Barnet nekter å sovne uten å bli ammet. Men mor og fars behov og ønsker harmonerer ikke alltid med barnets.
Min datter er seks måneder, og når hun skal sove om kvelden, har jeg nesten uten unntak ammet henne i søvn. Det tar fra 30 til 90 minutter. Hun sover i samme senga som meg, og blir ammet 3- 4 ganger i løpet av natta i halvsovende tilstand. Nå er jeg opptatt av om dette kan være skadelig for henne på lengre sikt. Er det bedre og sunnere for henne å være våken hver gang hun spiser? Er det riktig av meg å amme henne i søvn?
Datteren min bruker ikke smokk, og jeg tenker at brystet betyr så mye mer for henne (og meg) enn bare mat.
Jeg har dessuten lyst på litt mer voksenkveld. Jeg vil gjerne kunne legge henne til å sove, og at hun får oppleve at det er fint å legge seg og sovne. Soverommet vårt er vegg i vegg med stua, døra står alltid oppe, direkte inn til stua. Så vi hører hverandre.
Den viktigste årsaken til denne henvendelsen at jeg er bekymret for om det jeg gjør er bra for henne. Jeg har prøvd å legge henne etter amming på sengekanten. Noen ganger har det gått bra, men hun er ikke fornøyd, og det er ingen god avslutning på dagen. I går prøvde jeg det, og hun ble etter hvert veldig sinna. Jeg la meg ned ved siden av henne, holdt rundt henne og småpratet med henne. Hun gråt i over en halv time. Jeg fortalte henne at jeg trodde det var godt for henne å lære å sovne uten puppen i munnen, at jeg trengte at hun sovnet på egen hånd, at jeg visste hun ville bli ammet, og at hun var sint fordi jeg vil noe annet. Det endte med at mannen min kom inn og tok henne, jeg tror egentlig jeg var gått for langt, vi kranglet og det ble så dumt. Vi var vel begge litt engstelige, tenker jeg. Det endte med forsoning.
Jeg er selvfølgelig redd for at jeg skader henne, om jeg forlanger for mye, hun er jo så liten ennå?…
Hvordan opplever hun det når jeg sier nei til å amme henne?
Jeg håper du kan gi meg et råd.
SVAR
Det er to ting man kan si om små barn og søvn. Det første er at barn på samme måte som voksne gjerne vil sove når de er søvnige, og det andre er at de er vanedyr.
Det faktum at de er vanedyr skyldes ikke noe følelsesmessig, men heller måten hjernen deres utvikler seg på. Det dannes mønstre, forbindelser i hjernen som absolutt kan endres, men ikke uten frustrasjon.
Du har begynt å amme henne i søvn, og alt annet frustrerer henne. Prøv å se det fra hennes side: «Hele mit liv er jeg blitt ammet i søvn! Hva skjer nå?» Men sånn er barndommen – full av læringsprosesser og påfølgende frustrasjoner. Derfor bør du nok fortest mulig glemme drømmen om at hun aldri vil bli sint og kjefte .
De såkalte ekspertenes skiftende råd om hva som er riktig og galt er det også lurt å glemme . Det er fullt mulig å gi konkrete råd til foreldre om en bedre praksis, men da må rådene være skreddersydde. Det eneste en ekspert kan si med god samvittighet, er at barn har godt av søvn, og at det er foreldrenes oppgave at dette behovet dekkes de to første leveårene – på en måte som både barn og foreldre kan leve med. Selv når dette fungerer vil det alltid oppstå avvik, som man verken bør kritisere barnet eller foreldrene for. Alt annet er halvreligiøse meninger, som skifter med vinden. Jeg møter foreldre i 13 ulike land. Det finnes hundrevis av gode og vellykkede måter å takle fenomenet søvn på, alt fra femåringen som samsover med foreldrene, til den fire måneder gamle babyen som sover alene.
Konklusjonen er at barn stort sett tilpasser seg det de utsettes for, men at endring innebærer usikkerhet og frustrasjoner, som ingen kan skåne barna for.
Dette gjelder selvfølgelig også den dagen du skal slutte å amme henne. Hun er alt for ung til å vite noe som helst om behovene til mor og far, behov som også må tas vare på. Hennes opplevelse er at hun er verdens absolutte sentrum, og det er den opplevelsen som gradvis skal endre seg fra barn er cirka 18 måneder gamle. Hvis du vil slutte med amming fordi du skal tilbake til jobb, kan du være temmelig sikker på at det ikke passer henne. Derfor må du gjøre det du gjorde forrige kveld, fortelle henne om det som skal skje og akseptere reaksjonen hennes.
Du må lære å tåle og leve med frustrasjonen hennes. Du får trøste deg med at hun får alt hun trenger, men ikke alltid det hun ønsker.
Nøkkelordet er god samvittighet. Jo mer du føler deg trygg på at datteren din får det hun trenger, jo lettere er det for deg å forstå hennes behov.
Gjør du det med skyldfølelse eller angst for konflikt, blir samspillet mellom dere nettopp en rekke av konflikter.
(Les eventuelt boka mi: «Kunsten å si nei – med god samvittighet»).
Du er ikke den eneste mora i verden som har vanskeligheter med å skille egne behov fra barnets. Det viktigste er at du etter hvert lærer å kjenne forskjellen. Her kan mannen din sannsynligvis være en god støtte og samtalepartner, så lenge dere ikke ender med å krangle om riktig og galt.
God fornøyelse!!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015