Er det et problem når barna får en altoppslukende interesse? Først og fremst må de voksne vise interesse og engasjement for det barna er opptatt av.
JEG SKULLE ØNSKE
at dere kunne ta opp temaet om tenåringer og dataspill; spill på Internett. Hva gjør foreldre når 17-åringen kun interesserer seg for å spille voldelige (i alle fall i foreldrenes øyne) spill på Internett og plutselig ikke lenger bryr seg om skole, jobb eller venner? skriver en bekymret mor.
SVAR:
Jeg er sikker på at din bekymring deles av mange foreldre som opplever at sønnene deres blir monomane og «forsvinner» inn i en ukjent og delvis uforståelig verden. Min profesjonelle erfaring med dette er ikke spesielt omfattende, men jeg har likevel sittet sammen med noen familier som formidler av en dialog mellom partene om emnet. Jeg håper at følgende kan inspirere deg og partneren din til å finne en angrepsvinkel som er så konstruktiv som mulig for deres familie.
Det første vi må konstatere, er at dette fenomenet er så nytt at det foreløpig ikke finnes pålitelig forsk-ning som kan gi oss en pekepinn i retning av: Hvilke spill? Hvor mange timer? Hvorfor? Hva skjer der? Det betyr at foreldre til yngre barn og unge må bli enige med seg selv om hvor grensene skal gå og håpe at en åpen dialog med barna kan være med på å regulere forbruket deres. For en 17-åring er det hverken klokt eller mulig at foreldrene «setter grenser».
Det er blitt en trend innenfor moderne psykologi at intensiv beskjeftigelse med for eksempel spill, sex, email, Internett og lignende defineres som misbruk eller avhengighet og derfor også som behandlingskrevende. Egentlig er det bare brukeren selv som kan avgjøre om det er tale om avhengighet ved å svare på spørsmålet: «Er jeg fri til selv å bestemme hvor, når, hvor mye og hvordan?» Det er akkurat som med alkohol. Dersom det er snakk om avhengighet, konfronteres foreldre og andre berørte med den kjensgjerning at avvenning bare er mulig dersom den avhengige selv bestemmer seg for at det skal være slutt for sin egen skyld.
Det er ikke noe nytt at unge mennesker lar seg oppsluke av forskjellige fenomener og aktiviteter i en grad som isolerer dem fra et mer normalt sosialt liv. Det kan være sport, litteratur, film, studier og lignende. Forskjellen er ofte at vi bare har forskjellig moralsk holdning til det som opptar dem. De fleste foreldre ønsker seg nok et «mainstreambarn» som blander studier, fester, sport og kultur i en passende cocktail, men mange må avfinne seg med at de ikke har et gjennomsnittsbarn, og i stedet lære å kjenne det barnet de engang har.
Vær åpen
Derfor blir den første oppgaven å interessere seg for og engasjere seg i det barnet man faktisk har. Ofte krever det at foreldrene gjennomgår en mental øvelse, der de renser seg for fordommer som de har til for eksempel dataspill og kan møte sine barn i en åpen dialog. Jeg bruker med vilje ordet «dialog», som betyr noe annet enn for eksempel samtale eller diskusjon. En dialog er en samtale der målet er at begge parter blir klokere på seg selv, hverandre og det de snakker om. En dialog er et møte mellom mennesker ikke mellom holdninger.
Etter den mentale renselsen kan dere invitere deres sønn til en samtale der dere kan lære hva dette betyr for ham, hvordan det gir livet hans mening, hva han lærer eller får ut av det og hva han selv tenker om det som skjer i forbindelse med skole, venner osv. Dere skal hverken argumentere eller forholde dere til alt han forteller, men i første omgang bare lytte og forsikre dere om at dere har forstått hvem han er og hvordan han tenker. Deretter gjerne noen dager etter kan dere forholde dere til det. Dere kan snakke om deres bekymring, deres tanker om fremtiden, deres angst og uro og verdier og håp. Samtidig må dere fraskrive dere makten over hans liv. Det er en absolutt forutsetning for å gjøre inntrykk på en 17-åring og slik få innflytelse på hans liv.
Ta en prat
Det kan ta tid å få denne dialogen i gang. Det avhenger av familiens tradisjon for samtale, oppdragelse og diskusjon. Invitasjonen skal lyde noenlunde slik: «Vi vil gjerne snakke med deg om din interesse for dataspill. Det er sikkert ingen hemmelighet for deg at vi ikke er spesielt begeistret, men det er gått opp for oss at vi jo faktisk ikke kjenner alle spillene og heller ikke har interessert oss for hva det betyr for deg og hvorfor det er så spennende. Derfor vil du gjøre oss en stor tjeneste dersom du vil opplyse oss.»
Jeg har møtt og lest utsagn fra en del unge som har vært helt begravd i dataspill i ett, to eller tre år, og som selv har nådd det metningspunktet som fikk dem til å slutte. De har ofte angret konsekvensene det hadde for deres liv i den perioden, men slik er jo livet. Vi må alle leve det så godt vi kan for å bli klokere. Eller som den danske filosofen Søren Kierkegaard sa: «Livet skal leves forfra og forstås bakfra.» Som forelder er jeg ikke i tvil om hva jeg ville velge: Jeg vil heller ha kontakt enn å ha rett.
Da jeg selv var 17 år, var jeg sjømann og seilte mellom Danmark og Det fjerne Østen. I løpet av to år lærte jeg meg å manøvrere mellom dårlige og gode kamerater, flinke og sadistiske overordnede, fyll, hor og sjømannskirker, og samtidig laget jeg mat til 60 voksne menn. Dersom mine foreldre hadde vært vitne til dette, er jeg ikke sikker på at de hadde overlevd. Men jeg klarte det. Vi vet ikke mye om forskjellen mellom å reise i den fysiske verden og cyberspace, så den må vi lære sammen med ungene dersom vi er så heldige å bli invitert innenfor deres verden (det er jo ikke en rett vi har). Jeg håper at din kjærlighet og nysgjerrighet overvinner bekymringen din!
Jeg vil gjerne avslutte med en oppfordring til foreldre som har gjort konstruktive erfaringer på dette området om å formidle sine erfaringer videre i debatten på: www.famlab.no.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015