Nye familie- konstellasjoner krever nytenking i julen.
I EN TID da mange tradisjoner har gått i glemmeboken eller kommet i bakgrunnen for andre aktiviteter, har julen bevart sin status som familiens viktigste høytid og fest. En varm stue fylt av familie, venner, dufter fra kjøkkenet og barnas forventningsfulle øyne på gavene under juletreet er fortsatt det bildet av julen mange av oss vil måle årets jul opp mot. Når julaften nærmer seg, glemmer vi hvor grovt kommersialisert Jesu fødselsdag er blitt og hvor problematisk julaften har utviklet seg til å bli i de indre kretsene av en del familier .
Det kan være stor forskjell mellom våre indre bilder av julen og den faktiske virkeligheten. Likeledes må mange familier se i øynene at deres muligheter for å gjenskape barndommens jul, er sterkt begrenset. Da har jeg i tankene nylig fraskilte foreldre, stefamilier, «lappeteppe»-familier, bonusforeldre, besteforeldre og alle de andre som enten er blitt medlemmer av en helt ny familie eller har mistet kontakten med barnebarn og svigerbarn. I disse familiene møtes fortid og fremtid på helt nye måter. Det skyldes ikke primært tilstedeværelsen av flere generasjoner — men at en eller flere familier nå er oppført på tapslisten, mens andre er under etablering.
For bare en generasjon siden kunne familien også benytte høytiden til å minnes de døde, heve glasset for den bestemoren eller onkelen som nå var i himmelen og feiret jul sammen med Gud. Dødens og savnets nærvær gjorde sjelden stemningen tung, fordi dette var barnas fest. Deres glede og forventning ledet automatisk oppmerksomheten mot fremtiden igjen. Både mot nuet med sang, gaver og konfekt, og vissheten om at de en dag ville komme reisende med sine barn og etter hvert overta som vertskap. Forestillingen om den naturlige biologiske kontinuitet ga ro i sjelen. Det betydde ikke at alle var lykkelige i seg selv eller med hverandre — men at egen ulykke måtte vike for tradisjonen. Kanskje drakk far for mye konjakk etter middagen, eller mor gråt litt mens hun vasket opp. Men barna kunne stort sett konsentrere seg om sitt.
Brudd med det gamle. De nye familiene må finne nye veier og etablere nye tradisjoner som ikke bare er velmente forsøk på å få julen til å ligne noe som en gang fantes. Det har fått lesere til å stille en del spørsmål som jeg ikke kan besvare, men gjerne vil kommentere. Min eneste kvalifikasjon er kanskje at jeg tilhører den generasjonen i forrige århundre som først brøt med flere av julens tradisjoner da vi selv stiftet familie. Vi forbeholdt oss retten til å feire julen alene, og frigjorde oss på den måten fra en gammel plikt til å velge mellom foreldre og svigerforeldre. Vi serverte lammestek eller oksebiff i stedet for den tradisjonelle julematen, og dro til og med til varme land for å unngå stresset. Vi var også den første generasjonen som gjennomgikk et høyt antall skilsmisser, og dermed ble konfrontert med besteforeldres sorg og forvirring over ikke lenger å være et selvfølgelig midtpunkt for familiens jul.
Er det en god idé å feire jul sammen, selv om foreldrene ikke lever sammen lenger?
Svaret avhenger av motivet. Dersom det er for å lindre barnas smerte og ens egen skyldfølelse på grunn av skilsmissen, tror jeg at det er en dårlig idé. Risikoen for å gi barna falske forhåpninger er stor — avhengig av deres alder. For umiddelbart å kunne svare bekreftende på spørsmålet, ser jeg kun ett motiv: Begge foreldre har en virkelig opplevelse av at «dette er min familie» — selv om den juridisk sett er oppløst. Det er uansett en forutsetning at de voksne har lagt smerten, sinnet og sorgen bak seg og kan behandle hverandre ordentlig.
Kan man feire julaften to ganger?
Dersom man med det mener å spise julemiddag og utveksle gaver, kan jeg ikke se at det skulle være noe i veien for det. Men igjen — hva er motivet? Er det av hensyn til barna eller de voksne? Og hva med alle de andre høytidene og tradisjonene? Skal det også være to konfirmasjoner, brylluper, begravelser, barnedåper og så videre? Hvorfor ikke ha én måte å feire jul på når man kan være sammen med barna og en annen når det er ens forhenværende som har retten.
Hva med besteforeldre, reservebesteforeldre, onkler og tanter?
Man setter seg ned sammen med barna med en liste over alle kandidatene, og blir enige om en løsning som begrenser samværet med dem man egentlig ikke har det noe godt sammen med. Man bør ha klart for seg at mindre barn og ferske skilsmissebarn ofte er drivende sentimentale i denne sammenheng. Det er under alle omstendigheter en god mulighet til å evaluere ens relasjoner og oppdatere sin viten om hvem og hva som er viktig for barna.
Hele denne problematikken vil dessverre ofte handle om hvem som har «rett» til å være sammen med barna. Dersom det blir den avgjørende faktoren, har man etter min mening fjernet skjønnheten ved tradisjonen. Både samlivsbrudd og etablering av nye familiemønstre er valg vi har fått — og de er ikke gratis. Alle involverte må betale sin pris, som ikke bare er følelsesmessig.
Barnas sorg over bruddet mellom foreldrene blir ikke mindre uansett hvor mange ganger de feirer jul. Og det grenser til en forbrytelse å avskjære sine barn fra kontakt med mennesker som de beriker livet til med sin blotte eksistens.
Påvirker barna. Psykologien har sine begrensninger og er tilbøyelig til å vie det problematiske eller potensielt problematiske oppmerksomhet. Når vi treffer disse viktige eksistensielle valgene, påvirker de i høy grad våre barns følelsesmessige velferd. Men de påvirker kanskje enda mer deres perspektiv og livsverdier. De følelsesmessige sårene heles for det meste, og de kan endre vårt perspektiv som voksne. Nettopp derfor er det så viktig at de voksne i alle spørsmål treffer en beslutning som de selv kan stå inne for — også på lang sikt. At de om ti, tyve eller tredve år kan se barna sine i øynene og med god samvittighet konstatere at de gjorde det de mente var mest riktig på det tidspunktet. Derfor duger ikke kortsiktige, sentimentale eller defensive løsninger «for barnas skyld».
Kvaliteten på barnas liv avhenger i fortsettelsen ikke av hvordan julen ble feiret, men foreldrenes evne og vilje til å handle med integritet og ta ansvaret for det de gjør. Det kan hjelpe dersom de voksne lar være å sammenligne sitt nåværende familieforhold med den idealiserte kjernefamilien, innser at nye tider inviterer til nye løsninger og gjennomfører de nødvendige eksperimentene i stadig dialog med familiens barn og unge.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015