Ikke stritt imot når barnet ditt viser seg å være “autonomt”.
Vi har verdens skjønneste jente. Det vil si når hun viser seg fra sin gode side. Helt siden datteren vår ble født, har hun hatt en sterk vilje og stort temperament. Jeg føler at vi har opplevd trassalderen i snart fem år nå. I barnehagen er alt fryd og gammen, og vi blir fortalt at der er det mange med mer temperament enn datteren vår.
Er det oss det er noe galt med? Vi har prøvd det meste: belønning, å ta fra henne lekene, timeout og å være konsekvente. Ingenting hjelper!Nå er vi fullstendig utmattet. Det som er så synd, er at vi ikke har overskudd til å gjøre noe hyggelig sammen de få dagene hun er grei. Vi roser henne og overøser henne med kjærlighet samtidig som vi har klare grenser. Hvis jeg sier til henne at mamma blir fryktelig lei seg når hun oppfører seg som hun gjør, ser hun på meg og sier: «Bare vær lei deg, du!» Hun svarer oss hele tiden og fører innimellom et stygt språk.
Det er verst når hun skal kle på seg. Da er alt galt fra truse til sokker. Hun får voldsomme raserianfall hver eneste dag og kan tirre oss på den mest grusomme måte. På det verste har hun holdt det gående i fire timer, og mannen min og jeg må avlaste hverandre. Jenta elsker oppmerksomhet og synger og spiller teater for oss hver eneste kveld. Men hun blir visst ikke mett på vår oppmerksomhet.
Vi vet ikke råd og er livredd for at det bare skal bli verre. Barnehagen råder oss til fortsatt å være konsekvente og sier at dersom det hadde vært noe galt med henne, ville de ha registrert det i barnehagen. Hva kan vi gjøre?
SVAR:
Jeg må ta et par store sjanser når jeg svarer deg, siden jeg ikke har hatt anledning til å være sammen med deg og familien din. På den annen side svarer beskrivelsen din til mange andre jeg har sett og hørt i årenes løp. Derfor trekker jeg den forsiktige konklusjon at dere har vært så heldige å få et av de barna jeg kaller «autonome». (Jeg viser til min bok «Kunsten å si nei med god samvittighet».)
Etter mange års betenkeligheter har jeg valgt å skrive og snakke om de autonome barna. Dels fordi foreldrene er like desperate og slitne som dere, dels fordi barna ofte ender med enten å få en offisiell diagnose og/eller blir ofre for tidens tendens til å løse det meste med tradisjonell «grensesetting» (som er det verst tenkelige for relasjonen til disse barna).Når jeg beskriver disse spesielle barna for gruppene av profesjonelle jeg underviser og veileder rundt i Europa, er det ca. ti prosent av dem som reagerer med å si: «Et slikt barn har jeg.» Eller de sier: «Jeg var et slikt barn.» Det finnes altså en del barn og foreldre som har lignende erfaringer.
Annerledes
I sterkt komprimert form er følgende karakteristisk for de autonome barna: De er ofte født «ferdige» uten babyfett med fint utviklede muskler og et ansikt preget av personlighet. Deres motoriske utvikling ligger ofte noen uker foran jevnaldrendes, og de «lyser» av selvstendighet fra begynnelsen av. De avviser ofte den formen for fysisk kontakt og kos som andre babyer elsker, og er uimottagelige for det vi normalt forstår med «oppdragelse». Omtrent halvparten har en annen adferd i barnehagen og skolen. Mens andre er like «besværlige» borte som hjemme.
Det som ofte gjør foreldrene fortvilet, har en mor satt ord på: «Jeg opp-lever at jeg ikke er i stand til å elske henne på samme måte som jeg har kunnet elske de andre barna mine.» Foreldrene har ofte «prøvd alt» uten suksess. Selv i kulturer der man ofte tyr til fysisk avstraffelse av barn, ender det for det meste med at foreldrene «taper». Disse barna lar seg sjelden knekke og i motsetning til de fleste andre barn trekker de seg heller unna foreldrene enn å underkaste seg. Det lyder kanskje dramatisk. Men når man først har erkjent hvordan disse barna fungerer, er samlivet med dem både lærerikt og fornøyelig.
Har gitt beskjed
Datteren deres har egentlig gjort det helt klart fra begynnelsen av: «Jeg gir og tar etter som det passer meg og når det passer meg. Dere må gjerne forsøke dere på en hvilken som helst form for manipulasjon, og jeg garanterer at det vil være nytteløst. Jeg vil egentlig ikke så mye bare å bli elsket og respektert som jeg er. For jeg kan ikke være annerledes.» Dersom hun hadde kunnet sette ord på dette fra begynnelsen av, ville dere trolig med glede ha svart: «Du skal være hjertelig velkommen, vennen min! Vi vil gjøre vårt beste.» Men det skulle koste henne fem års hardnakket og utmattende kamp før dere ga opp deres forestilling om hvordan hun egentlig burde være.
Det er ikke noe i veien med familien deres. Alle de autonome barna jeg har møtt, har hatt sterke, kjærlige og ansvarlige foreldre. Og fra et familieterapeutisk perspektiv har det ikke vært noe å sette fingeren på. Det er helt normalt at barn må kjempe for å bli sett og hørt som den de er. Men for de fleste begynner kampen først for alvor i puberteten eller senere for noen etter mange, mange år.
Dersom dere etter å ha lest dette og kapittelet om autonome barn i boken min, kjenner dere mer eller mindre igjen og innser at det er en slik datter dere har, er resten av veien ikke spesielt komplisert.
Samtale
Det begynner med at dere setter dere ned sammen med henne og sier noe slikt som: «I nesten fem år har vi trodd at vi alltid visste hva som var best for deg og hva slags menneske du burde være. Det har dessverre resultert i mange slåsskamper mellom oss, hvilket har gjort oss sint og lei altfor ofte. Nå har det gått opp for oss at du er en helt spesiell jente som kan mye som andre barn ikke kan og at vi trygt kan ha tillit til deg. Vi er lei oss for å ha vært så steile og trassige, og glad for at du aldri ga opp. Fra nå av vil vi gjøre vårt beste for å lytte til deg og ta deg alvorlig. Det blir sikkert ikke alltid like lett, men da må du hjelpe oss. Vil du det?» Gjenta dette noen ganger for dere selv med deres egne ord, men uten å karakterisere hennes adferd! Når ordene faller på plass, er tiden inne for å fortelle henne budskapet deres.
Dere kan være forberedt på én av to reaksjoner. Enten svarer hun «ja» med den største selvfølgelighet eller hun begynner å gråte av lettelse og sier «ja» med kroppen. Jeg har møtt barn som har svart «nei». Men det var stort sett barn som hadde opplevd så mange fysiske avstraffelser at tilliten til foreldrene var ødelagt.
Det spesielle ved autonome barn er deres ekstremt utviklede egenansvarlighet. De vil velge selv. Når de velger feil, vil de selv erkjenne det og finne en ny løsning. Datteren deres kan det meste selv, men hun kan ikke gjøre det alene! Hun trenger deres kjærlige omsorg og tilbud om hjelp og veiledning men bare som et tilbud. Alt annet vil hun oppleve som et overgrep mot sin personlige autonomi. Jeg bruker ofte et bilde der disse barna ikke spiser (det vil si tar imot kjærlighet og omsorg) dersom ingrediensene serveres dem på en tallerken. De foretrekker buffeten. Da kan de selv bestemme når, hvor mye og hvordan.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015