Jeg har en mann som er ukependler noe som er roten til alt vondt, mener jeg. En torsdagskveld han kom hjem, tenkte jeg at han kunne ta seg av ungene neste morgen. Da kunne jeg for det første sove litt lenger og for det andre tenke litt på meg selv. Men siden vårt yngste barn på to og et halvt år er ganske sutrete om morgenen, ble dette en utfordring.
Om morgenen går det ikke lange stunden før mannen min begynner å småkjefte på henne. Jeg prøver å si at hun pleier å være sånn, og at han ikke må kjefte så mye på henne for hun er ingen morgenfugl. Men det hjelper vel ikke akkurat ham at hun bare vil til meg. Jeg prøver å ikke se på dem. Deretter går han sammen med barna for å finne ytterklærne. Yngstejenta sutrer fremdeles og roper på mamma. Da bryter helvete løs. Han er meget irritert over hele tiden å bli hakket på, sier han. Etter litt frem og tilbake tenner jeg også. Jeg er heller ingen morgenfugl. Til slutt sier jeg at hvis det skal være sånn, trenger han ikke å komme hjem på torsdagene. Da får jeg høre at det ikke er sikkert at han vil komme hjem i det hele tatt.
Han tar med seg det eldste barnet på seks år og setter ham i bilen, kommer tilbake og skriker at dette orker han ikke mer. Etter en stund går han med på å kjøre oss til barnehage og jobb. Idet jeg plasserer jentungen i bilen, kommer gutten med en kommentar: «Du mamma, jeg hørte at du og pappa kranglet skikkelig isted.» Vi har aldri kranglet foran barna tidligere. Jeg satte meg i bilen med en vond klump i magen.
Mannen min er en mann med mye følelser, både på godt og vondt. Han blir fort irritert og sint, men samtidig viser han ofte at han er glad i meg. Han pendlet også da den eldste var liten, og det foregikk på samme måte. Jeg er selvstendig hele uken og gjør alt på min måte. Når han kommer hjem, blir alt snudd opp ned på. Men jeg skjønner at jeg må tillate at ting blir gjort litt annerledes, samtidig som jeg føler at han også må være litt ydmyk. Han er tross alt borte hele uken, og jeg gjør alt for at han skal kunne jobbe slik han gjør. Er jeg virkelig så urettferdig mot ham?
SVAR:
Det er lett å forstå at både du og mannen din er frustrerte og sinte i de situasjonene som du beskriver, og slik bør det selvfølgelig ikke fortsette. Slik jeg ser det, er både kommunikasjonen og forventningene uklare, og det mangler et bærende prinsipp for denne typen familieliv.
Mange mødre kanskje de fleste føler seg i virkeligheten som enslige mødre. De opplever å stå alene med det overordnede ansvaret. Ofte beror det på at vi ikke skiller klart mellom oppgaver og ansvar. Stadig flere fedre påtar seg stadig flere oppgaver i relasjonen til barna sine, men tar ikke et reelt ansvar for annet enn bare å utføre oppgavene. Det betyr at mødrene sitter igjen med hele ansvaret, om enn med god støtte fra en avløser.
Mamma er sjefen.
Noen mødre er uten tvil uvillige til å dele ansvaret fordi det også innebærer å dele makten, mens andre trives med en maktdeling. Ordet «deling» er egentlig misvisende i denne sammenheng. Det burde hete «felles», som faktisk betyr at begge parter tar hundre prosent ansvar det vil si hele tiden å ha fullt overblikk over barnas velbefinnende, arrangementer, avtaler og foreldremøter. I din familie er det helt tydelig du som alltid har hatt og fortsatt har ansvaret. I en ukependlerfamilie må det være slik, og det krever en partner som er villig til å anerkjenne at det er mamma som er skipets kaptein. I tillegg må han tilby all den støtte og avlastning han kan når han er hjemme.
For pappa, som kanskje har dårlig samvittighet over å være mye borte fra familien, kan det føles uverdig «bare» å skulle løse tildelte oppgaver og tilmed være lojal mot morens linje og beslutninger. Men slik må betingelsene være av hensyn til helheten. Eventuelle motsetninger og uenigheter foreldrene imellom må diskuteres grundig. Men pappa må leve med at det er mamma som styrer.
Vær tydelig!
Slik jeg leser historien din, er intet av dette avklart mellom deg og mannen din. Hans sinne og frustrasjon er fullt ut forståelig, og det samme gjelder naturligvis deg. Hvis frustrasjonen kommer til uttrykk mens barna hører det, er ikke det skadelig om det bare skjer av og til. Men en stadig maktkamp mellom foreldrene lærer barna ingenting av. De opplever bare å være årsaken til at mamma og pappa har det dårlig sammen.
Det betyr at svaret på spørsmålet ditt er: Ja, du er urettferdig. Som kaptein må du sørge for å få klarhet i ledelsesprinsippene og kommunikasjonen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015