Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter.
Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg.
Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss:
1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter?
2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver?
3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet
ÅH, VI LEKER ISTEDET!
I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet.
Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider.
At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne.
Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter.
VI HADDE EN AVTALE!
Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 – 4 uker eller år.
Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et her og nå.
Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme, lyder det bebreidende fra foreldrene.
Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter jeg vil alltid elske deg. Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket.
Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at avtalene skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året.
SKAL JEG HJELPE DEG?
Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter.
Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp.
Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning.
Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være godt for barn.
KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?
Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik:
Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett. Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!? – Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig.
Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag.
Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare.
Et annet signal er konflikter av typen: Hvorfor er det alltid meg! Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt! Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av.
Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette.
Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.
Det har jeg ikke lyst til.
Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?
Næh.
I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig:
Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!
Som omtalt i artikkelen Her går min grense, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: Jammen, du kan da vel se…, og her går vi og strever for at du skal…, har man gravd sin egen grav.
DA FLYTTER JEG BARE!
Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter?
Vi er engstlige for den ultimate konflikt.
Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen.
Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig – men bestemt:
Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!
Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå.
HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER
Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.
Det lyder nå et høyt og gledestrålende: Jippiiih!!, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene.
I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to – tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen – på eget initiativ – og med en helt annen kvalitet.
ATMOSFÆRE PÅ AKKORD
Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at man skal yte før man kan nyte.
Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter.
Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.:
Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.
I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv.
Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg.
Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre.
Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende:
Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer.
Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det å hjelpe til hjemme. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015