INNLEGG:
De siste fem åra har jeg vært alene med mine tre barn. Den eldste har nå sin egen leilighet og er ute av redet.
De andre to bor fortsatt hjemme. Yngstemann er 15 år, og i utgangspunktet både pliktoppfyllende og målbevisst. Men siden i sommer har hun vært sur, gretten og tverr. Nå er hun lei av skolen, orker ikke lekser, driter i alt, skulker og lyver.
Lyvingen er det verste. Jeg stoler mindre og mindre på henne. I tillegg tar jeg nok dette veldig personlig, fordi jeg blir så skuffet. Hun sender ofte melding etter at hun har løyet, og forteller hvor hun er, eller at hun ikke har vært på skolen. Da sier hun også at hun ikke gidder å snakke om dette, og ber meg ikke ringe henne tilbake.
Sist jeg oppdaget at hun ikke hadde dratt på skolen, følte jeg en voldsom avmakt. Skolen er selvfølgelig inne i bildet og læreren har snakken med datteren min, uten at det har hjulpet. Innetider, leggetider, besøkshelger hos far, rydding, klær, skolearbeid. Disse tingene er en daglig kamp.
Hva sier man til ungdom som man føler er på vei i en feil retning? Og hvordan takler man denne voldsomme «ikke bry meg»-holdningen som hun viser overfor meg og skolen?
Hilsen fortvilet mor
JESPER JUUL SVARER:
Du stiller veldig gode spørsmål – spørsmål som det finnes omtrent like mange gode svar på som det finnes familier. Tenåringsfamilier har en del ting til felles: Den unges vilje til atskillelse og forskjellighet, de unge jenters inngrodde kamper mot moren, kriser i forholdet til
skolen og framtiden, foreldrenes angst og fortvilelse, begge parters hjelpeløshet i forhold til meningsfull
kommunikasjon m.m.
Din beskrivelse er typisk for de mange brevene jeg får fra foreldre av ungdommer. Du beskriver din datters atferd, men ikke din egen, selv om det faktisk er den voksne som spiller hovedrollen både i forhold til konfliktenes tilblivelse og eventuelle løsning. Mitt svar blir derfor kanskje mer generelt enn du kunne ønske deg?
Hvorfor slåss så mange unge jenter og kvinner med mødrene sine? Fordi de i en periode helt enkelt blir livredd for at de kommer til å likne på sine mødre og derfor kjemper de om hver eneste bitte lille forskjell og dermed sin egen rett til å være som de er. Denne
utmattende kamp skyldes ikke at datteren din ikke elsker deg eller synes du er helt håpløs som menneske, kvinne og mor. Den skyldes paradoksalt nok at hun elsker deg og derfor føler en dyp forpliktelse til å være som deg.
På den annen side dikterer alderen hennes at hun må finne sin egen identitet, sine egne verdier og sine egne mål, og en dag ender det hele med at hun blir klar over på hvilke områder hun liker deg og hvor dere er forskjellige. Det er altså ikke nødvendigvis deg som står i veien for henne (selv om det ofte er tilfelle), men hennes egen forestilling om, at hun kanskje må være helt lik deg. Siden hun ikke er bevisst på denne dynamikken er du midlertidig utnevnt til fienden.
Samme dilemma får henne til å lyve. I hennes opplevelse av virkeligheten foretar hun seg ting og treffer valg som hun ikke mener du kan klare å forholde deg konstruktivt til eller som vil gjøre deg vondt. Eller sagt omvendt: fantasien og/eller erfaringen hennes forteller henne, at hun ikke kan komme til deg med sannheten og forvente en empatisk, engasjert og konstruktiv dialog. Du kan jo spørre deg selv om hun har rett i denne antakelsen? Budskapet hennes behøver ingen tolkning: «Jeg forteller gjerne sannheten om meg selv, men min erfaring er at det ikke fører til noe godt å snakke om den».
Det er et hardt budskap å få som forelder, men det er alltid noe i det. Tenåringsforeldre er dessverre tilbøyelige til å møte barna sine med bedrevitenhet, belæringer, formaninger og sin egen forståelse av hva framtida bør inneholde. Foreldres erfaring og bedrevitenhet er både nødvendig og nyttig for barn før de kommer i puberteten. Det er med på å bygge opp en relasjon basert på tillit og trygghet. Fra og med puberteten er begge deler, i form av belæring, kritikk og formaninger med på å bryte ned den tillit og trygghet som ble etablert de første 12-13 åra.
Det finnes kanskje bare én forelder av hundre som helt av seg selv skifter rolle når barna deres kommer i puberteten. I de øvrige 99 familier må den unge gjøre arbeidet med å gjøre foreldrene oppmerksomme på at nå er adskillelsens tid kommet og det er på tide med et nytt slags forhold mellom partene. Din datter er for tida nok så ubarmhjertig, men hvis du tenker tilbake er jeg sikker på at du kan huske samtaler og konflikter, hvor hun har forsøkt å si det samme i en mer avdempet form. Den gangen la du ikke merke til det eller misforstå budskapet, og det betaler dere begge nå en høy pris for. Men frykt ikke! Det er aldri for seint.
Den korteste vei til endring i forholdet deres er å vise henne denne spalten og be henne om hjelp. Si bare sannheten om deg selv: «Jeg elsker deg og jeg vil gjerne få en bedre kontakt med deg. Fortell meg hva jeg kan gjøre og ikke gjøre for å få det».
Kanskje avviser hun deg i første omgang, men hvis du kan passe munnen din i en periode vil hun begynne å nærme seg igjen.
Jammen, vil du kanskje innvende, skal jeg da bare ignorere, at hun svikter skolegangen og alt det andre forferdelige hun gjør? Nei, selvfølgelig ikke. Men du har jo allerede gjort henne oppmerksom på hva du synes og mener om den måten hun lever livet sitt på. Du har skjelt ut, formanet og bedt. Du har sagt fornuftige ting og du har belært henne om konsekvensene – og det har ikke hjulpet noe.
Derfor hjelper det selvfølgelig heller ikke å fortsette å gjøre det samme. Så selv om du akkurat nå ikke er sikker på hva du skal gjøre, kan du i så fall utvise så mye selvdisiplin at du slutter med å si alt det som ikke hjelper likevel.
Alternativet er å snakke med henne om hennes liv, tanker, drømmer, mål og usikkerhet, men det må du først kvalifisere deg til. Din rolle som mor og deres felles historie kvalifiserer deg ikke i seg selv. Du må først finne en annen måte å møte henne på, som hun kan ha tillit til.
Du kan selvfølgelig også gjøre det tenåringsforeldre tradisjonelt har gjort (og stadig gjør) med sin avmakt og hjelpeløshet. Du kan bestemme deg for at datteren din er helt umulig, kjempe og lide de neste fem åra og deretter rettferdiggjøre det hele med at datteren din var spesielt vanskelig. Du kan uten tvil høste mye sympati og medfølelse fra andre voksne, men du risikerer at dere begge kommer til å betale en smertelig høy pris.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015