Er det mulig og ønskelig at alt blir likt mellom søsken?
Vi har to barn på fem og syv år som egentlig trives godt og er lett å være sammen med. Den eneste slangen i paradiset er deres krav om at alt skal være rettferdig mellom dem. Det begynte da den yngste hadde sin første fødselsdag (de har fødselsdag med ti dagers mellomrom).
Den eldste ble fryktelig sint da han oppdaget at søsteren hadde fått en gave som kostet litt mer enn den han selv fikk. Han gjentok og gjentok at det var «urettferdig». Og for ikke å ødelegge hele fødselsdagen hans fikk han de ca. 30 kronene som var differansen. Vår sønn er meget opptatt av rettferdighet, og etter hvert er også søsteren blitt det. Vi synes jo også det er viktig at barn lærer rettferdighet.
Gradvis har hele familien lært seg at jule- og fødselsdagsgaver skal koste det samme og dersom de ikke gjør det, pleier vi å betale differansen. Vi håpet vel at dette ville bli mindre viktig etter hvert som de vokste opp, men det har tvert imot utviklet seg til det verre. Den yngste blir for eksempel fryktelig sint dersom bestemor ikke lar prislappen sitte på gavene de får.
Spesielt min manns søster har gjort oss oppmerksomme på dette, og sier nå rett ut at hun ikke føler noen glede ved å kjøpe gaver til våre barn. Har vi handlet feil, og hva kan vi eventuelt gjøre annerledes?
Vanlig
De fleste små barn har en utviklet sans for rettferdighet, som ikke sjelden begynner å komme til uttrykk når de føler seg urettferdig behandlet eller frustrerte og forvirret over å oppdage at det er forskjell. Deres eldste barn oppdaget tilsynelatende dette da han første gang opplevde at hans søster fikk gaver uten at han fikk noen. En ny og vanskelig situasjon for de fleste to-fireåringer.
Når dette skjer i en familie, må foreldrene gjøre et valg:
Vil vi at våre barn skal lære å forholde seg fornuftig til virkeligheten eller vil vi unngå at de blir skuffet, sinte eller lei seg? Er man litt sentimental eller romantisk innstilt, velger man det siste og det får man ofte sin velfortjente straff for. Dels oppstår det alltid konflikt likevel, og dels er det en stor jobb å «oppdra» hele kretsen av familie og venner til å spille med i dette sentimentale dramaet, der barnas glede over å få gaver overskygges av deres sammenbitte krav og givernes glede ved å gi raskt forsvinner.
Konflikter modner
Det er sjelden klokt å treffe defensive beslutninger i en familie det vil si beslutninger som har til hensikt å unngå konfrontasjoner eller konflikter. Uansett om det gjelder forholdet mellom barna, mellom foreldre og barn eller mellom foreldrene innbyrdes, skjer alltid det samme: Man får med tiden mange flere konflikter og ofte mer voldsomme. Både små og store mennesker har det til felles at vi utvikler oss personlig og sosialt på meget få områder når det hersker harmoni. Det er i konfliktene modningen skjer og at vi blir klokere på oss selv, de andre og på livet. Moderne foreldres og dagsinstitusjoners stadige forsøk på å forebygge, avlede og unngå konflikter er en av de viktigste årsakene til at mange barn ikke utvikler sine sosiale ferdigheter.
Det betyr ikke at foreldre skal gjøre spesielle anstrengelser for å skape konflikter. De kommer helt av seg selv, og ofte kommer de på et tidspunkt hvor vi har mest bruk for dem. Barn trenger derfor voksne rundt seg som kan lære dem å forholde seg så klokt og konstruktivt som mulig til de konflikter de opplever i sitt indre og med andre mennesker. De får i det lange løp ikke noe ut av at de voksne forsøker å legge lokk på konfliktene.
Urettferdig liv
Hva skal man så stille opp med overfor en frustrert treåring som synes det er urettferdig at lillesøster får ti gaver på en dag og han selv ingen, eller får en julegave som er større eller dyrere enn hans? Man skal ta ham på fanget, stryke ham over hodet og si: «Jeg kan se at du blir forvirret og lei deg, men det er noe av det du må lære etter hvert som du blir større.» Og dersom han svarer: «Jamen, det er urettferdig!» er svaret: «Ja, det er det på en måte. Men livet er ikke det spor rettferdig. Noen ganger kan jeg hjelpe deg dersom du blir urettferdig behandlet, men jeg kan ikke gjøre verden om til et rettferdig sted.»
Neste gang lillesøster har fødselsdag, blir han ikke like frustrert. Og når han fyller fire eller fem, har han lært at man bare får fødselsdagsgaver når man selv har fødselsdag.
Saken er jo at det ikke finnes rettferdighet! Vi kan strebe etter eller kjempe for sosial og politisk rettferdighet, men kjensgjerningen vil alltid være at mennesker er forskjellige. Hvis barn derfor skal behandles «rettferdig», må de behandles forskjellig, og det må andre barn lære i stedet for å jage etter en umulig og illusorisk likhet.
Ellers skjer det som er skjedd i din familie: Man får ikke glade og generøse barn, men utvikler et rettferdighets- og likhetstyranni som gjør alle mer og mer utilfredse og ulykkelige.
Derfor må dere snarest mulig sette dere ned sammen med barna og si noe i denne retning: «Helt siden dere begge var små, har vi forsøkt å unngå at dere skulle bli lei dere når… Nå ser vi at det motsatte har skjedd. Det er ikke deres skyld, men vårt ansvar. Derfor vil vi ikke lenger bruke så mange krefter på at dere ikke skal føle dere urettferdig behandlet fordi dere ikke får nøyaktig det samme. Fra nå av vil vi kjøpe gaver som vi har lyst til å gi hver av dere, som dere har bruk for og som vi tror at dere vil bli glade for selv om de ikke er like store eller koster det samme. For det blir vi alle sammen ulykkelige av.»
Gi barna anledning til å protestere, men gjennomfør det uansett. Det varer maksimum et år før familiekulturen er forandret til større tilfredshet for alle parter.
SITAT
Konflikter kommer helt av seg selv, og ofte på et tidspunkt hvor vi har mest bruk for dem.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015