Han fikk masse ros under oppveksten. Som voksen sliter han med trangen til alltid å være flinkest og snillest.
ETTER PUBLISERINGEN av min artikkel «Er det galt å rose barn?», som ble trykket over to utgaver, strømmet det inn reaksjoner fra voksne som har vokst opp med ros som viktigste næringsmiddel. Her følger to av dem:
1. Vil være flink
Du treffer meg rett i hjertet med det du skriver. Jeg er 29 år og sliter en god del etter en «rosbasert» oppdragelse. Alt det jeg gjør, gjør jeg fordi jeg ønsker å høre at jeg er flink — eller aller helst «best» i noe. Selv vet jeg egentlig ikke helt hva jeg liker eller ønsker. Alt — fra å ta oppvasken eller re sengen til studier og arbeid — er påvirket av dette. Det er vanskelig å være lysten på eller interessere seg for noe som helst hvis det ikke er ros å hente.
Da jeg en morgen fjernet fire blad som lå utenfor døren til kjæresten min, grep jeg meg selv i å håpe at hun skulle legge merke til det og si: «Oi, så bra! Tusen takk for at du fjernet de fire bladene fra trappen». I ettertid kan jeg le av det, men følelsen er sterkt til stede i det øyeblikket det skjer. Jeg vet at jeg stort sett er flink til det jeg gjør, og får som oftest ros for det. Men det er slitsomt etterpå alltid å jakte på rosen. Hver gang jeg tar imot en ny utfordring, streber jeg etter å bli «verdens beste» i stedet for å nyte det jeg gjør.
Når det gjelder personlige forhold, er det nok vanskelig å forholde seg til meg. De kjærestene jeg har hatt, sier at jeg er den mest fantastiske, snilleste og beste personen de har møtt, men at jeg i lengden sliter dem helt ut. Jeg strever mye med selvfølelsen, og væremåten min blir slitsom. I begynnelsen setter de stor pris på denne fantastiske og omtenksomme kjæresten. Men i fortsettelsen blir personligheten min «usynlig» fordi jeg bare gjør det de ønsker og liker for å få ros.
I perioder kan jeg være svært deprimert fordi jeg sliter med usikkerhet. Jeg har ikke snakket om dette med fagpersoner, bare kjærester, familie og venner.
2. Blir hemmet
Jeg leste med stor interesse artikkelen om overdreven bruk av ros og hvordan dette kan ha sammenheng med lav selvfølelse senere i livet.
Mitt spørsmål er: Hvordan kan man, hvis overhodet mulig, komme seg ut av en slik tilstand? Man blir jo hemmet som voksen hvis man hele tiden forventer at omgivelsene skal behandle en som porselen og konstant fortelle en hvor flink man er.
Svar:
Samme dag som jeg mottok brevene fra dere, fikk jeg en invitasjon fra Folketinget om å holde et foredrag for ledergruppen om hvordan man best forholder seg til unge voksne som er flasket opp med ros. Det forteller noe om hvor utbredt problematikken er. Men her vil jeg begrense meg til å foreslå hva man selv kan gjøre som voksen etter å ha erkjent sin avhengighet av ros og positiv bekreftelse.
Det eksisterer forskjellige og sammensatte årsaker til lav selvfølelse. Når årsaken er grove psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep, er det nesten alltid nødvendig med psykoterapeutisk hjelp og støtte. Men når lav selvfølelse «bare» skyldes ros eller at man ikke er blitt «sett» og anerkjent, kan man ofte mestre den selv med hjelp og støtte fra ens nærmeste.
Lav selvfølelse forvandler seg ikke til sunn selvfølelse i løpet av en uke eller et år. Det tar ofte resten av livet. Tiden det tar er imidlertid ikke så viktig, for man får det bedre med seg selv allerede når man har erkjent sin lave selvfølelse og er inne i en utviklingsprosess. Den nye boken «Selvfølelse — nå!» av den svenske forfatteren Mia Törnblom er til god støtte og inspirasjon — den beste jeg kjenner til om temaet.
Avhengighet
Dere stiller begge det samme spørsmålet: Hva kan man gjøre som voksen for å utvikle en sunnere selvfølelse enn den familien utrustet en med? Det korteste og mest presise svaret er: Å handle med integritet — det vil si i overensstemmelse med ens egne følelser, verdier, mål, drømmer, behov og grenser. Man må huske at behovet for ros ikke er et opprinnelig, naturlig behov, men en tillært avhengighet — akkurat som nikotin, alkohol og spill.
Selv om svaret er kort, er det bestemt ikke lett å følge. Når man har fått overdoser av ros uten å ha blitt «sett» og anerkjent som den man er, kjenner man ikke seg selv spesielt godt. Man har mer eller mindre mistet evnen til å se innover i seg selv og kjenne etter, og denne evnen må derfor trenes opp igjen.
En sunn selvfølelse er å ha et nøkternt, nyansert og aksepterende syn på seg selv. Det handler hverken om å synes at man er vidunderlig eller forferdelig, positiv eller negativ, sterk eller svak. Det handler om å lære seg selv å kjenne: Ens indre og ytre reaksjoner, verdier, behov og grenser. Siden mye av dette forandrer seg i løpet av livet, er det en livslang prosess. Videre er det spørsmål om hvordan man forholder seg til det man vet om seg selv. På dette området er barn meget sårbare fordi de ofte forholder seg til seg selv på samme måte som foreldrene forholder seg til dem på.
På godt og vondt
Det aller viktigste er kanskje opplevelsen av å ha verdi for de menneskene som betyr noe for en — å være verdifull slik man er på godt og vondt. Når man — slik en av dere gjør — forsøker å «behage» kjæresten, har man nettopp ingen verdi for henne. Motivet er i virkeligheten et asosialt, selvopptatt behov for å få ros. Etter vår alminnelige sosiale forståelse får hun selvfølgelig «noe», men i virkeligheten får hun ingenting. Hun får bare en skjult oppfordring om å gi noe tilbake. Dersom kontakten er av sosial art, er det i orden. Da kan man si at stillingen er 0–0. Men det fungerer ikke i et kjærlighetsforhold fordi det aldri kan bli jevnbyrdig. Derfor er det viktig å ha en partner eller gode venner som ikke nøyer seg med et behagende vesen, men er oppriktig interessert i hvem man faktisk er under den ytre fasaden.
Det kan hjelpe å snakke med foreldrene sine om dette. Men det er ingen grunn til å bebreide dem for noe. Rosen var for de fleste i deres generasjon et kjærlig alternativ til kritikken de selv hadde vokst opp med. De kan lære oss om kjærligheten i vesen og praksis bare slik de selv forstår den. Når vi selv blir voksne, må vi videreutvikle vår egen måte — eventuelt helt fra bunnen av — sammen med kjærester og barn. Slik blir det også for barna våre. Ingen er skyldig. Men hver generasjon er ansvarlig for å rette opp de feil den forrige var underlagt.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015