Innlegg:
Jeg er mor til tre barn på henholdsvis fire, tre og et halvt år, med de utfordringer og gleder det medfører. Mannen min har en jobb der han reiser mye og er borte uker av gangen, for så å være hjemme tre-fire uker i strekk. Hverdagene våre er ikke plaget av det jaget som mange andre opplever når de har småbarn. Som oftest har vi den tida vi trenger når vi skal ut døra, enten til barnehage eller andre aktiviteter, vi trenger ikke å «springe etter klokka». Det som plager meg er kanskje kjent for de fleste foreldre. Hver dag begynner jeg dagen med gode intensjoner om ikke å mase, kjefte eller krangle med barna – og nesten hver kveld sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ikke har lykkes.
Jeg vil så gjerne at barna mine skal ha det bra. Det vil ikke si at jeg skjermer dem – for blir jeg sint, så ser de det og vet det. Det skjer også at mannen min og jeg blir uenige og småkrangler, og jeg opplever ikke det som noen trussel mot deres velbefinnende, så lenge det ikke er noe som skjer hele tida og at uenigheten vår ikke sklir ut til utskjelling. Det skal, etter min mening, ikke være noe i veien for at de ser at mamma blir frustrert når de etter gjentatte beskjeder ikke hører etter.
Men når det går for langt, blir jeg så sint! Er jeg veldig sliten og føler at jeg har sagt fra lenge nok, hender det at jeg roper til dem. Det er da de blir sendt på rommet sitt, noe de selvsagt ikke vil, så jeg tar dem i armen og drar dem av gårde. Noen ganger tar jeg dem (dette gjelder selvsagt de to eldste) hardt i armen, og idet jeg kniper til kjenner jeg alvorlig på trangen til å knipe enda hardere. Når dette skjer tenker jeg inni meg at «dette er barnemishandling». Du skal ikke gjøre barna dine vondt. Likevel har jeg ikke klart å slutte med det.
Vissheten om at jeg ikke behandler dem respektfullt og at det jeg gjør ikke er rett, og at jeg likevel ikke klarer å gjøre noe med det, er forferdelig. Jeg har aldri slått dem og har heller aldri kjent på lysten til å slå. Jeg er nok en temperamentsfull person, og er svært dårlig på å skjule hva jeg føler. Likevel mener jeg at det ikke er noen unnskyldning at jeg ikke slår. Man skal ikke gjøre små barn fysisk vondt.
En typisk situasjon der det er lett å miste tålmodigheten, er leggeseansen. Den mellomste ligger gjerne og roper til oss etter at vi har sunget, lest og sagt god natt. Det blir til at jeg blir gående fram og tilbake. Først med godord og nattahilsener, som går over til irettesettelser – og til slutt sinne. Det samme med påkledningen om morgenen. Fireåringen, som fireåringer flest, sikkert, har vanskelig for å være fokusert på det hun skal gjøre og bruker gjerne en halvtime på å få på seg klærne, og jeg må mase på henne plagg for plagg. Jeg har prøvd å la være å mase og heller si at «nå skal du kle på deg, og dersom du ikke gjør det får du være igjen med pappa mens jeg drar til butikken». Disse tilfellene har endt med forferdelige følelsesutbrudd, som er minst like utmattende og opprivende som jeg føler at raseriutbruddene mine blir. Forskjellen er bare at her blir det litt mindre dårlig samvittighet, fordi jeg klarer å lage litt avstand følelsesmessig og ikke blir så sint. Når det er sagt, sier jeg unnskyld til dem når jeg mener jeg har gått for langt, og vi snakker om det som skjedde.
Det er selvsagt stor forskjell på hvor mye tålmodighet jeg har ut fra om mannen min er hjemme eller ikke. Når han er hjemme har jeg mer energi og overskudd, og det rare er at barna merker dette. Når pappa er hjemme er det tydelig at de vet at nå er det to voksne å «bruke seg på», og drar det lenger enn de gjør når jeg er alene med dem.
Følelsen av å mislykkes gnager meg. Jeg er ikke en slik mor som jeg ønsker å være! Tenk om sinnet mitt og oppførselen min skader dem for livet? Jeg har selv vokst opp under forhold som var skadelige, med en narsissistisk mor, og måtte i voksen alder arbeide meg gjennom min egen selvutslettelse. Hver dag kysser jeg og klemmer på dem og forteller dem hvor deilige de er. De vet at jeg elsker dem. Vi er flinke til å ta dem med på aktiviteter og å leke med dem. Jeg føler at alt mannen min og jeg gjør dreier seg om barna våre og familien vår. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så herlig og så vanskelig å bli mor. Det får absolutt ut det verste og det beste i meg, og jeg trenger noen verktøy for å håndtere «de verste sidene». Kan du være så snill å hjelpe meg – og i andre omgang barna mine?
JESPER JUUL SVARER:
Takk for ditt brev, som ikke bare er fint, men også en «nyklassiker» i den forstand at du beskriver veldig mange foreldres situasjon. Du har din egen bakgrunn, den skal jeg vende tilbake til, men først og fremst er du en forelder av og i tida. Det betyr blant annet at du og dine barn lever i et verdimessig kaos, der dine handlinger det ene øyeblikket dikteres av ønsket om å være en moderne og respektfull mor, for så i neste øyeblikk – når det oppstår konflikt – enten griper etter de gammeldagse metodene i skuffen, eller handler helt instinktivt med røtter i din egen oppvekst.
Du vet selv hvor vanskelig det er å være den moren du er. Derfor er det ikke vanskelig å forestille seg hvor usikre og forvirrede dine barn blir. Heldigvis har din vilje til å respektere dem og til å ta ansvar for dine feil allerede gjort dem såpass robuste at de gjør det som passer dem når ledelsen blir uklar og i strid med egne verdier.
Dermed har jeg også sagt at dette er et ledelsesproblem, som dine barn uunngåelig kommer til å betale en pris for. Den blir ikke særlig høy, vil jeg tro, men det ville jo likevel være lurt å se om du ikke kan gjøre noe med det – også av hensyn til din egen selvfølelse som menneske og din selvtillit som mor.
Livet med en narsissistisk mor, som din, er det samme som å vokse opp i et absolutt diktatur, hvor ens egen individualitet er helt uviktig og egentlig mest til bry. Med de oppvekstbetingelsene følger det mange problemer, men det som preger ditt forhold til dine barn er mangelen på personlig autoritet. Det er en helt logisk forklaring. Når man er vokst opp med en sykelig selvopptatt mor, er det både intellektuelt og følelsesmessig vanskelig å lære hvordan man tar seg selv på alvor. Bare ordet «selv» vekker motstand og angst for å bli like egosentrisk og like kald som sin nærmeste rollemodell. Denne motstanden kan ikke brytes ned bare ved intellektuell innsikt og holdninger som avviker fra din mors. Det må nye «terapeutiske» opplevelser til. Dette betyr ikke bare psykoterapi, for det har også sine begrensninger. Det betyr at du må gjøre det som du allerede er i gang med, å ta dine barns tidvis ubarmhjertige utfordringer inn over deg og vokse i kraft av dem.
Du må altså lære å ta deg selv på alvor hver gang dine barn ikke tar deg på alvor. Det handler ikke om å snakke høyt, om å være streng eller å true med konsekvenser. Det handler ikke om de ordene som kommer ut av munnen din, men om din utstråling. Det handler om å bygge opp en egen sikkerhet på hva du vil og ikke vil, og ikke minst å bli sikker på at det er helt i orden at du vil noe fordi det er bra eller nødvendig for deg. Det blir du ingen selvopptatt narsissist av. Og heller ingen dårlig, følelseskald og lite empatisk mor.
Din manns rolle er litt uklar for meg, bortsett fra at han ikke er så mye hjemme, og at du derfor er alene om ansvaret for barna. Dette er jo også en realitet for mange kvinner som har menn som kommer hjem klokka 17 hver dag. Jeg har en følelse av at han tilpasser seg din lederstil, av lojalitet til deg. Hvis det er riktig, bør han vurdere å endre stil og heller gå foran med et godt eksempel.
Du står overfor en veldig stor oppgave, men ta det med ro! Dine barn klarer seg nok selv om det tar tid å løse dette. Uansett er det bedre å vokse opp med usikre foreldre enn skråsikre. Men nettopp fordi du, i motsetning til din mor, eier evnen til å ta barna dine alvorlig, kommer du til å rase og gråte og forbanne henne i enda noen år til.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015