Hvor lenge skal barna sove sammen med foreldrene?
VI HAR EN datter som fyller seks år. Hun har alltid sovet i vår seng og er blitt meget avhengig av det. Vi har forsøkt å snakke henne til å ligge i sin egen seng på rommet sitt, men til ingen nytte. Nå ligger hun og moren på en madrass på gulvet på barnerommet mens jeg, faren, ligger på et annet rom. Hver kveld hyler og skriker hun for å få viljen sin.
Moren er for det første lett å overtale. Det gjør det vanskelig å sette hardt mot hardt. For det annet ser det ut til at barnet har utviklet angst for å sove alene. Hun virker livredd når vi sier at hun må ligge i sin egen seng. Jeg mener hun har et unormalt avhengighetsforhold til moren spesielt. I den alderen burde et barn være i stand til å sove i sin egen seng. Moren må legge seg sammen med datteren vår hver kveld. Ofte sovner ikke barnet før det har gått mer enn én time. Moren hennes sliter på jobben på grunn av mangel på søvn. Hva kan vi gjøre for å få henne til å ligge i sin egen seng?
SVAR:
I mange europeiske land er det minst to forskjellige «religioner» med hensyn til barn som sover i foreldrenes seng. Noen fagfolk oppfatter det som greit og naturlig, mens andre mener det er galt. Selv mener jeg ingenting. Jeg kjenner barn som har sovet alene på sitt eget rom fra begynnelsen av og barn som har sovet sammen med foreldrene i seks til åtte år uten at noen av partene har tatt skade av det.
Det avgjørende spørsmålet er som alltid ikke «hva» man gjør, men hvordan og ikke minst «hvorfor». Sover barnet sammen med foreldrene som følge av en bevisst avgjørelse om at det er det beste for barnet og deres egen sjelefred? Eller er det slik at én av foreldrene har vært mest ettergivende, som i familien deres?
Dersom barnet sover sammen med foreldrene fordi barnet insisterer og foreldrene ikke kan bli enige om å si nei, er det destruktivt for alle parter og relasjoner i familien. Det er vel også det du begynner å merke nå eller har merket i lang tid.Forestill deg at du hadde formulert deg slik: «Vår seksårige datter har alltid sovet sammen med oss. Det trives vi egentlig fint med, men venner og familie synes det er galt. Hva mener du?» Da ville svaret mitt vært at dere burde gjøre som dere selv syntes helt til en av partene syntes noe annet.
Tenk på dere selv
Nå er deres virkelighet at alle parter mistrives. Dette handler ikke om barneoppdragelse eller hva som faglig sett er bra for barn. Det handler om en mor hvis omsorgsgen på et tidspunkt har frarøvet henne makten, et barn som samarbeider med sin mors behov og en far og ektemann som ikke har «mannet» seg opp til å kjempe for parforholdet før det nesten er for sent. Det finnes ingen skyldige i denne historien. Men det finnes én uskyldig datteren deres og to voksne som har sviktet ansvaret for helheten. Det beste foreldre kan gjøre for sine barn, er å ta godt vare på kjærlighetsforholdet og da mener jeg ikke bare den erotiske delen av det.
Foreldres makt over barn er nesten suveren. Vi kan gjøre våre barn til selvstendige, modige og glade individer eller til redde og deprimerte vesener. Datteren deres har med sine foreldres mer eller mindre motvillige hjelp utviklet angst for å sove alene, som egentlig er en speiling av morens angst for å svikte barnet sitt og kanskje speiler den også morens angst for adskillelse. Om det skyldes fenomener i mors personlighet og historie eller at hun ikke føler seg trygg sammen med mannen sin, kan bare hun selv svare på. Virkeligheten er at ingen av foreldrene har mot og vilje til å få bukt med et utilfredsstillende familieliv og at dette skyldes hensyn til barnet, er selvfølgelig absurd.
Tre steg
Men nå gjelder det å komme ut av den vanskelige situasjonen med ære, helse og ikke minst familieliv i behold. Jeg ser for meg en tretrinns prosess: Først må du og din kone bli enige om hva dere vil. Det krever at spesielt du tar et oppgjør med deg selv om hva du vil ikke hva du ikke vil! Deretter vil jeg foreslå at dere kontakter en familieterapeut som kan hjelpe dere med å formidle innholdet til datteren deres, fordi det kan være nyttig for et barn å høre en fremmed voksenperson hjelpe far og mor med å uttrykke sin mening. Sammen med familieterapeuten må dere finne ut når den nye familieordenen skal tre i kraft og om foreldrene trenger mer hjelp før den tid.
Når dere har besluttet å ta ansvar for familien deres, kan dere vente dere et stort drama. Utfallet avhenger utelukkende av de voksnes indre overbevisning om at en forandring er nødvendig. Datteren deres har aldri erfart en annen situasjon enn denne og vil selvfølgelig protestere og bli redd. Det tar hun ikke skade av! Om dramaet vil vare i tre dager eller tre uker, kan ingen forutse. Men lett blir det med sikkerhet ikke. Risikoen ved ikke å gjøre det, er at datteren deres utvikler en invalidiserende angst, usikkerhet og avhengighet som hun vil betale dyrt for som ung og voksen.
Så enkelt!
For ikke lenge siden snakket jeg med en mor som fortsatt sov i samme seng som sin 12-årige datter. Moren, som var skilt, hadde forsøkt å endre dette mønsteret. Men da ringte datteren faren sin, som kom og hentet henne og lot henne sove sammen med seg. Etter samtalen vår ble moren hentet av datteren og eksmannen. Datteren så meg dypt inn i øynene og uttalte: «Jeg håper at du har hjulpet moren min!» I den familien tok det én uke før både foreldrene og datteren hadde funnet trygghet i sunnere former. Jeg håper dere kan klare det like raskt. Men jeg gjentar: Det meste avhenger av deg mannen, partneren og faren i den rekkefølgen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015