyret av stress og innestengt sinne, som har tvunget seg ut. Kort fortalt er dette sinne mot undertrykkerne, det plasserer meg ganske ubehagelig i en psykologisk offerrolle!
Alt dette kunne jeg godt tenke meg å endre på. Og snarere enn å tro at svarene alene skal finnes i dagens utfordringer eller fortidas traumer, har jeg begynt å tro at mine foreldre er nøkkelen til mitt framtidige liv og evne til glede. At en endring skal finne sted, begge veier.
Men hva slags endring?
JESPER JUUL SVARER:
Takk for brevet ditt, som ikke bare er godt tenkt, men også veldig presist formulert, som det jo sømmer seg for en poet. Jeg vet ikke om jeg kan svare like eksakt på ditt spørsmål, men her er noen av de tankene som opptar meg:
Du er medlem av en veldig stor forening – kanskje en av landets største – hvor medlemmene har til felles at de har vanskelig for å ha tillit til andre mennesker. Ikke fordi de lider av mistillit eller er paranoide, men rett og slett fordi de ikke kan mobilisere den nødvendige tilliten til å gi seg uforbeholdent hen til et annet menneske. De fleste når ikke så langt eller så dypt i seg selv at de oppdager at dette handler om dem selv.
Du har helt rett i at det egentlig ikke hjelper å grave i fortidas traumer. Det kan gi en viss selvinnsikt og fjerne en del skyldfølelse, men lengselen blir igjen sammen med ensomheten. Når menn som deg ikke lykkes i forhold til kvinner, får de ofte høre at de er «redde for nærhet». Men det handler ikke om angst. Det handler om en frustrerende følelse av lengsel og utilstrekkelighet.
Min lange erfaring forteller meg at det faktisk kan lykkes av og til, hvis man tar ett skritt av gangen. Det må være med et menneske man elsker så langt utover den erotiske kampen og tiltrekningen at man ikke er redd for å være helt ubeskyttet et øyeblikk. Det øyeblikket det tar å se den andre i øynene og si: «Jeg kan ikke ha tillit til deg. Det har ikke noe med deg å gjøre, og jeg skulle ønske jeg kunne, men tror du at du kan elske meg selv om jeg kanskje aldri kan gi deg alt jeg har?»
Hvis dette første skrittet lykkes, opplever man ofte en gradvis oppløsning av sitt forsvar. Det gir selvfølgelig appetitt på mer.
Din kjærlighet til dine foreldre har hatt tid til å modnes, og derfor er det kanskje ikke et dårlig valg å begynne der. Det sikreste er selvfølgelig å be din mor lytte til deg, men det vil nok være mer helbredende hvis du kunne se din far i øynene og si: «Far, jeg elsker deg og ønsker å få et annet forhold til deg». Dermed har du overdratt ditt liv til dem, og kan håpe på at de lærer av sin sønn. Dette ville være en god begynnelse på å bytte ut offeridentiteten din med en ny, og dermed muliggjøre et mer likeverdig forhold til menneskene som er viktige for deg. Du har vært outsider og utenfor rekkevidde lenge nok?… eller har du?
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015