Vær varsom når barns stress og traumer skal behandles
DE SISTE TRE UKERS artikler om barn og stress har ført til en strøm av henvendelser fra både foreldre og fagfolk. Noen spør om det kan være en sammenheng mellom den stadig hyppigere forekomsten av ADHD, ADS og lignende diagnoser og barnefamilienes stress. Andre problematiserer medisineringen av disse barn og unge, som kanskje får en diagnose takket være spesialistenes og ekspertenes eksistens.
Jeg tror man bare kan gi et hypotetisk svar på spørsmålet om det er en sammenheng mellom stressnivået i noen familier og forekomsten av ADHD, atypiske former for autisme og andre av nyere kategorier. Et forskningsmiljø i Tyskland, som jeg for tiden er i kontakt med, arbeider familieterapeutisk ut fra en teori om at ADHD og ADS skyldes traumer. Enten at barnet har opplevd ett eller flere spesifikke traumer i sitt liv — eller at det eksisterer et såkalt “systemisk traume”, det vil si et skjult og/eller fortrengt traume i familien som kan gå flere generasjoner tilbake.
Så langt har man nøye undersøkt og behandlet ca. 100 familier og har ikke støtt på avvik fra denne hypotesen. Man kunne føye til at det snarere må anses som en regel enn et unntak at det finnes fortrengte traumer eller ubehandlede posttraumatiske tilstander av stress i tyske familier — én, to, tre og opp til fire generasjoner tilbake — som følge av to verdenskriger og en opphopning av både individuell, familiær og kollektiv skam og skyld. En dansk eller norsk undersøkelse ville kanskje komme til en helt annen konklusjon enn den de tyske forskerne ser ut til å nærme seg. MEN: Traumer stresser, og stress kan skape traumer — så hvem vet?
Feil diagnose
Jeg tror vi må konstatere at vi ikke kjenner sammenhengen, men at usikkerheten er stor og at mange barn dessverre blir feildiagnostisert og feilmedisinert — mens andre får god hjelp. Det som virkelig er alarmerende, er at også ved en rekke andre symptomer aksepterer både mange leger og foreldre at det er barna som får en dia-gnose og blir medisinert. En rykende fersk, dansk undersøkelse viser at antallet barn og unge som blir behandlet med såkalte “lykkepiller”, er nesten fordoblet i løpet av fem år (fra 3845 til 7142). Siden vi ikke har tradisjon for å lære av hverandres feil i Norden, kan man sikkert gå ut fra at tallene i Norge og Sverige svarer noenlunde til de danske. Når slike tall dukker opp, er det etter min mening all mulig grunn til å rope ut og advare mot et nytt, enormt press som hjelpsomme voksne helt bevisst legger på barn individuelt. Da mener jeg de legene som skriver ut reseptene og foreldre som ofte aksepterer det som den eneste løsningen.
Mediene står heller ikke tilbake for å trykke overskrifter som “Danske barn propper seg med lykkepiller”, “Flere danske barn tar lykkepiller”. Det er jo faktisk de voksne som propper dem med piller. Ritalin, som en del ADHD-barn får, skal skrives ut av spesialister i samråd med psykologer og andre. Men “lykkepiller” skrives ofte ut av allmennpraktiserende leger, som har altfor liten generell kunnskap om barn og familier og altfor liten tid.
Alle over én kam
Faglig sett er det et alvorlig problem — av to grunner først og fremst. For det første får barn og unge en psykiatrisk standarddiagnose når de faktisk bare er lei seg, ulykkelige eller gjennomgår en kritisk livsfase. Eller de er periodisk melankolske eller bare triste i all alminnelighet og derfor har et lavt energinivå. Dette er helt alminnelige menneskelige følelser som spiller en vesentlig rolle i alle barn og unges personlige og sosiale modningsprosess. Når fagfolk er med på å sykeliggjøre disse følelsene, setter jeg spørsmålstegn ved deres faglige integritet, viten og etikk.
For det andre er alle faggrupper etter hvert enige om at vi bør se det enkelte menneske som en del av et system (familien, barnehagen, skolen, venner), og at også barn og unges symptomer og signaler er et produkt av dette systemet. Individuell diagnostisering og medisinering er derfor ofte misvisende. Denne etisk og saklig problematiske individualiseringen er kanskje den viktigste årsaken til at vi ser flere og flere barn og unge bli ofre for offentlig omsorgssvikt. De blir ofre for et system som hverken faglig eller strukturelt er på høyde med den kunnskap vi faktisk har.
De mest uansvarlige legene begrunner det ofte med at “det er foreldrene som forlanger å få medisinen til barna sine” når de skriver ut antidepressive medisiner uten en grundig undersøkelse av hva disse unge menneskenes følelse av tristhet og sorg faktisk bunner i ved å se nærmere på deres livsvilkår. Det er et såkalt “ikke-svar”.
Jeg er ikke i tvil om at det finnes foreldre som er så bekymret for sine barns velbefinnende at de tar dem med til legen og spør om det ikke finnes en pille som kan gjøre ungene lykkelige og “velfungerende” igjen. Denne generasjon småbarnsforeldre er selv vokst opp i en tid og atmosfære der alminnelige følelser ble problematisert, og illusjonen om et smertefritt liv for alvor fikk vind i seilene. Jeg bruker ordet “illusjon” fordi alle historiske kjensgjerninger forteller oss at summen av smerte er konstant. Fattigdommen har sin på samme måte som rikdommen. Påtvungne, ulykkelige ekteskap har sin. Det samme har skilsmisse.
Akkurat nå lever vi i en tid med to motsatte strømninger. Den ene promoterer Botox, antialdring, perfekte neser og silikonbryster og mener vel egentlig også at døden burde forbys. Den andre forsøker å akseptere livet slik det tar form for den enkelte og arbeider med å øke livskompetansen — evnen til å forholde seg konstruktivt til og skape mening i det livet vi har fått.
Min anbefaling er at foreldre ikke ukritisk tar imot lykkepiller
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015