Det er viktig å gripe tak i barns sjalusi. Den kan bli sykelig når de blir voksne.
Jeg ble skilt for få år siden og bor nå alene sammen med barna mine. Faren bor langt unna og reiser mye i jobben sin. Han har en kjæreste, og datteren vår på 11 år er fryktelig sjalu. Jeg opplever at faren gjør sitt beste for at datteren hans skal ha det godt. Men hun vil ikke akseptere den nye kjæresten, og nekter derfor å være sammen med faren. Hun er et barn som setter ord på det hun føler og sier at hun hater den nye kvinnen i farens liv. Jeg opplever at den nye kvinnen gjør sitt beste for å være god mot datteren vår.
Bør vi la henne velge selv om hun skal reise til faren?
Hun gråter hver gang hun skal dit. Jeg vil så gjerne håndtere dette best mulig overfor datteren min. Faren vet heller ikke hva som er best. Situasjonen har vart i over to år og blir bare verre og verre.
Vi føler, at selv om hun uforskyldt har havnet i en situasjon skapt av foreldrene, er det heller ikke riktig å la henne utvikle en slik negativ adferd overfor andre mennesker. Vi trenger virkelig hjelp for at hun skal få det godt.
Svar:
Sjalusi er som regel en cocktail av forskjellige følelser:
Angst (for å miste), sinne og sorg. Blandingsforholdet kan være forskjellig, og noe tyder på at det er sinnet som dominerer i deres datters tilfelle. Opplevelsen av sjalusi handler sjelden om personen som sjalusien er rettet mot i dette tilfellet farens kjæreste.
Den handler om forholdet mellom far og datter. Etter mitt skjønn føler hun seg sviktet av faren både i forbindelse med selve skilsmissen og hans begrensede muligheter til å være sammen med henne. Det kan også være at relasjonen mellom de to var sterkere for hennes del enn dere opplevde mens familien var samlet.
Jeg forestiller meg at selve skilsmissen forløp relativt fredelig og på fornuftig vis mellom de to voksne slik at det ikke var rom for deres datters følelser. Hun lot de voksnes fornuft seire. Det motsatte kan også ha vært tilfelle: At de voksnes følelser opptok så mye rom at hun ikke syntes det var plass til hennes.
Som familieterapeuter ser vi svært ofte situasjoner der for eksempel faren, på grunn av dårlig samvittighet, er så fleksibel og innstilt på å etterkomme barnas ønsker at han blir utydelig når det gjelder sine egne følelser og behov.
I disse tilfellene overlates det til barna å ta ledelsen og trekke klare linjer. Selv velformulerte og selvbevisste barn vil ikke være i stand til å gi faren sin klar beskjed:
«Du valgte å skille deg fra konen din og barna dine og flytte fra meg, som er så glad i deg. Nå må du ta ansvaret for forholdet mellom oss to. Du må si fra om hva du vil og ikke vil og om hvordan fremtiden vår skal utformes. Det er ikke akseptabelt å overlate dette til meg. Og det er fullstendig uakseptabelt at du er i gang med et nytt kjærlighetsforhold før ditt og mitt forhold er avklart. Ta deg sammen far!»
Lytt til barnet.
Dermed har jeg også sagt det jeg mener bør skje. Din tidligere mann må ta seg god tid alene sammen med datteren for å finne ut av samværet. Han må være lydhør overfor hennes meninger og følelser og bli kjent med sine egne følelser for henne. Hva skal fellesskapet deres bygge på?
Hvor mye tid vil og kan han bruke sammen med henne? Hva ønsker han uavhengig av hennes følelser og sitt nye forhold?
Det er viktig at han ikke forsøker å behandle barna sine likt, men ser i øynene at relasjonen mellom ham og 11-åringen er noe helt spesielt.
Dette må han gjøre alene sammen med datteren og ikke diskutere hennes følelser med kjæresten til stede. Det skal foregå i hjemmet hans uten at den nye kvinnen er til stede.
Det gjenstår mye arbeid før det kan oppstå en treenighet.
Dersom det er vanskelig for de voksne å se nødvendigheten av dette, kan dere jo bare forestille dere at mannen din hadde latt en ny kvinne flytte inn hos sin gamle familie før du og han var blitt skilt eller omvendt. Det ville ha vært dømt til å mislykkes.
Din rolle i dette er begrenset. Du kan eventuelt hjelpe datteren din med å bli bevisst sine egne følelser og behov i forholdet til faren. Men din viktigste funksjon er å bidra med omsorg og empati mens de to jobber. Det samme gjelder for din tidligere manns kjæreste. Hun må holde seg på avstand og begrense seg til å være der for ham hver gang han er blitt møtt med sinne og avvisning.
Det viktigste er at faren må være tydelig i det han sier. Skjer ikke det, vil rollespillet fortsette med ham som den «snille» og imøtekommende og henne som det onde stebarnet.
Det står i hans makt å forhindre at hun går inn i puberteten og voksenlivet med manglende tillit til og angst for å bli sviktet av menn. Den vanligste konsekvensen av det, er det man feilaktig kaller «sykelig sjalusi». Kanskje han allerede har mistet muligheten til å se et vennskap utvikle seg mellom datteren og kjæresten. Men det er hans ansvar og ikke hennes skyld.
Du etterlyser bøker om sjalusi. Men etter min mening er det galt å vie en følelse, som bare er et symptom, så mye oppmerksomhet. Du kan eventuelt se videoen/DVDen som jeg har laget med støtte fra Barne- og familiedepartementet om barns situasjon ved skilsmisser. Den heter «For lukkede dører og åpne ører» og burde kunne lånes på det lokale familievernkontoret eller biblioteket.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015