Jusen kommer ofte til kort i samværssaker.
LOVEN SIER AT når den personen barnet skal ha samvær med ikke stiller opp eller på annen måte ikke overholder samværsordningen, kan man ikke gjennomføre samværet med tvang. Det eneste man kan gjøre, er å motivere den det gjelder til å forstå hvor viktig det er for barnet å ha kontakt med begge foreldrene.
Det er altså ingen sanksjonsmidler mot foreldre som nekter å ha samvær med sine egne barn. Det er det derimot mot den av foreldrene som hindrer samvær når det anses å være til barnets beste. Foreldre som forsøker å beskytte barnet mot vold, overgrep og trusler eller mot å lide overlast på andre måter, risikerer å bli fratatt den daglige omsorgen for barnet, foreldreansvaret og å bli ilagt bøter.
Hvor er logikken i dette?
SVAR:
Ifølge professor Frode Thuens seneste undersøkelse risikerer seks av ti norske foreldrepar å komme i en uløselig situasjon. Problemstillingen din er et av mange eksempler på at den ene forelderen tilsynelatende bevisst bruker et felles barn utelukkende for å hevne seg eller på annen måte sjenere sin tidligere ektefelle. Du har helt rett i at velferdssamfunnet opptrer ulogisk og på grensen til omsorgssvikt i denne typen saker. Det vil jeg komme tilbake til senere.
Generelt ser kvinner og menn ut til å følge forskjellige mønstre. Kvinner er tilbøyelige til å nekte samværs- og omsorgsrett som hevn over mannen, som for eksempel har brutt ut av ekteskapet på grunn av en ny forelskelse. Disse kvinnene kan ofte beskrive sin tidligere ektefelles adferd før og under skilsmissen som meget ubehagelig og destruktiv, men glemmer like ofte å påta seg medansvar for den annens adferd. Når to mennesker lever sammen over lengre tid, påvirker de konstant hverandres adferd. Deres innbyrdes samspill kan mane frem både det verste og det beste hos den andre. Når man omtaler en tidligere samboer, må man begrense seg til å si at slik var han eller hun — sammen med meg.
Menn er etter min erfaring mer tilbøyelige til å begynne hevntoktene senere — ofte måneder eller år etter skilsmissen uten å ha hatt kontakt med barna, selv om de har hatt muligheten til det. De svikter ofte avtalene med barna eller overlater dem til andre når de egentlig skulle ha vært sammen med dem.
Ikke godt nok
Den tredje, viktige komponenten er naturligvis barnets mulighet til å trives og utvikle seg, en mulighet begge parter stort sett hevder å kunne oppfylle optimalt — og kanskje bedre enn den annen part. Det er først og fremst tale om foreldrenes evne til å være foreldre og kunne tilby barna gode sosiale rammer og vilkår. På dette området er myndighetenes definisjoner ofte mangelfulle og så generelle at de ikke har praktisk verdi. De sikrer ofte bare at et minimum av barnas behov blir innfridd, men er de eneste tilgjengelige fordi utsagn fra foreldre som er i maktkamp og konflikt ikke er pålitelige. Disse foreldrene lyver ikke nødvendigvis, men deres utsagn er subjektive og selvhevdende og har følgelig begrenset sannhetsverdi.
Rent faglig mener jeg at det er uheldig at “barns rett til å ha både en far og en mor” er blitt så dominerende i myndighetenes vurderinger. Jeg har ofte veiledet i saker om “overvåket samvær” og er ikke i tvil om at det finnes en gruppe barn og unge som ville være best tjent med å slippe å ha kontakt med sin mor eller far — i hvert fall til de er 15–16 år gamle. Det er som om myndighetene og deres fagkonsulenter glemmer at livet varer mye lenger enn barndommen. Det finnes utvilsomt foreldre av begge kjønn som blir for belastende for barn å være sammen med.
Jeg er redd for at problemet du belyser i brevet ditt, er uløselig. Jusen har sin egen logikk, og livet er fullstendig ulogisk. Når jus og psykologi infiltrerer hverandre, som de gjør i denne typen konflikter, vil psykologien som regel tape terreng. Alt det fryktelige og destruktive som foregår mellom foreldre og barn, skjer som oftest “mellom linjene”. Spesielt mennesker med psykopatiske trekk er mestre i å skjule dette overfor omverdenen. Det kan være vanskelig nok å bevise svik, brutte avtaler, psykisk og fysisk vold eller seksuelle overgrep. Men mye av det som gjør mest vondt for barna — og hemmer deres vitalitet i alvorlig grad — er så usynlig for utenforstående at barna er fullstendig overlatt til foreldrenes ansvarsfølelse og moral. I hvert fall inntil barna utvikler så iøynefallende symptomer at omgivelsene er tvunget til å se situasjonen i øynene og komme barna til unnsetning.
Kommer til kort
Av samme grunn tror jeg ikke at vi skal gjøre oss håp om at samfunnet og dets institusjoner kan forvalte barns oppvekstvilkår tilfredsstillende. Visstnok bygger våre nordiske velferdssamfunn i høy grad på vår tro på at vi kan delegere vårt ansvar for oss selv og andre til staten. Men på dette området står vi overfor en av denne filosofiens åpenbare begrensninger. Foreldrene må ta ansvaret. Gjør de ikke det, må vi leve med at et antall barn tar alvorlig skade av å måtte være sammen med begge foreldrene eller bare den ene av dem, som i beste fall er den som forvolder “minst skade”.
Som den ene parten i en konflikt der den annen part tiltvinger seg samværsrett uten å ha den nødvendige kompetansen som forelder eller uten å være motivert av vilje, må man bare innstille seg på noen vanskelige år for barnet og seg selv. År der det eneste man kan gjøre, er å bevare sin moralske integritet og gi barnet den ekstra omsorgen det vil ha behov for — vel vitende om at det kanskje ikke er tilstrekkelig for barnet. Det kan nesten være ubeskrivelig vanskelig daglig å bli konfrontert med konsekvensene av valget man gjorde da man i sin tid valgte sine barns far eller mor. Men det var et personlig valg, og etter det følger et livslangt ansvar. Sørg for at barnet får minst én brukbar rollemodell, og kryss fingrene for at det er den barnet velger som voksen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015