En mor spør om råd etter at sønnen er tatt fra henne.
En innsender skriver:
«Jeg har en liten gutt på ett og et halvt år. For rundt tre måneder siden ble barnet tatt fra meg på grunn av at jeg hadde humørsvingninger og fordi han dunket hodet i gulvet.
Humørsvingningene hang sammen med de faste rutinene jeg hadde for sønnen min. Jeg kunne bli sint og skrike til ham i frustrasjon hvis han for eksempel ikke spiste når han skulle. Og jeg hater meg selv for det, for jeg så jo hvor skremt han ble. Hodedunkingen trodde jeg kom av at han ikke fikk det som han ville, men nå er jeg usikker på om det var årsaken.
Jeg bor på mødrehjem. Alle som jobber her er pedagoger og veldig opptatt av at jeg har faste rutiner for barnet mitt.
Jeg sliter veldig med morsrollen og vet ikke hva som er rett eller galt. Jeg har også tenkt mye på det du skriver om at barn som blir utsatt for vold eller mishandling, enten blir selvdestruktive eller voldelige.
Ble slått
Jeg og søsknene mine ble slått mye fra vi var små til vi ble for gamle til det. 17 år etterpå sliter jeg fremdeles med meg selv. Jeg har meget lav selvtillit. Straks jeg blir såret, stenger jeg meg inne i meg selv. Jeg har vanskelig for å åpne meg. Så jeg tror at sønnen min kanskje kopierer meg?
Jeg har lest boken din, «Ditt kompetente barn», som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg selv fikk barn for jeg kjente meg igjen i mye. Kanskje du kan fortelle meg hvorfor barnet mitt dunker hodet i gulvet når han ikke får det som han vil.
Dersom jeg får sønnen min tilbake, skal jeg heller prøve å slappe litt mer av når det gjelder barneoppdragelse. Ikke stresse for mye på grunn av de faste rutinene som blir presset på meg. Dette er et emne som jeg vil ta opp i rettssaken min.»
* SVAR:
Selv om brevet ditt rommer mange sørgelige elementer, blir jeg også glad av å lese det. Glad for at myndighetene grep tidlig inn i din sønns og ditt liv, de kloke tankene dine og det ansvaret du tar for at det gikk som det gikk. La meg begynne med å si litt om den pedagogiske måten å tenke på, som du nå opplever på mødrehjemmet:
Sønnen din har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Noe som kan hjelpe ham i overgangen til et bedre liv, er tryggheten og forutsigbarheten gjennom faste rutiner i hverdagen. Derom hersker det ingen tvil! Jeg kjenner jo ikke stedet du bor på nå, men min erfaring er at hjelpen pedagogene forsøker å gi, av og til kommer ut av balanse.
Det blir for mye fokus på barnet og for lite på kvinnen og moren, og det hender at pedagogene glemmer at det er stor forskjell på pedagogikk og barneoppdragelse i hjemmet.
Han samarbeider!
Når sønnen din dunker hodet i gulvet, er det ikke fordi han etterligner din lukkethet. Han samarbeider bare! Han gjør det ikke fordi han ikke får viljen sin, men fordi han ikke får det han trenger og i tillegg får mye som han nok kunne unnvære. Han lever med en mor som gjør sitt beste for å fylle morsrollen, slik hun oppfatter den. Han svarer med sin adferd: Du tar feil, mor! Dette trives jeg ikke med.
Derimot kopierer du dine foreldre. Det er noe som de fleste foreldre gjør, mer eller mindre bevisst. Vi gjentar ganske enkelt en del av foreldrenes feil, fordi vi som barn bare kunne forstå det som deres måte å elske oss på. Når det føltes feil og gjorde vondt i kropp og sjel, konkluderte vi med at det måtte være oss selv det var noe i veien med. Selv om vi som unge og voksne rent intellektuelt er i stand til å se at våre foreldre skulle ha handlet annerledes, etterligner vi dem spontant likevel.
I din familie lærte du å forstå omsorg som maktutøvelse og at barn må straffes når de ikke trives med den form for omsorg. Du har utvilsomt stilt helt andre og større krav til deg selv som mor men uten den nødvendige erfaringen som ballast er risikoen for fiasko meget stor.
I din sønns og ditt tilfelle er det ikke bare han som har hatt det vondt sammen med deg. Det vesentligste er at deres innbyrdes forhold har lidd skade ikke uopprettelig, men alvorlig. Også han kommer til å kjempe med lav selvfølelse og tilliten til voksne.
Jeg er enig med deg i at du må lære så mye som mulig om det å være mor og ta ansvar for egne handlinger. Det vil skape noen trygge rammer som vil hjelpe sønnen din til å gjenfinne tilliten og tryggheten. Men det viktigste er at du begynner å ta bedre vare på deg selv som kvinne og menneske.
Morsrollen er viktig, og det er viktig at du gjør ting for og sammen med sønnen din og som betyr noe for ham.
Morsrollen
Samlivet med et barn handler vel så mye om din personlige utstråling. Du kan stille relevante krav til ham, likevel vil han kjempe imot med nebb og klør fordi «musikken» blir feil (for usikker, autoritær, kjølig, sentimental eller ambisiøs). Musikken kommer innenfra og reflekterer hvordan du har det med deg selv. Pass på ikke å drukne i ytre og indre krav til rollen som mor. Det har du gjort en gang før.
I ti år hadde jeg gleden av å arbeide sammen med mødre i din situasjon og noe jeg ofte foreslo for dem, vil jeg også foreslå for deg. Dersom vi av hensyn til din anonymitet kaller deg «Trine», skal du snarest mulig og i tett samarbeid med psykolog opprette «Foreningen til Trines forkjælelse» og du skal selv være leder! Dersom noen har fortjent et bedre liv, er det deg. Jeg vet at din (relevante) skyldfølelse overfor sønnen din til tider vil gjøre det nesten umulig for deg å tro det, men slik er det!
Når du mister troen, må det være minst ett menneske til i verden som kan minne deg om det. Det er absolutt mulig å være en dårlig mor og et fint menneske på en og samme tid.
Du må finne ut av alt det grunnleggende: Hva er bra og mindre bra for deg? Hva trives du med? Hva savner du, og hva kan du gjøre med det? Hva gir deg god energi, og hva stjeler energien din? Hvilke relasjoner styrker deg, og hvilke svekker deg? Vær spesielt omhyggelig med hvem du eventuelt velger å leve sammen med. Akkurat nå tiltrekker du feil type menn.
Med bakgrunnen din blir dette en livslang prosess, men du vil vokse allerede i starten. Sønnen din har behov for akkurat det samme: At du er opptatt av hva som er bra og ille for ham. Barndommen og ungdommen hans vil gå med til blant annet å bygge opp selvfølelsen. For din skyld håper jeg at dere får muligheten til å vokse sammen under samme tak.
SITAT
Han svarer med sin adferd: Du tar feil, mor! Dette trives jeg ikke med.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015