Jeg ønsket meg så sterkt et barn, og var etter noen havarerte forhold redd for at tiden skulle løpe fra meg. På nettet kom jeg i kontakt med en mann som ønsket å være donor. Vi snakket sammen på nettet over en periode og bestemte oss til slutt for å møtes.
Han var veldig hyggelig og en god samtalepartner. Da han fortalte at han var gift og hadde tre barn, følte jeg meg umoralsk. Men ønsket om et barn var sterkt, og jeg fortrengte det. Vi ble etter mange samtaler og møter enige om å prøve, og etter første forsøk ble jeg gravid.
Jeg er en kvinne på 36 år med bra jobb, utseende og et stort sosialt nettverk. Tidligere tenkte jeg at dette ikke var meg i det hele tatt. Men det er merkelig hvordan tanker modnes.
Tusen tanker. Jeg har nå født barnet. Ingen vet at vi avtalte dette. Jeg har bare fortalt at jeg ble gravid med en mann jeg møtte noen ganger. Nå er jeg usikker på om jeg vil greie å holde ham anonym for barnet mitt. Det er oppgitt ukjent far på alle papirer.
Jeg tenker også på at hans familie kan gå i oppløsning og har fått mail fra ham etter at barnet ble født. Noen ganger sier han at han sliter så mye at han vurderer å lufte saken for familien sin, andre ganger at han vil avvise barnet mitt om det kontakter ham noen gang. Jeg hadde dette i tankene før jeg ble gravid og under graviditeten. Men alle tanker blir annerledes når man sitter der med barnet.
Hva skal jeg si til barnet mitt etter hvert, bør jeg avsløre faren nå og få det ut av verden? Hvordan kan dette skade hans barn i alderen fem til tretten år? Er det bedre for hans barn og mitt barn at det eventuelt kommer frem om ti år? Og hvordan vil datteren min ta det om jeg sier at hennes biologiske far ikke vil møte oss? Eller skulle jeg fortelle sannheten om at mamma avtalte å få et frø av en annen mann og la det være med det. Men skulle jeg da lyve når hun blir eldre og si at jeg ikke er i stand til å spore ham opp, dersom hun ønsker det?
Jeg vet såpass mye om ham at jeg kan greie å finne ham. Tankene gnager, og jeg føler at det blir galt uansett hva jeg gjør. Samtidig som jeg ikke kan lyve for mitt eget barn, må jeg kanskje servere en hvit løgn for ikke å skade henne og familien hans.
Jeg anbefaler ingen å gjøre dette på privat basis. Det er mye bedre, tøffere og ærligere å ta kontakt med klinikker i utlandet for å skaffe en anonym donor. Eller at lovverket i Norge forandres slik at det blir lovlig og akseptert å utføre slikt på norske sykehus.
SVAR:
De fleste foreldre modnes med foreldreskapet, og det har heldigvis også skjedd i ditt tilfelle. Til lykke med det og til lykke med barnet!
Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ikke har sympati for ideen om donorbarn uansett om donoren er helt eller delvis anonym. Jeg forstår lengselen etter å bli foreldre, men samtidig er donorprosjektet for meg den ultimative objektgjøring av barn. Min erfaring rommer mange historier om hvordan omstendighetene, følelsene og stemningen rundt unnfangelsen påvirker morens relasjon til barnet etter fødselen. Dette uavhengig av om det var et slikt prosjekt, en voldtekt, et uhell eller noe annet enn to forelskede mennesker som hadde et brennende ønske om å reprodusere seg selv sammen. For meg er adopsjon den ideelle muligheten. Men det er bare min holdning, og det finnes mange andre.
Lykkeligvis vitner brevet ditt om at barnet ditt straks etter fødselen forvandlet seg fra å være et objekt til å bli et subjekt. Dermed tegner fremtiden til å bli lysere. Brevet ditt vitner om at dette egentlig var en umoden beslutning truffet av to ellers voksne mennesker, som siden har havnet i tvil om konsekvensene for både dem selv og barnet.
Han bestemmer.
Til faren vil jeg si at enten er man anonym, eller så er man det ikke. Det betyr også at du og han må møtes og sammen forsøke å finne ut hvordan dere best kan ta ansvaret for deres barns fremtid. Du har ingen rett til å avsløre ham for familien hans, men han må overveie sitt ansvar for begge familier.
Velger han hemmeligheten, kommer det til å koste ham dyrt. Men det er hans valg, som du og deres barn må finne dere i og leve med. Så blir selvfølgelig svaret på barnets spørsmål at det ble unnfanget i en tilfeldig forbindelse og at faren ikke ønsker kontakt. I perioder av barnets oppvekst vil dette være en følelsesmessig belastning, og det er 50 prosent risiko for at det vil påvirke dets identitetsdannelse negativt.
Ikke at det skjer for alle barn av anonyme donorer. Men forskjellen er i ditt tilfelle at du ikke kan møte barnet ditt uforbeholdent. Fortielsen, hemmeligheten eller løgnen dere imellom vil alltid være der, og det vil påvirke relasjonen deres.
Alle må betale. Finnes det ingen annen vei en vei uten smerte? Nei, det tror jeg ikke at det gjør. Selvopptatt rotet du deg inn i en beslutning som alltid vil ha sin pris. Denne prisen må dere alle tre betale i mange år fremover, og det er ikke så mye annet å gjøre enn å stille opp, vedkjenne seg gjelden og betale.
Du vil få bruk for hele ditt intellekt, din moralske integritet og din kjærlighet for å finne de ordene og setningene som underveis i ditt barns oppvekst kan gjøre veien så lempelig som mulig. Du vil alltid vite når du har funnet de riktige ordene, fordi de vil få deg til å gråte når du sier dem.
Ditt barns oppvekst blir ikke ideell etter boken men mindre kan også duge. Og barnet ditt vil som alle andre barn gi deg et utall verdifulle opplevelser, utfordringer og gleder, som du kan nyte og verdsette med god samvittighet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015