Moren kritiserer og trakasserer. Da kan det være nødvendig å bryte all kontakt.
Jeg har en mor som alltid har invadert livet mitt. Hun har også alltid snakket meget nedsettende til meg. Hun tåler ikke at jeg er uenig med henne og hevder at hun snakker «som hun vil til sin egen datter».
Nå er jeg enslig mor og har ofte hatt behov for at hun passer sønnen min. Derfor har jeg svelget mange kameler. For hun truer med å utebli hvis jeg absolutt skal være uenig med henne. Hun er som et lite, bortskjemt barn. Sønnen min er glad i henne, men jeg lurer likevel på om jeg bør slutte å bruke moren min som barnepike.
Hun ble enke da faren min døde i oktober. Hun har det selvfølgelig vanskelig. Det er ingen i hele verden som forstår henne ingen gjør noe for henne, mener hun. Men jeg ser at hun har både familie og venner som stiller opp. Selv har jeg trukket meg tilbake og sagt at jeg trenger en lang pause fra henne at jeg overveier om jeg i det hele tatt vil ha mer omgang med henne. Jeg er lei av å bli fortalt hvor vanskelig jeg er og hvor mye snillere broren min er, hvor tykk jeg er og hvilken elendig mor jeg er.
For en tid tilbake oppdaget jeg at hun bruker sønnen min til å trøste seg i sorgen over min avdøde far. Hun snakker med ham som om han var en voksen. Han er en snill og empatisk gutt, men for meg blir dette helt feil. Han føler at han må besøke henne fordi hun er så lei seg og gråter mye. Jeg er bare sint på henne og mener at hun bør finne noen andre å snakke med. Jeg har også fortalt sønnen min at det er normalt å være lei seg når noen dør og at det ikke er hans opp-gave å trøste henne.
Jeg orker ikke å ta meg av moren min fordi hun er altfor negativ. Og jeg har ingen følelser for henne lenger, bortsett fra at jeg er sint på henne fordi hun har frarøvet meg så mye av selvfølelsen. Det krever mye å bygge den opp igjen.Hilsen kvinne 41
SVAR:
Da jeg nylig fylte 60 år, sto det noen portrettartikler i forskjellige aviser. I en av dem spurte journalisten en del om min egen oppvekst, som jeg beskrev så nøkternt som mulig. Mine utsagn inneholdt ingen kritikk av foreldrene mine bare en konstatering av at de var som foreldre flest på den tiden, og at faren min og jeg hadde mindre kontakt enn jeg skulle ha ønsket.
Min nå 85-årige mor leste dette intervjuet og ble ute av seg. Men etter noen dager ble hun roligere, slik at vi kunne snakke om saken. Etter et langt forsøk på en samtale, der moren min fastholdt at hennes opplevelse av virkeligheten var riktig og at min var feil, sa hun: «Ja, jeg kan jo i hvert fall høre at dere (lillebroren min og jeg) ikke visste hvem deres foreldre var.»
Jeg svarte bekreftende og sa spørrende: «Ja, og…?» «Hva mener du?» spurte moren min etter noen sekunder. «Dere visste heller ikke hvem barna deres var», sa jeg. Etter en noe lengre pause sa hun: «Nei, det har du nok rett i. Den slags interesserte man seg ikke for den gang.»
Jeg nevner denne replikkvekslingen av to årsaker. For det første inneholder den en viktig del av forklaringen på at lav selvfølelse er en folkesykdom. Barn utvikler bare selvfølelse dersom foreldrene interesserer seg for hvem de er og inviterer dem til å gi uttrykk for det. For det andre er den et eksempel på at alle foreldre enten begår feil eller forsømmer viktige aspekter av sine barns liv. De var simpelthen avhengige og begrenset av tiden, tonen og samfunnsmessige verdier på den tiden da de var foreldre. Og det er ingen grunn til å la livet gå til spille ved å ta det personlig.
Blottet for empati.
Din mors anklager og kritikk gjennom førti år er derimot personlig, feil og blottet for empati. Uansett hvilke faktorer i hennes egen bakgrunn som får henne til å velge ett av barna sine som skyteskive og det andre som ideal, er det ingen grunn til at du skal stå modell for henne ett minutt lenger.
Dersom hun ikke kan utvise et minimum av anstendighet når du er på besøk, må du beskytte deg selv og holde deg unna. Begge deler har sin pris. Men prisen for å opprettholde en slik kontakt er altfor høy, med mindre man som 40-åring har utviklet en spesiell «på-besøk-hos-mamma-beskyttelsesdrakt» som kan nøytralisere hennes giftige tunge.
Det betyr at du må slutte å bruke henne som barnepike. Denne beslutningen handler om din og din mors relasjon og ikke om din sønns forhold til henne. Jeg er mer i tvil om hvorvidt du skal hindre ham i å besøke moren din, hvis det betyr noe for ham. Jeg vil foreslå et forløp i tre etapper:
Du begynner med å forklare sønnen din hvorfor du ikke vil ha mer kontakt med moren din. Deretter meddeler du moren din at dette er din beslutning at sønnen din gjerne må besøke henne, men på betingelse av at hun ikke kritiserer eller baktaler deg overfor ham. Første gang det skjer, opphører kontakten mellom dem.
Til slutt gir du sønnen din mulighet til å besøke mormoren i det omfang han selv ønsker og holder naturligvis øye med hvordan han har det. Hennes tilbøyelighet til å gråte ut på hans unge skuldre tror jeg ikke at du skal bekymre deg for. Det er en viktig livs-erfaring som neppe skader ham.
Ditt sinne mot moren din er velbegrunnet. Et av våre viktigste behov er å oppleve at vi har verdi for de menneskene vi er knyttet til. Og du har helt rett i at denne opplevelsen er fundamentet i vår selvfølelse. Når vi mister opplevelsen av å være verdifulle, blir vi aggressive og/eller triste.
Så må vi gå i dialog og forsøke å finne nye måter å være sammen på. Din mor ønsker ingen dialog og fastholder sin rett til å være som hun er. Da er det intet håp for en bedre relasjon. Savnet av det som kunne ha vært må du leve med. Men det er en langt sunnere og mindre selvdestruktiv følelse enn dem du er i besittelse av nå.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015