Det er lov å være blid men det skal være like lov å være sint og sur i sunne familier.
Jeg har en datter på snart ett år, som jeg alene har den daglige omsorgen for.
Jeg er meget opptatt av å gjøre henne til et trygt barn og senere en trygg voksen. Selv har jeg innsett at jeg hadde et stort behov for bekreftelse fra min eksmann, som kan skyldes et udekket behov for bekreftelse fra mine foreldre da jeg var barn.
Foreldrene våre (jeg har også to eldre brødre) var ganske strenge. Jeg kan ikke huske at de lekte med meg. Jeg kunne overtale moren min til å spille spill med meg, men ikke så lenge av gangen. Etter en stund pleide hun å si at nå var det nok og at jeg måtte finne på noe på egen hånd eller sammen med brødrene eller vennene mine. Foreldrene våre var derimot flinke til å ta oss med på turer i skogen, fjæra og på fjellet.
Moren min har, etter at jeg fikk datteren min, sagt at jeg holder mye mer på med mitt barn enn hun gjorde med oss og at hun i stedet var mer opptatt av å holde hjemmet prikkfritt og å ha tid for seg selv. Hennes utsagn bekrefter følelsen jeg hadde som barn av at jeg ikke fikk nok oppmerksomhet, tid og kjærlighet fra foreldrene mine.
Brødrene mine og jeg ble vurdert ut fra oppførselen vår.
Foreldrene våre mislikte at vi ga uttrykk for sinne, surhet eller kjedsomhet. Vi fikk som oftest beskjed om at vi ikke hadde grunn til å føle som vi gjorde, og moren vår kunne si:
«Ja, ja, da får du bare være sur da, men vi gjør iallfall…» Og så gjorde de det de hadde planlagt. Jeg har savnet bekreftelse på at de var glade i meg som den personen jeg er og ikke bare ble akseptert når jeg var snill, flink, høflig eller morsom. Mangelen på slik bekreftelse har gjort meg utrygg og usikker også som voksen.
Nå er jeg opptatt av ikke å gjøre samme feil som foreldrene mine. Jeg prøver derfor å balansere tiden jeg leker med datteren min, leser for henne og snakker med henne i forhold til tiden jeg bruker på meg selv og alt det som må gjøres i hjemmet. Jeg ønsker at mitt barn skal få lov til å uttrykke hele følelsesspekteret også sinne og surhet fordi jeg tror det skaper trygghet når man viser barnet at også negative følelser er en del av den hun er og at jeg er glad i henne også når hun uttrykker disse. Men samtidig må jeg jo sette grenser for datteren min og uakseptabel oppførsel. Det jeg har lært av foreldrene mine, er jeg redd ikke kan veilede meg i denne grensesettingen. Hvordan skal jeg la barnet mitt få utløp for sine følelser uten at hun overtar hele styringen og blir ufordragelig?
Hilsen enestående mor.
* SVAR:
Takk for beskrivelsen din, som kort og på en klar måte illustrerer forskjellige generasjoners syn på barns behov.
Du vokste opp i det som var en tradisjonell familie på den tiden, og med foreldre som hverken var verre eller bedre enn de fleste. Men den største forskjellen fra i dag er at forholdet mellom barn og foreldre først og fremst ble ansett som et maktforhold, der det mest kjærlige uttrykket var at de voksne alltid hadde makten. I dine foreldres hoder var det altså ikke noe motsetningsforhold mellom maktutøvelse og kjærlighet. I dag ser vi annerledes på forholdet mellom voksenmakt og barns trivsel.
Maktmennesker bryr seg ikke om sinne, surhet og aggresjon fra sine undersåtter fordi de ganske riktig oppfatter disse følelsene som kritikk og forsøk på å få innflytelse i forholdet. Antagelig derfor blir disse følelsene stadig uthevet som «negative», selv om de faktisk er av de mest konstruktive vi har. Både voksne og barn signaliserer jo med disse følelsene at de ikke trives optimalt i øyeblikket.
Dette tradisjonelle forbudet mot å vise sinne har for mange mennesker ført til at de også fornekter sin egen aggresjon og derfor får store problemer som voksne både som individer og som del av forskjellige fellesskap. Problemet er jo som du påpeker at barn samarbeider og føler at de kommer til kort som mennesker på akkurat det foreldrene tok avstand fra, ignorerte, kritiserte eller straffet. Barn er ikke i stand til å skjelne mellom den feedback de får som mennesker og den de får for oppførsel. Og da du vokste opp, kjente foreldre heller ikke forskjellen. Vi vil jo helst tro at vi er bedre foreldre nå, men jeg gadd vite hvordan historiens dom vil lyde?
Du er i harmoni med samtiden, som sakte men sikkert er begynt å prioritere barns psykiske sunnhet i en slik grad at den (forhåpentlig) vil balansere med kravene om å kunne fungere som en veltilpasset samfunnsborger. Jeg har et todelt svar på spørsmålet ditt:
Sunt sinne
En indisk vismann har sagt: «Du skal ikke være redd for at dine barn ikke lytter til deg. Du skal være redd for at de ser det du gjør». Det betyr at datteren din bygger opp et sunt og sivilisert forhold til sin aggresjon dersom hun får lov til å oppleve at din aggresjon kommer til uttrykk på en sunn måte. La henne gjerne se at du blir sint eller irritert eller gripes av avmakt, også i forhold til henne. Barn tar ikke skade av foreldrenes aggresjon. Det er de (anklagende, fordømmende og nedsettende) ordene som de voksne sier samtidig, som kan ødelegge barnesjeler. Hvis du derimot undertrykker disse følelsene, får prosjektet ditt ikke troverdighet.
Datteren din skal lære å fungere i to forskjellige virkeligheter. Den personlige og familiære og den sosiale.
Du vet allerede av erfaring at en familie som fornekter eller straffer aggresjon ikke er god å leve i. Det må også være rom for å uttrykke seg «usivilisert». Du må naturligvis avgrense deg i forhold til hennes måte å uttrykke seg på i overensstemmelse med dine personlige grenser og så vil hun nok lære å legge en demper på seg utenfor hjemmet. Dersom det ikke alltid skulle lykkes like godt for henne, må du snakke med henne om forskjellen.
Barn lærer på samme måte som forskere ikke som elever. De må forsøke, eksperimentere, få feedback og forsøke igjen og igjen før de kan trekke de riktige konklusjonene. Hvert forsøk på å belære dem for eksempel om hvordan man uttrykker aggresjon på en «pen» måte er dømt til å mislykkes. Hvordan kan jeg påstå det? Jeg har sett tusenvis av voksne som hele sin oppvekst er blitt belært og har fått underkjent sin aggresjon. De har oppført seg fullstendig dyrisk, uintelligent og destruktivt i ekteskapene sine, når de skulle skilles, når de følte seg avmektige overfor barna sine og så videre. De klarer seg en tid i det sosiale liv, men lider smertelige og håpløse nederlag i sine personlige relasjoner. Disse mennene og kvinnene er produkter av altfor mye grensesetting og fordømmelse. De er hverken onde eller umenneskelige. De har bare aldri hatt foreldre som har vært så konstruktivt usikre og villige til å lære av sine egne erfaringer, som du er.
SITAT
Maktmennesker bryr seg ikke om sinne, surhet og aggresjon fra sine undersåtter.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015