Når vi snakker om barn generelt, sier vi gjerne at de er friske, sterke, spontane, at de har en utrolig overlevelsesevne, og alt dette er sant nok. Men på ett punkt er barn også ekstremt sårbare; nemlig når det kommer til den konflikt vi alles fødes inn i og hvor vi befinner oss gjennom hele livet. Det er den konflikt som fødes av vår naturlige trang til å samarbeide med menneskene vi er avhengige av og vårt behov for å opprettholde en viss integritet.
- Samarbeid
- Konflikt
- Integritet
Uttrykket integritet samler begreper som fullstendighet, helhet, ukrenkelighet, og barns integritet er de livsytringer som uttrykker det sentrale i deres eksistens og som har en selvstendig kraft uavhengig av barnets overveielser og tilpasninger. Integriteten er de tanker, følelser og reaksjoner som i begynnelsen oppstår spontant uten noen form for resonnement, og som er uttrykk for barnets voksende jeg.
Det handler kort sagt om barns fundamentale behov og personlige grenser, og det må understrekes at selv om integritet har med ukrenkelighet å gjøre, er det ikke barns rettigheter vi snakker om. I mange år har vi flittig dskutert barns rettssituasjon, noe som er berettiget, men også en helt annen diskusjon. Medbestemmelse er et politisk fenomen som ikke nødvendigvis forebygger eller forhindrer psykologisk og sosial feil vekst.
Når barn samarbeider
Samarbeid er straks vanskeligere å definere kort fordi det innebærer forskjellige ting på ulike alderstrinn og ofte slett ikke likner samarbeid som vi normalt definerer samarbeid. Spedbarns første og mest primitive form for samarbeid består i å kopiere og etterlikne foreldrene:
Det ringer på døren. Du tar datteren på armen og går ut for å lukke opp. Jenta kikker på den fremmede personen for å finne ut av hvordan hun skal reagere. Hun kikker så på deg. Utenfor står en person du ikke har lyst til å se og ikke føler deg trygg på. Barnet samarbeider ved å gjennomføre et veldig vræl til tross for at du har iført deg et pent, sosialt smil for anledningen.
Et annet eksempel er når en forelder skal levere barnet i barnehagen, hos dagmamma, hos tannlegen eller liknende. Her vil barnets reaksjon avhenge av hvilken forelder som avleverer det og hvordan hun eller han har det. Er moren ikke helt trygg på situasjonen vil barnet ofte lage en scene. Faren er kanskje noe mer avslappet med å overlevere barnet i slike situasjoner og kan derfor gå derfra uten problemer.
Spør man moren om hvordan hun skulle ønske at barnet samarbeider, ville hun høyst sannsynlig svare at hun ville foretrekke at barnet ikke lagde slikt ulidelige drama for alle parter. Morens og omverdenens definisjon av samarbeid er ofte veldig forskjellig fra den vi her snakker om, hvor barnet samarbeider ved å kopiere og etterlikne foreldrenes innerste reaksjoner på verden og livet.
Du bor alene med barnet ditt, har i lang tid vært arbeidsledig og får omsider en jobb du ser fram til å påbegynne som du samtidig er ganske redd eller usikker på. Barnet ditt samarbeider ved å få høy feber samme morgen som du skal på jobb for første gang.
Et av de mange eksemplene de fleste av oss kjenner til er den lilles stille konkurranse som ofte utspiller seg mellom foreldre som møtes i byen med hver sin barnevogn. Konkurransen handler om hvor tidlig barna har lært å smile. Vi snakker om det som om barn var født med det å kunne smile, som om det er et naturlig trinn i utviklingen deres. Det er et ikke. Barn er født til å kunne det motsatte: å gi uttrykk for frustrasjon når de er våte, sultne, syke, sinna osv. Men de lærer å smile i nøyaktig det tempoet de blir smilt til. Vi snakker ikke her om den nevrologiske refleks som alle barn er utstyrt med, og som kan aktiveres med å dikke dem et sted på kinnet eller haken. Vi snakker om evnen til å med kropp, ansikt og øyne dele sin glede med andre mennesker.
Denne stillferdige konkurransen om de små barnas smil har en langt dypere mening enn den vi normalt forbinder den med.
Senere begynner barn å samarbeide på en mer nyansert måte. De benytter etterhvert foreldrene som rollemodeller på en mer aktiv måte, og etterlikner både bevisst og ubevisst.
Du sender Jens på 5 år til naboen for å be om en kopp sukker, og Jens ber deg om å bli med. Du kan bli med! Du oppfatter det imidlertid ikke som en konkret oppfordring og sier det der greier du fint selv, Jens, eller det er du stor nok til å klare selv. I virkeligheten var Jens reaksjon et tegn på at han denne første gang ville bruke deg som modell for hvordan han selv skal kunne gjøre det alene i neste omgang.
Barn er verdensmestre i å samarbeide
Mange har som utgangspunkt at voksne kan lære barn å samarbeide. Når vi møter barn som ikke ser ut til å kunne samarbeide, og som konstant motarbeider (det vil si arbeider for sin egen integritet) sine foreldre, kan vi rolig anta at dette er barn som lenge har vært for flinke til å samarbeide og som har foreldre som ikke kan skille mellom vilje og evne til å samarbeide.
Barn som omsider reagerer ved å ikke føye seg etter sine foreldre kan ikke hjelpes ved å oppdra eller lære dem om samarbeid. Tvert imot er eneste relevante kur å lære både dem og deres foreldre å ta bedre vare på barnas integritet.
Barn som for ofte har sagt ja til de voksnes krav og normer, og som derfor på ulikt vis begynner å si nei! Og blir såkalt asosiale, har ikke bruk for kurs i å si ja. De har bruk for et kurs i å si nei med god samvittighet, å si nei uten at noen skal føle at de gjør feil av den grunn.
Det er viktig å slå fast at man ikke kan være forelder uten å krenke sine barns integritet. Det er i tillegg en del av oppdragelsens idé at barns integritet må modifiseres og til en viss grad justeres. Drømmen om naturbarnet er en illusjon. Men det er forskjell på å ha som utgangspunkt at barns integritet skal beskyttes og samtidig være oppmerksom på at barn hele tiden først velger å samarbeide, og det å ha som utgangspunkt at de stort sett kan ta vare på sin egen integritet. Det kan de nemlig ikke. Barn er nok verdensmestre, men de er ekstremt sårbare verdensmestre.
Å ta vare på integriteten
Mange av våre små overgrep mot barns integritet består i hverdagslig, nærmest rutinemessig småkritikk.
Søren på 3 ½ år skal i barnehagen, tar anorakken ut av hendene på deg og sier vil selv. Du forklarer ham at det er han ikke stor nok til, men Søren blir ved å insistere, og temmelig irritert gir du ham til sist lov med det resultat at han tar anorakken på bak fram. Der ser du! er så din kommentar.
En av de periodene i barns liv der deres integritetsutvikling tar et kraftig sprang framover, er i to-tre års alderen, den vi voksne har kalt trassalderen. Sørens oppførsel er ikke et uttrykk for at han er trassig. Episoden er i verste fall et uttrykk for at hans mor er blitt trassig. Å snakke om barns trassalder er rett og slett en myte. Det som faktisk skjer, er at barn begynner å gjøre seg smått uavhengige av sine foreldre. Typisk er at de sier vil selv, kan selv osv. Dette er i seg selv et uttrykk for å samarbeide, på den måten at de gjerne vil gjøre seg mer selvhjulpne og uavhengige noe som gir både dem selv og foreldrene mer spillerom.
Barna gir uttrykk for økt vilje til å klare seg selv og blir ofte møtt med tross fra foreldrene. Vi kunne heller snakke om foreldrenes trassalder, men også her blir det feil med en negativ diagnose. Foreldrene gir med dette trasset bare uttrykk for at den kamp det er å se barna utvikle seg i retning større selvstendighet og strørre forskjellighet. Barna må få prøvd seg og samtidig skal foreldrene vende seg til en ny rolle.
Som nevnt samarbeider barn på livet løs, og blir de tilstrekkelig antall ganger møtt med trass og motstand i frigjøringsprosessen, så begynner de gjerne å etterlikne sine foreldre og reagerer med trass mot trass. Så får foreldrene igjen rett. Der ser du selv hvor trassig du er! Skal man ta vare på integriteten, må man være innstilt på at det i første omgang blir vanskeligere. Det kan nemlig hende at Søren må ta på seg anorakken feil veg 25 ganger før han gjør det helt rett.
Dersom du strammer inn
Det siste store spranget i barns integritetsutvikling skjer i puberteten, når de mer spontane og umiddelbare livsytringene etter hvert samles i en mer bevisst, personlig identitet. Som foreldre føler vi at vi er nødt til å bremse og forme barna våre i de tilfeller der vi mener at det har betydning for barnas tilpasningsmuligheter i samfunnet som helhet.
Det er viktig å huske at systemer, enten de er samfunnssystemer eller familiesystemer, er uttrykk for en kollektiv gyllen middelveg, og at de spilleregler som gjelder derfor alltid vil stramme for mye eller for lite for den enkelte.
Naturlig nok må barn så tidlig som mulig vende seg til noen spilleregler som strammer litt om deres integritet, men man kan være sikker på at jo mer man forsøker å tilpasse barna og modifisere deres integritet, jo dårligere tilpasset blir de når de blir voksne mer avhengige og umodne. Jo større og voldsommere blir deres såkalte pubertetsopprør, og jo mer selvdestruktiv adferd vil de ty til.
Samtidig vet man at når man krenker barns integritet, tar man fra dem en del av deres selvfølelse og selvrespekt og gir dem en grunnleggende opplevelse av å være feil som de er av natur. Denne oppfatningen av sitt eget jeg er en eksistensiell krise for så vel barn som voksne. Ofte kaller vi resultatet av en slik prosess for manglende selvtillit, og forestiller oss at den kan gjenoppbygges ved hjelp av en rekke seiere (i motsetning til nederlag).
Men seiere er ikke nok dersom et barn gjennom oppveksten ikke er blitt sett og ikke har fått sin unike eksistens anerkjent. Barn har først og fremst bruk for å få sin integritet anerkjent. Å bli sett som det er og ikke bare bli vurdert for hva det gjør.
Alternativet er ikke en såkalt fri oppdragelse i den forstand at barn skal få gjøre som de vil. De har behov for lojalt lederskap fra foreldrene sine, og de har behov for visse rammer. Men som nevnt er det ikke barns rettsstilling det her er snakk om. Dersom de skal bestemme når de legger seg, om de skal gå på skolen eller ikke, har ingenting med saken å gjøre. Det dreier seg kun om å respektere deres integritet.
Et velment nei
Som foreldre er vi også nødt til å ofre noe av vår egen integritet. Noen ting må vi holde i hevd for at det ikke skal gå ut over barnas helse og trivsel, og på samme måte som barn i to-tre års alderen begynner å gjøre seg uavhengige av sine foreldre, må foreldrene begynne å ta noe territorium tilbake. Dette faller ikke naturlig for alle foreldre.
Mange har i oppveksten lært at kjærlighet er det samme som å ofre seg og hele sin integritet til fordel for barna, og mange foreldre har vanskelig for å si nei til sine barn. De føler seg forpliktet til å stå til rådighet og har vanskelig for å avvise altså å si klart nei: Jeg har ikke tid til å ta dette med deg nå. Jeg har faktisk viktigere ting å gjøre.
Barn som ikke er vant med å få klare ja og nei, blir ofte svært frustrerte av flere årsaker. For det første føler de foreldrenes halvhjertede betydning tydeligere enn de fleste voksne er klar over, og kan derfor ikke unngå å få en følelse av å være eller gjøre feil, være til besvær, når de kommer og ber om kontakt. Samtidig vil de gjerne samarbeide, de kopierer foreldrenes halvt skjulte irritabilitet og blir det vi i dag kaller umulige, krevende mammadalter. Ofte tillegger de seg et halvkvalt, klagende tonefall og blir nokså uutholdelige for omgivelsene.
Det er innlysende at barn i kraft av foreldreavhengigheten har behov for at vi sier så mye ja som mulig. Men de har også behov for klare nei når det er nei vi virkelig mener. Vi snakker ikke om nei til materielle ting, men om nei til barnas ønsker om oppmerksomhet, engasjement, omsorg og annen form for kontakt.
Som foreldre opererer vi hele tiden på lang sikt og vi frustrerer i første omgang barnet ved å si nei til barnets ønsker. Samtidig lærer det seg noe verdifullt, nemlig at det er greit å si nei til andre mennesker også når de legger press på for å få til et samarbeide og dermed et ja. Og dersom man aldri kan si nei uten å få dårlig samvittighet og skyldfølelse, blir det umulig å noen sinne si ja på helhjertet vis.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015