Hun har fått et anstrengt forhold til raseri. Pappas humør dominerte hele barndommen.
Denne henvendelsen kommer fra en kvinne, som er vokst opp med det noen meget slående kaller en «sjarmerende tyrann». Avholdt i det sosiale liv og ensom, forpint og umenneskelig hjemme:
Jeg og mine søsken vokste opp med en far som hadde et eksplosivt sinne. Selv om vi etter hvert opparbeidet oss et helt arkiv over triggere som måtte unngås for enhver pris, var sinnet uforutsigbart. Det var løsrevet fra proporsjonene, urimelig både i styrke og varighet, urettferdig og umulig å reise seg mot. Faren vår la aldri hånd på oss, han var ikke voldelig men sinnet hans føltes tilintetgjørende.
Jeg vokste opp med en klump i magen, jeg sendte kontinuerlig bønner opp til himmelen: «Kjære Gud, gjør så han ikke blir sint». Det var ingen hjelp å hente, ingen beskyttelse.
Fars humør avgjorde om dagen skulle bli god, helgen levelig og hvilke minner vi skulle ha fra sommerferien. Vi barna betydde ingenting våre ønsker, vår vilje, våre behov, vår personlighet. Husfreden måtte gå foran alt annet. Og den kunne når som helst og uten forvarsel bli brutt.
Foreldrene mine er ressurssterke og har stor bekjentskapskrets og familien vår ble sett på som original og utradisjonell. Kultur, opplevelser og eksotiske reiser ble alltid prioritert fremfor materielle ting, og det var mange som beundret dem for det. Vi barna fikk ofte høre at vi var heldige som hadde så flotte og spesielle foreldre, fikk oppleve så mye og fikk så mange impulser. Det var skrekkelig å høre ikke noe av det vi måtte slite med og var redde for hver eneste dag, ble noensinne sett.
Flott mann
Nå er jeg snart 40 år og siden jeg var tenåring, har jeg brukt enorme krefter på å reise stillaser rundt meg selv for å holde den skjøre selvfølelsen oppe. Jeg har det bra, jeg har god utdannelse og en jobb der jeg får bruke mange sider av meg selv. Mannen min er fantastisk, og synes jeg fikser å være mor for våre to små barn. Jeg gleder meg over lykken i hverdagen og at dagene er gode.
Jeg kjenner også min fars historie, som selvfølgelig er forferdelig. Den er mye verre enn min egen. Jeg kan forstå og til dels tilgi som voksen, men barnet i mitt indre vil alltid være såret. Selvfølelsen min kjennes like skjør nå, som da jeg var barn. Jeg må hver dag vedlikeholde forskalingsverket jeg har bygd for å holde meg oppe.
I min familie var det bare far som hadde lov til å være sint. Vi andre måtte være høflige, vennlige, positive og blide og applaudere alt det far gjorde og sa. Vi opponerte på forskjellige måter, og det ble nådeløst mottatt og straffet hardt med glødende utskjelling og påfølgende iskald avvisning.
Jeg er meget opptatt av hvordan mine barns aggresjon blir møtt. Jeg har alltid tenkt at det er viktig å gi dem aksept på sinne: Det er lov å være sint! At det går bra og at de skal vite at jeg, som deres mor, tåler det og vil stå der støtt som fjell. Jeg snakker rolig, tar dem med ut til et trygt og avskjermet sted der de kan skrike i fred og komme seg. Sitter sammen med dem, hvis de ønsker det eller trekker meg unna og venter litt, hvis det er best for dem. Jeg hjelper dem også med å sette ord på følelsene sine: Du er kjempesint nå. Når det roer seg, prøver jeg å få i gang en prat. Og uansett passer jeg alltid på at de får høre at det kommer til å gå bra og viktigst av alt: Du er en kjempegod jente/gutt.
Jeg har også selv et enormt, men innestengt sinne. Rødglødende og avmektig. Det kommer frem når grensene mine blir overskredet. Små, uskyldige bagateller, et uvennlig tonefall som gjør at jeg føler meg tråkket på, verdiløs. Jeg skammer meg over det, forstår det ikke og det får meg til å føle meg verdiløs og forferdelig.
Redd meg selv
Jeg ble så glad da jeg leste det du skriver om aggresjon. Jeg har lett etter svar på aggresjonsgåten min i alle år, men har ikke funnet ut av det. Jeg frykter mitt eget sinne.
Og så skriver du noe som får biter til å falle på plass: «(…) store og små mennesker blir oftest aggressive (…) når de mister opplevelsen av å ha verdi for de menneskene som betyr noe for dem.» Så enkelt. Og det har vært så skjult for meg. Der finner jeg nøkkelen til mitt eget sinne, og for første gang ser jeg at sinnet mitt er begrunnet. Det er logisk. På samme måte som min fars sinne er det. At det ikke er dårlige gener eller mangel på selvdisiplin, men nettopp det som jeg alltid kjenner når jeg blir sint: Jeg føler meg tråkket på uten å finne noen mening i det og fortviler over at det blir så uproporsjonalt.
Jeg har sett det i forhold til hvordan jeg vil behandle barna, men uten å kunne se det samme for meg selv. Takk for at du ikke snakker om oppdragelse som et instrument til å få «snille» barn, små disiplinerte maskiner. Hilsen Mor til to
SVAR:
Fortellingen din beveger og er samtidig et meget godt eksempel på hvor langt barn er parate til å gå for å samarbeide med sine foreldre, og hvor vanskelig det kan være å bli hel innvendig som voksen. Det som du har vært utsatt for, tar det ofte et helt liv å få så mye innsikt i og kontroll over at livsgleden også får plass. Barn og ektefelle får dermed en mulighet til å oppleve at de har verdi for den som uten grunn ble knust på en så grusom måte.
Hvordan overlever man? Det krever blant annet en sterk og sjenerøs partner, som vet å sette egne grenser og som har evne til å elske både den voksne kvinnen og det mishandlede barnet, som hun for alltid vil bære med seg. Og så er det virkelig helende å oppleve sine barns kjærlighet og egen vilje og evne til å tilby dem noe annet enn det man selv fikk. Svært ofte krever en slik bakgrunn også langvarig psykoterapeutisk støtte, der det mishandlede barnet kan komme til orde, bli sett, hørt og tatt alvorlig uten å skulle frykte selv å gjenta foreldrenes uansvarlighet. For det var den din fars og mors adferd. Den var velbegrunnet i deres egen historie, men helt uansvarlig. Bare tenk på hva som ville ha skjedd med deg dersom du ikke hadde vært et barn som vendte alt innover i deg, men et barn med såkalte «adferdsvansker»!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015