Famlab.no

Matens betydning

Den maten vi tilbereder og spiser er naturligvis viktig fordi den gir oss næring, den gir oss kraft til å vokse, og den er viktig for vårt velbefinnende. Maten har imidlertid også stor psykologisk betydning. Vi kjenner matens og måltidets viktighet for alle aldersgrupper og for familien i utallige sammenhenger. Vi kjenner ”elskovsmåltidet”, det intime, vel gjennomtenkte, vel planlagte, vel forberedte og veltillagede. Det er nesten som et erotisk forspill. Dette måltidets psykologiske virkning er enorm, og den virkningen kan aldri oppnås ved hjelp av en Pizza Grandiosa fra Rema-/Rimi-frysedisken eller ved hjelp av noe restemat vi dytter inn i mikrobølgeovnen. Vi vet hvor engstelige vi blir når det lille spedbarnet ikke vil spise. Usikkerheten. Er vi gode nok foreldre? Hva sier helsesøsteren på helsestasjonen? Legen? Svigermor? Vi vet hvordan det er når barna blir eldre og de blir syke. Bare de vil spise litt, føler vi oss straks litt mindre hjelpeløse. Da er det jo noe vi kan gjøre. Vi vet hvordan det er når barna har flyttet hjemmefra eller når vi er alene hjemme, da føles det med ett ikke så meningsfullt å lage mat. Den som lager maten hver dag, kjenner sårheten når de andre kritiserer maten. Vi kan få en intens følelse av at det er noe feil med familien vår dersom ikke alle liker å spise det samme. Vi kjenner dessuten medaljens bakside.

Vi vet hvordan noen barn som blir psykologisk feilernært i familien, enten slutter med å spise eller begynner å stappe i seg grenseløse mengder. Vi vet hvordan likegyldighet overfor maten kan utvikle seg til likegyldighet på andre områder som er viktige for familien. Eller hvordan det motsatte – matsnobberiet – kan bli som en torn i øyet på omgivelsene fordi dette snobberiet i virkeligheten er et slags reklamestunt for det felles måltidet som er en viktig psykologisk og følelsesmessig begivenhet i familien. Måltidet er betydningsfullt på en konstruktiv måte dersom maten er laget med kjærlighet og omhu og med gode råvarer, slik at alle i familien føler seg satt pris på og derfor kan sette pris på maten. Måltidet er betydningsfullt på en destruktiv måte dersom det er basert på tilfeldig sammenraskede råvarer og kokken gjør jobben av sur plikt mens hun (han) egentlig vil gjøre noe helt annet. Barn bruker ofte (ubevisst) maten som tema når de vil fortelle hvordan de trives i familien for tiden. Barns appetitt kan svinge mer enn hva som er naturlig og de liker ikke maten uansett hva som serveres. Ofte gir barnas kommentarer i virkeligheten uttrykk for den psykologiske næringen familien kan tilby i øyeblikket. På den måten kan det felles måltidet bli en konkret demonstrasjon av hvordan både den enkelte og familien har det. Med kaos i sjelen blir det lett kaos rundt bordet. Skjulte konflikter mellom to vil lett blusse opp ved matbordet, enten som en åpen konflikt eller som en trykket stemning.

Det lønner seg ikke å skjelle ut, kritisere eller korrigere verken barn eller voksne. ”Spis ordentlig nå!” ”Nå skal vi ha det hyggelig, dere!” – og lignende. Det er mer konstruktivt å observere, lære og forebygge.


En familie er aldri verken ”feil” eller ”riktig”. En familie er det den er nå i dag. En familie er en levende organisme. Noen ganger er den i ro, andre ganger i uro. Det hjelper ikke å kritisere eller fordømme. Jo mer ”feil” mennesker føler seg, desto mindre er de i stand til å gjøre det ”riktige” (= snakke pent, spise pent, oppføre seg skikkelig). Måltidet er en enestående anledning til å ta temperaturen på familien og dens medlemmer. Har familien eller enkelte familiemedlemmer ”feber” i psykologisk forstand, hjelper det ikke å kommandere ”bli frisk!”

FAR PÅ KJØKKENET?
I løpet av de siste 30 års kjønnsrolledebatt er dét dessverre skjedd at renhold, tøyvask, rydding og matlaging er blitt redusert til å bli ”praktisk arbeid” i hjemmet. Det er beklagelig fordi vi dermed har mistet en av de viktigste sidene ved slike aktiviteter, det å skape en ”atmosfære” i hjemmet. Ingen innredningskonsulent kan erstatte dette tapet. Mange hjemmearbeidende husmødre har med god grunn følt seg redusert til ”vaskekoner” eller ”kokkepiker”. I dagens familie er både mor og far opptatt i yrkeslivet mens barna er i barnehagen eller skolefritidsordningen. Da kan det bli vanskelig å skape en atmosfære i hjemmet. Nettopp derfor er det viktig at vi oppgraderer de praktiske oppgavene slik at de blir atmosfæreskapende, noe som er vanskelig å oppnå dersom vi definerer dem utelukkende som ”praktiske” eller ”plikter”. Innkjøp og matlaging er viktige atmosfæreskapere.

Kvinner har ofte større sans for atmosfære enn det menn har. Menn kan derfor lett havne i den situasjon at bidragene deres blir magre og de mister noe av sin betydning for familien, en betydning de jo gjerne vil inneha. Menn bør huske at det dreier seg ikke om rett og slett arbeidskraft eller likefordeling av oppgavene. Mange oppgaver kan løses uten at det fører til bidrag til atmosfæren. Det dreier seg mer om å kunne utnytte den unike muligheten det er for menn å være dem som primært står for innkjøp og matlaging. Det er en enestående mulighet til å kunne yte et sentralt bidrag til familiens atmosfære og trivsel og dermed til eget velbefinnende. Hvorfor?


Hva så hvis du er en av dem som bortimot hater å lage mat og handle inn? Prøv likevel å gjøre det, med disse strekpunktene i bakhodet. Prøv å se det meningsfulle i ansvaret i stedet for å se en sur og stressende plikt. Matlaging kan være en særdeles effektiv avstresser dersom arbeidet utføres med omhu og kjærlighet.

Men hva med de andre, skal de ikke hjelpe til? Jo, gjerne, men gjør det for all del ikke til en timeplanfestet flikt. Jo mer du nyter ditt eget arbeid på kjøkkenet, jo mer vil det bli en magnet de andre føler seg tiltrukket av. Hjelpen kommer, hvis du klarer å skape atmosfæren.

Men vi arbeider jo begge to og kommer sent hjem, vi kan da ikke bruke all verdens tid på dette? Argumentet er ikke til å forbise, men tenk i det minste over hva du planlegger å bruke den tiden til som du sparer ved tilfeldige innkjøp, halvfabrikata, mikrobølgeovner, og så videre. Kanskje du oppdager at tiden er bedre anvendt dersom du bruker den til å lage god mat og en god atmosfære?

Men ungene gir jo blaffen, gjør de ikke? Nei, det gjør de ikke. De står kanskje ikke fremst i køen for å gi kokken blomster, men i det lange løp gir du dem noe svært verdifullt med på veien. Det vil de vite å sette pris på når tiden er inne. Prøv! Gi deg selv et år og du blir sannsynligvis enig med mannen som skrev boken ”Kvinnene ut av kjøkkenet!” God fornøyelse.

MYTER OM BARN OG MAT
Nettopp fordi dette med maten og måltidene er så viktig for oss, er det også på disse områdene vi finner flest regler og gamle fordommer. Mange av dem er så gamle og meningsløse at en opprydning er på sin plass. Jeg vet at dette er et ømtålig område for mange foreldre. Jeg ber derfor leseren om to ting: Overvei for det første hvorfor det oppleves så provoserende å gripe fatt i disse tingene. Overvei for det andre hvor mange konflikter de gamle reglene og fordommene fører til. Hvis det aldri forekommer konflikter og krangel i din familie rundt måltider og mat, er det ingen grunn til å foreta seg noe særskilt. Dersom konflikter og krangel forekommer mer eller mindre hyppig, kan det være bryet verdt å tenke etter. La oss se på noen vanlige utsagn:


”Spis opp maten din!” Ansvaret for matinntaket er et av de ansvarsområdene som først blir fratatt barna i vår skandinaviske kultur. Hvorfor? Jeg nevnte det under overskriften ”Matens betydning”. Maten er et av de områdene som alt fra barnets første levedøgn kan få oss foreldre til å føle oss betydningsfulle og verdifulle. Velnærte barn er sunne barn. Sunne barn har gode foreldre. Det er nesten ikke grenser for oppfinnsomheten når barna ikke er sultne, eller i alle fall ikke spesielt sultne.

”Her kommer flymaskinen … gap opp!” ”Så her, vennen min, bare én bit til!” Senere: ”Spis opp maten din, ellers blir du ikke stor og sterk!” ”Nå spiser du opp maten din!” ”Du har selv forsynt deg, så nå er det bare å spise opp!” ”Då får ingen dessert før du har spist opp middagen din!”


Ikke rart mange av oss sliter med overvekt. Vi protesterte kanskje, men altfor ofte endte vi med å samarbeide med foreldrene våre slik at de skulle kunne føle seg som gode og vellykkede foreldre. Og når vi endelig hadde overgitt oss og gitt opp grensene våre og lært oss å være sultne på bestemte klokkeslett, å spise pent, å spise opp, å spise det vi ikke liker, ja, til og med å spise ting vi blir dårlige av, da kan våre foreldre i all uskyldighet nyte sin suksess uten å ane hvilken pris vi må betale resten av våre liv. Noen foreldre begrunner dette med økonomi: Det er dyrt å kaste uspist mat. Sant nok, men slikt kan lett forebygges. Så lenge det er du som fyller tallerkenen til barnet, kan du nøye deg med halvparten av hva du tror din lille gutt / din lille jente orker spise. Når barnet selv begynner å forsyne seg, så veiled det vennlig og regn med at det tar noen år å lære det. Det er med maten som med mye annet, så mindre de voksne blander seg inn, jo hurtigere lærer barnet å gjøre det riktige.

Jo, kanskje det. Men hva når barnet kommer ut blant folk? Blir det ikke sett skjevt til dersom det ikke spiser opp? Svaret er nesten det samme. Barn kan forholdsvis lett håndtere to virkeligheter, en hjemlig og en sosial. Jo mer vi lar dem får inntrykk av at det er greitt at de er som de er, jo mer selvtillit får de og jo bedre ”oppfører” de seg i sosiale sammenhenger utenfor hjemmet. Og omvendt: Jo mer vi retter og kritiserer hjemme, jo mer bryter det ned selvtilliten deres og jo mer uhensiktsmessig vil de komme til å oppføre seg blant fremmede.

Barns appetitt svinger minst like mye som voksnes. Når Mads på ni spiser en halv fiskekake og en halv potet til middagen kl. 18, for så å hive i seg to digre tallerkener cornflakes med melk og sukker kl. 19.30, så er det ikke ment som en personlig fornærmelse. Slik er det aldri ment.

”Du får spise det som blir servert. Dette er ikke noe hotell!” Har du noen gang tenkt over at mange av oss behandler vår egen familie dårligere når det gjelder mat, enn vi behandler våre venner og bekjente? Når vi inviterer venner til middag, tenker vi nøye igjennom hva vi vil servere dem. Vi anstrenger oss for at de skal føle seg godt behandlet hjemme hos oss. Innen familien kan det hende at det oppstår fare for skilsmisse dersom den ene parten skifter matvaner. Han eller hun blir for eksempel vegetarianer.

Barn har en velutviklet sans for hva de har godt av i matveien i løpet av sin utvikling. Vi tror feilaktig at de kan finne på å spise spaghetti med kjøttsaus åtte ganger per dag hele året til ende dersom de får lov. Det er riktig at barn kan finne på å være noe ensidige i kosten i perioder, men dersom vi holder oss unna å kritisere det, blir slike perioder sjelden langvarige. Og ingen barn har tatt varig skade på kropp eller sjel av å spise pølser, pizza, pasta eller cornflakes en måned eller to. Som foreldre trenger vi ikke bry oss så mye om det. Vi utøver vårt ansvar og vår kontroll gjennom å kjøpe inn og gjennom å bestemme hva som er å finne i matskap og kjøleskap. Bruk energien på å lage mat som er variert, velsmakende og lekker å se på.

SLUTTORD
Det er med maten som med så mye annet i familien: Vi voksne trenger ikke anstrenge oss så mye hele tiden for å oppdra barna. Det er langt mer effektivt, og mye fredeligere, å gå foran med et godt eksempel på en stille og rolig måte, noe som i tillegg skaper en god atmosfære. Husk imidlertid at en god atmosfære tillater konflikter så sant det dreier seg om noen meningsfylt. Ikke prøv med ”nå hygger vi oss, basta!” Dersom de voksne spiser ”pent”, sunt og variert, setter pris på kokkens anstrengelser og bryr seg om å være sammen med hverandre og med barna, da vil barna etter hvert komme til de samme resultatene. Men innimellom vil barn naturligvis eksperimentere litt:


Ta det med ro! Nyt maten! Nyt hverandre, både voksne og barn! Bedre oppdragelse enn det finnes ikke.

Vi kan selvfølgelig også gjøre det stikk motsatte: Vi kan bruke så lite tid, så lite penger og så lite oppmerksomhet på maten som bare mulig. Jeg ville aldri finne på noe slikt selv, men saklig sett er det bare en ting å si om en slik politikk: Utbyttet vil stå i forhold til investeringen. Dersom du investerer så lite du kan, må du forvente mange konflikter, mye kaos, og dårlige matvaner. Dagens foreldre må ikke regne med at verken regjeringer eller arbeidsgivere vil se til at de har tid til å elske, sove, spise og leke. Disse essensielle syslene må de selv sørge for å skaffe seg tid til. Og klarer de ikke det, mister familien sin mening.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version