Artikkelen Selvfølelse og selvtillit har ført til flere henvendelser enn noen annen artikkel i denne spalten. Nesten alle henvendelsene uttrykker ønske om at jeg skal skrive noe om hvordan man som voksen kan arbeide med selvfølelsen sin. Derfor vil jeg i det følgende skissere noen erfaringer og synspunkter som kanskje kan være til inspirasjon. I den forbindelse er det viktig å understreke at mine erfaringer på enkelte områder muligvis er noe begrenset, og de stammer i all hovedsak fra mitt eget personlige liv og fra mitt arbeid som psykoterapeut. Det innebærer for eksempel at min viten om den åndelige dimensjon er for usystematisk til at jeg føler meg i stand til å gi andre gode råd i en slik forbindelse.
Det tillatte og det forbudte selv
Forenklet kan vi si at vi alle gjør vår entre i voksenlivet med et selv som er splittet i to: det tillatte og anerkjente selvet og det forbudte eller mer skjulte selvet.
Denne dobbeltheten utvikler vi gjennom oppveksten fordi ingen av oss vokser opp i perfekte familier eller i perfekte omgivelser i et perfekt samfunn. Forskjellige deler av våre selv undertrykkes, fordømmes og mishandles uunngåelig som følge av våre foreldres splittelse og de verdier som på ethvert tidspunkt dominerer samfunnets kultur.
Snakker vi om økt selvfølelse, dreier det seg i virkeligheten om to ting: 1) Vi snakker om en større selvinnsikt; altså om å øke vår viten om den forbudte del av oss selv, og om hvordan den påvirker den tillatte delen av oss. Hva for slags skjulte mekanismer som er med på å bestemme vår adferd, reaksjoner, holdninger og fordommer. 2) Vi snakker også om hvordan vi forholder oss til den forbudte delen av oss selv etter hvert som vi blir bevisste dens mange nyanser. Liker vi denne delen? Gjør den oss redd? Fordømmer og undertrykker vi den igjen?
Altså: Hva vet jeg om meg selv og hva syns jeg egentlig om det jeg vet? Dersom jeg jevnt over øker selvtilliten og orker å være meg selv bekjent da har jeg økt selvfølelsen. Uttrykket å være seg bekjent krever muligvis nærmere forklaring. De fleste av oss har vokst opp med oppfatninger om at noe er rett og annet er galt. I overensstemmelse med dette snakker vi deretter om oss selv, sider av oss selv, som vi er henholdsvis glade eller lei oss for. Vi er enten stolte eller vi skammer oss.
De verdisystemer (for eksempel religiøse) som i hovedsak har ansvar for denne dobbeltheten har neppe tenkt på menneskenes selv, men mer på dets daglige oppførsel. Det er dessverre slik at vi som barn ikke kan forskjellen; dersom noen bebreider oss for oppførselen vår over lengre tid, ender vi opp med å føle oss feil. Til dette hører også at vi som barn av slik tilbakemelding forsøker å tilpasse oss det andre gjør og ikke gjør, og i stor grad samarbeider med våre foreldres uttalte og uuttalte krav i et slikt omfang at det tillatte og det forbudte selv formes i oss. Det ville for så vidt ikke være så ille om det ikke var for at det forbudte selv, skapt gjennom generasjoner, i seg selv inneholder noen av de sunneste følelser og reaksjoner vi kan ha. Men sunn mener jeg de former for adferd som i vesentlig grad hjelper oss å opprettholde vår mentale og fysiske balanse ( på fagspråket den homeostatiske prosess).
Hele idèen om at mennesket har noe riktig og galt er i seg selv absurd. Mennesket er rett og slett menneske punktum! Vi kan påpeke om et menneskes adferd er sunn eller usunn; vi kan fremheve eller nedvurdere ut i fra et moralsk grunnlag men i begge tilfeller sier det mer om den som uttaler seg enn om den det snakkes om.
Fordi det altså føles meningsløst å bruke vurderende begreper om både oss selv og andre, bruker vi her på instituttet vendingen å være seg selv bekjent uavhengig av hvorvidt vi selv eller andre vurderer sider ved oss selv positivt eller negativt. Å være seg selv bekjent er ganske enkelt en nødvendig forutsetning for å kunne forandre seg. Som regel har de aller fleste ikke noe forhold til sitt forbudte jeg overhodet. Vi kjenner det ikke. Undertrykkingen selvundertrykkelsen og fornektelsen, trangen til å samarbeide er gjerne så fullstendig og total at vi i en del av livet vårt ikke engang merker at det forbudte i oss finnes. Når så det forbudte selvet ikke lenger finner seg i å bli ignorert, melder det seg ofte i form av en rekke kodede signaler som vi umiddelbart ikke har noen tradisjon for å forbinde med noe som kommer innenfra. Det kan for eksempel være overvekt, alkoholisme, medisinbruk, umodenhet, uansvarlighet, angst for å snakke i større forsamlinger, søvnproblemer, arbeidsnarkomani, ekteskapelige konflikter, egne barns symptomer, angstnevroser, tvangsnevroser og annet. På et tidspunkt i livet hang vi helt sammen: vi var ikke splittet i en tillatt og en forbudt del. Det er derfor ofte mening i å kalle den forbudte delen for det indre barn. Dels fordi den inneholder noen av våre tidligste og sunneste reaksjoner, og dels fordi denne delen representerer det barnet våre foreldre ikke kunne se eller ikke kunne omgås på en kjærlig måte til tross for at de så den i oss.
Det indre barn
Enten vi konfronteres med noen av de ovennevnte signaler eller på annet vi soppdager vår forbudte del, står vi gjerne overfor en langvarig og tilsynelatende umulig oppgave: Det å være en bedre forelder for vårt indre barn enn hva våre egne biologiske foreldre maktet å være. Det vil si at det å se det, anerkjenne det, gi det den ømhet, omsorg og støtte som vi selv aldri mottok men først og fremts må vi ønske det velkommen i livene våre! Husk: Det er ikke noen plik eller et krav! Man blir ikke riktig av å etablere en slik kontakt med sitt indre barn, på samme måte som man heller ikke blir feil av å utelate det. Det er derimot en veg som på mange forskjellige måter er åpen gjennom hele livet, på ulikt vis, som vi kan vandre eller omgå enten fordi vi overser muligheten eller fordi angsten blir for overveldende.
Å by sitt indre barn velkommen til sitt eget liv er ikke alltid en enkel oppgave.
For det første har vi angsten for hva som kommer til å skje. For det andre har vi det forhold at de fleste jo er flasket opp til å ta avstand fra det og endatil har vi den erfaring at andre mennesker i hvert fall ikke bryr seg om denne delen av oss. Angsten for det ukjente blandes dermed angsten for å bli avvist og kritisert. På den annen side vekker oversette, forsømte og ensomme barn behovet i oss for å gjøre noe konstruktivt, og med denne ressurs i mente kan man ta fatt på å integrere dette oversette og lettere adferdsvanskelige barn inn i vårt aktuelle liv. Man kan som en begynnelse forsøke å lære å kjenne dette barnet, disse sidene ved en selv. Hvordan og hvor dukker det opp? Som hodepine; som trang til beroligelse eller bedøvelse; som en trang smerte i brystet; som uforklarlige temperamentsutbrudd; som eskalerte seksuelle fantasier; som skamfullhet; underlegenhet; som en evig trang til konflikt; som konstant selvutslettelse; som livsangst? Det indre barn er alltid et besværlig barn. Slik vil det i allefall være i bekjentskapets første fase. Det provoserer, skaper uro og angst og påkaller de samme uhensiktsmessige reaksjoner som våre foreldre også hadde når de så oss i denne skikkelsen.
Vi må derfor jobbe med reaksjonsmønstrene våre slik at vi blir mer kjærlige og med en klarere anerkjennelse av egne opg andres grenser. Dette medfører av gode grunner ofte en mer nyansert holdning til andre mennesker generelt og dermed også et farvel til noen fastgrodde holdninger og fordommer. Detkan føles som om vi faktisk er i ferd med å miste oss selv på et tirspunkt, mens vi reelt sett er på veg til å utvide selvbildet vårt, selvinnsikten vår, og dermed gjenvinne oss selv. Og da hvordan skal vi så ta vare på vårt indre barn?
Heller enn ganske enkelt å svare:Kjærlig, som med alle andre barn, følger her noen ganske enkle generelle retningslinjer som enhver alt etter en eget indre barns kvaliteter kan tilføre personlige eksperimenter og varianter.
– Forlang ikke av deg selv at du skal elske ditt indre barn ubetinget fra første stund. Det er på mange måter som med andre spedbarn det tar noen år før man er i mål.
– Selv om ditt indre barn har vært innelåst i kjelleren i en årrekke, betyr det ikke at det bare kan komme inn i ditt hus, ditt hjem, og overta hele manesjen. La ikke skyldfølelsen gjøre deg verken grenseløs eller omnipotent vær nysgjerrig! Ditt indre barn har levd sitt eget, skjulte liv i mange år og det vil ta mange år og en stor porsjon kjærlig interesse å lære det helt å kjenne. Kast ikke bort tiden med å bebreide dine egne foreldre for at de undertrykte og forsømte ditt indre barn. Siden du flyttet hjemmefra her det indre barns trivsel vært utelukkende ditt eget ansvar. Bruk heller energien kreativt og lær de ting dine egne foreldre av mange gode og dårlige grunner ikke hadde mulighet til.
– Vær tålmodig når ditt indre barn gråter eller raser, og ikke forlang at det alltid skal kunne formulere seg språklig. Del stammer smerten fra de tidligste år, da ingen av dere hadde ord for eksistensens drama, og dels må du lære å elske det uten å forstå: det hører med til det å være en god forelder. På litt lengre sikt er det viktig at ditt indre barns følelser og reaksjoner får en språklig form, for først da kan følelsene forløses og opplevelsene integreres.
– Del ditt indre barn med familie og venner. Som foreldre til virkelige, levende barn har bruk for hvernadre og andre voksne har også du bruk for andre å dele sorger og gleder med. Uten et slikt fellesskap kan verken integrering eller healing finne sted.
– Selv om ord og språk er viktig, er det også andre måter som kan gi opplevelsene en form. Dersom du ikke kjenner mennesker som du har tilstrekkelig tillit til, kan du skrive om opplevelsene; enten alene eller som supplemet til samtalen. Du kan også male, tegne, komponere, skrive dikt, lage skulpturer og annet.
– Husk at prosessen ofte varer hele livet og at ingen foreldre er perfekte. Dine egne var det ikke, og du selv blir heller ikke perfekt. Men om du kan overvinne deg selv, og selv bli bare litt bedre, har du samtidig gjort verden til et litt bedre sted å være for alle mennesker.
– Ditt indre barn må behandles som alle andre barn: Ta det med opp i sengen og ro det ned om det er ulykkelig; ta det på fanget og hold litt rundt det når det er redd eller urolig; snakk med det når ordene presser seg på; slipp det løs og la det leke når livslysten bobler i det. Noe av det mest inspirerende er å omgås andre små barn, da dette lærer oss mye om vårt eget på to helt forskjellige måter: Vi speiler oss i dem og gjenkjenner vår egen adferd, og dessuten gjør de oss oppmerksomme på egne reaksjoner, spesielt kritiske reaksjoner. Det er nemlig ofte i dem vi kan gjenkjenne holdninger og verdier som opprinnelig var årsaken til splittelsen i oss. Så lenge vi stadig undertrykker våre indre barn er det stor sannsynlighet for at vi gjør det også med våre egne barn. Vi lærte å forstå våre foreldres kritikk og undertrykkelse som kjærlighet, og det er dermed helt selvfølgelig at elsker våre egne barn på samme måte.
Mange holdninger endrer seg fra en generasjon til en annen, men den grunnleggende og mest destruktive av dem alle overlever og lever dessverre i beste velgående.Det er den som flere ganger daglig kommer til uttrykk mellom linjene når foreldre oppdrar sine barn: Var ikke jeg her for å oppdra deg, vill det ende med at du ble helt feil!
Denne grunntonen i mange voksnes omgang med barn er forferdelig ødeleggende for barnas selvfølelse uansett om den akkompagneres av vredens og kritikkens pauker eller pedagogikkens forførende strykere. Janteloven har ikke oppstått ett eller annet sted ute i samfunnet; den oppsto og gjenoppstår hver dag på barnerommene gjennom voksnes helt unødvendige forsøk på å gjøre barna sine riktige.
Teknikker
Utover disse generelle retninglinjene til eget bruk, er det hjelp å hente i mange forskjellige teknikker. Det kan væe spykoterapi, drømmeanalyse, meditasjon, kroppsterapi og annet. Ulike teknikker er i ulike perioder mer populære enn andre, og det er under enhver omstendighet viktig at enhver prøver metodene i forhold til seg selv og sine egne behov. Den teknikk som hjelper din beste venn kan vise seg og være destruktiv for deg.
Det viktigste er, etter min mening, å se med skepsis på de systemene som hevder at nettopp deres teknikk er bedre og mer omfattende enn alle andre. Disse systemene (skole, religioner og liknende) er et fristende tilfluktssted for mennesker med lav selvfølelse fordi de nettopp, som sin opprinnelige familie, har skråsikre meninger om hva som er rett og galt. Den trygghet og akspet som disse systemene tilbyr kan føles velgjørende, men den betales ofte dyrt i form av en ny splittelse. Det er en lang og krevende personlig prosess å øke egen selvfølelse. Det er derfor viktig å benytte seg av den hjelp og støtte som en finner i familien, venner og i de forskjellige teknikkene. Allikevel kan ingen gjøre det egentlige arbeidet for oss.
Familiens rolle
Det er ofte i familien den lave selvfølelsen vår først stikker hodet fram og vårt forsømte indre barn begynner å sende sine første frustrerte mislyder ut i rommet. Noen av de vanligste tegnene på dette er for eksempel:
– Stort behov for hele tiden å bli bekreftet av partneren i form av ros, seksuell aktivitet, oppvartning og liknende.
– En hyppig kritisk eller nedvurderende holdning til partneren og barna eller omvendt en følelse av evig utilstrekkelighet.
– En frustrerende følelse av å ikke bli elsket som den man er.
– En sterk trang til å være sammen med sine barn parret med en opplevelse av å ikke vite helt hvordan.
W. Kempler har skrevet om den atmosfæren som er nødvendig i en familie for at medlemmene skal kunne vokse, og det er viktig å minne om at nettopp veksten er et av de viktigste formål med familie nr. 2 den vi selv danner som voksne. Denne familie skal gjerne utvikle seg til et miljø der vår forbudte del kan komme fram i lyset, og hvor vårt eget forsømte indre barn kan få ny næring.
Da de fleste av oss i begynnelsen opplever vår partner som èn person, kan det være en ubehagelig overraskelse å plutselig oppdage at hun er minst to forskjellige personer; at duen vi gikk inni er blitt en kvartett! På samme måte som det er viktig å ta godt imot sitt eget indre barn når det åpenbarer seg, er det naturligvis viktig å ta vel imot sin partners indre barn. Også her gjelder regelen: Jo bedre man er seg selv bekjent, jo kjærligere kan man møte sin partner. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal kunne stå modell for hva som helst, men det innebærer krav om å ikke fordømme eller kritisere den andre. Dette kravet er det selvfølgelig ikke mulig å honorere ved enhver anledning spesielt ikke for de av oss med lav selvfølelse men det kan kanskje være god grunn til å påminne hverandre om det da mange ser ut til å gå ut fra det motsatte: Fordi vi lever sammen er det vår rett å kritisere og nedvurdere hverandre.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015