Det er lett å miste hodet når du er stresset. Prøv å ikke la det gå ut over barnet.
VI HAR TO barn på ca. fem og ett og et halvt år. Det plager meg at jeg i enkelte situasjoner er blitt så frustrert og sint på vårt eldste barn at jeg har holdt henne fast og skjøvet henne hardt fra meg igjen. En gang klappet jeg til henne i ansiktet. Dette har som regel skjedd når vi skulle rekke barnehagen og/eller jobben, og jeg har bedt henne om å skynde seg.
Det er lenge siden forrige gang jeg overtrådte grensen. Men så skjedde det igjen for noen dager siden. Vi var sent ute, og jeg sier til femåringen at vi må kjøre til yngstemanns barnehage først (vanligvis er det omvendt). Reaksjonen hennes er at det er urettferdig. Hun vil bli kjørt først. Jeg svarer at det bare er mulig hvis hun finner veien alene inn i barnehagen. Hun grunner litt og sier at hun vil at jeg skal følge henne. Jeg var stresset og ganske frustrert akkurat da. Både hun og det yngste barnet gråt på vei til bilen. Stemningen var dårlig.
Eldstebarnet satte seg i bilen og låste døren, slik at jeg ikke kom til for å feste bilbeltet. Jeg la ikke skjul på at jeg var sint og ba henne om å åpne døren øyeblikkelig. Hun åpnet bildøren etter hvert og var sint, hun også. Plutselig stakk hun hånden opp i ansiktet mitt, og jeg fikk en finger i øyet. Det gjorde vondt. Da sprakk jeg og klappet til henne. Jeg mener at jeg ikke slo hardt. Men hennes voldsomme gråt fortalte meg at jeg hadde gått langt over streken. Jeg er lei meg og fortvilet over at jeg var i stand til å slå henne.
Etter at jeg hadde roet meg, ba jeg om unnskyldning og sa at jeg ikke under noen omstendigheter hadde lov til å slå henne. Jeg la til at jeg ikke regnet med å få hennes tilgivelse akkurat da. Så snakket vi ikke mer om det, før hun neste dag kom og ba om unnskyldning for at hun hadde stukket fingeren i øyet mitt.
Jeg bør sørge for at vi har god tid og akseptere at vi enkelte ganger kommer for sent. Men det er verre med aggresjonen. Har jeg et problem med sinnet mitt? Det hender at jeg bruker det som en trussel: «Dersom du ikke gjør som jeg ber deg om, blir jeg sint». Jeg vil at barna mine skal få et sunt forhold til sinne. Men akkurat nå synes det vanskelig uten at jeg gjør noe med min egen aggresjon.
Hvordan kan jeg lære meg selv og barna våre å forholde oss til eget og andres sinne på en sunn måte?
Svar:
Det var et nydelig brev takk for det! Fordi du modig setter ord på mange foreldres dilemma og tar ansvar for din sporadiske anvendelse av vold når du mister overblikket, eller ikke vet hva du ellers skal gjøre.
La meg for sikkerhets skyld slå fast at fysisk og psykisk vold er negativt for alle tre parter: Barnet, den voksne og ikke minst kvaliteten på deres innbyrdes relasjon. Dette vet du allerede. Jeg vil derfor konsentrere meg om det du skriver i slutten av brevet: At problemet kan løses ved å sette av mer tid om morgenen, og at du selv kanskje har et problem med sinnet ditt.
Det er utvilsomt klokt å sette av den tiden du selv og barna har behov for om morgenen. Ingen tar jo gjentatte ganger en kake ut av ovnen etter 40 minutter og forventer at den smaker godt, når steketiden er 80 minutter. Jeg kan ikke vite om du har et problem med sinnet ditt, siden jeg ikke kjenner deg eller din egen historie. Men det virker som om du av og til ikke mestrer konflikter med barna og derfor blir fortvilet og sint.
Som jeg har nevnt i tidligere spalter, er vrede og aggresjon svært ofte et resultat av at vi ikke føler oss verdifull for den andre parten i dette tilfellet din eldste datter. Den rå og ubarmhjertige sannheten er at vi som regel heller ikke er verdifulle, når vi ikke har opplevelsen av å være det. Det betyr at du må finne andre måter, som jeg vil komme tilbake til.
Be om hjelp
Når de voksne blir stresset, føler barna seg redusert til pakkepost som blir skubbet rundt. De mister lysten til å samarbeide. Derfor behandler de ofte de voksne like dårlig som de selv opplever å bli behandlet. Et konstruktivt alternativ er å nærme seg barna ved å si: «Hør her, barn. Jeg har feilberegnet tiden i dag, og nå begynner jeg å bli stresset. Det vil jeg unngå, for ellers begynner jeg å rope til dere. Nå trenger jeg deres hjelp. Vil dere hjelpe meg, slik at vi kan dra hjemmefra på en hyggelig måte?»
Poenget er at du skal mene det alvorlig og ikke bruke stress som en manipulerende faktor. Ni av ti ganger sier barna ja, eller kommer med alternative forslag. Uansett faller det lettere for dem å skynde seg eller akseptere nødvendige kompromisser. Barn kan ha det bra sammen med foreldre som ikke alltid mestrer situasjonen. Men de går til motangrep dersom de opplever å få skylden for den voksnes utilstrekkelighet.
Det er fristende å trøste deg ved å si at datteren din ikke blir påvirket av de negative utfallene dine. Men sannheten er at vi ikke vet det. Noen barn får tilsynelatende ingen varige sår på sjelen etter ofte å ha vært utsatt for lignende. For andre barn kan én opplevelse være nok til å ha negativ innflytelse på selvbildet og deres tillit til voksne.
Derfor kan det være klokt å ta temaet opp med måneders mellomrom: «Jeg tenker av og til på de gangene jeg har slått deg eller ropt med høy og sint stemme. Jeg får dårlig samvittighet hver gang. Tenker du noensinne på det?» På den måten ivaretas en sterk og sunn relasjon. Barna forsikres om at de ikke har skyld og at ansvaret påligger foreldrene. Det er ikke den fysiske smerten i seg selv som skader barn. Men ettervirkningene rammer barnet i form av skyld, lav selvfølelse og en forestilling om at det er akseptabelt å øve vold mot andre dersom ingen annen løsning er lett synlig.
Din eldste datter har bevist at hun er både sterk og sunn og i stand til å bruke deg som rollemodell. Akkurat nå har hun kanskje mer tillit til deg enn du har til deg selv!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015