Famlab.no

Skal slekt følge slekters gang?


INNLEGG

Vår høyt elskede datter, på rundt 35 år, fikk for over seks år siden diagnosen depresjon. Hun hadde et krevende arbeid på et stort sykehus da sykdommen dukket opp. Siden er hun blitt gift og for cirka tre år siden kom deres flotte sønn S til verden. Moren er nå sykemeldt, mens faren er utdannet innen helsesektoren. Min egen mor led og døde av den samme sykdommen som min datter nå lider av. «Slekt skal følge slekters gang» er en setning som ofte har kvernet i hodet mitt, ikke minst etter at S kom til verden.

Besteforeldrerollen går kona mi og jeg opp i med liv og sjel, og vi har den ubeskrivelige glede at følelsene våre er gjengjeldt. Det skyldes ikke minst vår datter og svigersønns store sjenerøsitet. Vi får lov til å ha S i strekk som gir rom for mer en bare en is og en tur i skogen. Vi vil gjøre alt som står i vår makt for at ikke S skal gjennomleve det «helvete» jeg selv gjennomlevde med min egen mor. S er «ufrivillig» født inn i en rolle som meget snart kan begynne å gi ham skyldfølelse, samt en masse fortvilelse og alle andre følelser i samme bås.

Han har allerede begynt å bli veldig alvorlig. De få gangene vi har hentet ham i barnehagen blir vi møtt av en liten, alvorlig gutt, som uten et smil løper rundt og viser oss alt han kan. Når han leker hjemme hos oss kan vi høre ham snakke for seg selv, og da dukker setninger som «mammaen min har også en jobb» og «lei av det» opp. Det skjærer oss i hjertet å høre, men det er ikke oss, men S dette handler om.

Nå skal S begynne i en ny barnehage for store barn, noe han tilsynelatende gleder seg til. Han fungerer etter hva vi vet også godt sammen med andre barn. Han er en liten gutt som må kjempe litt for å bli sett, noe han også gjør. S og foreldrene hans bor en tre kvarters biltur unna oss.

Har du noen tanker rundt hva hans foreldre, besteforeldre og hele hans heldigvis store nettverk kan gjøre for at han skal komme psykisk «uskadd» gjennom de forestående så viktige år, slik at slekt ikke vil følge slekters gang. Ingenting vil forbli uprøvd. Det kan være alt fra intensiv familieterapi, til (gud forby) at vi forsvinner ut av oppveksten hans for å ikke påvirke ham. Når bør man fortelle et barn om familiens svøpe? Vi valgte, sikkert feilaktig, å ikke fortelle våre barn om hvorfor moren min døde før de ble 10-14 år.

SVAR

La meg begynne med å si litt om «arvelighet» når det gjelder psykisk sykdom. Begrepet brukes ofte veldig definitivt, som om det var snakk om ett veldefinert gen, eller mangelen på det samme. Slik er det langt fra alltid. Hvis det ellers kan passe med din og din kones personlighet ville jeg derfor satset på håpet framfor frykten. En annen ting er selvfølgelig det du selv har opplevd, nemlig at livet som barn av en psykisk syk mor eller far er tungt og unngåelig setter sine spor i barnets personlighet, syn på livet, selvbilde og så videre. Men det handler, som du sikkert også vet, ikke bare om negative spor.

Jeg vil anbefale dere å lese min kollega Karen Glistrups fine bok: «Hva barn ikke vet har de vondt av», og avlegge et besøk på kempler.dk der dere vil finne omtale av et par nye bøker som også tar for seg psykiatri og psykiske lidelser i familien.

Den framtidige oppvekst og utvikling til barnebarnet deres har to viktige utgangspunkt:

Det første er at det er total åpenhet mellom dere og deres datter og svigersønn og en felles erkjennelse av at deres barnebarns oppvekstvilkår ikke er optimale, og at det derfor er et felles ansvar å stille opp så godt dere — hver for dere — kan. Det er ikke lett å motta slik hjelp fra sine foreldre og svigerforeldre, på samme måte som det ikke er lett å vite hvor mye, når og hva man skal stille opp med i deres rolle. Ideelt sett bør følgende ramme etableres: Et halvårig møte mellom dere, hvor man gjør opp status og så bør deres datter og svigersønn ha en månedlig, forebyggende samtale med en erfaren psykolog/familieterapeut. Deres datter tynges av skyldfølelse og mannen hennes vil fra tid til annen bli totalt utmattet og frustrert over at han ikke kan hjelpe den kvinnen han elsker. Begge deler fører ofte til aggresjon, og det er det siste noen av partene har bruk for.

Det andre er at barnebarnet deres er slik han er. Ingen kan vite hvordan han ville ha utviklet seg under andre omstendigheter og han har nøyaktig samme behov for å bli sett, hørt og tatt alvorlig som alle andre mennesker. Derfor er det viktig at dere kontrollerer deres bekymringer og angst slik at han ikke smått om senn blir et «prosjekt» eller et barn som skal «reddes». Han har de foreldre han har og det skal han i likhet med alle andre barn forholde seg til og leve med.

Han er straks i den alderen hvor det vil være svært verdifullt for ham at bestefar en gang imellom — når gutten er trist — sier: «Jeg kan se at du er trist og jeg vil gjerne fortelle deg en historie fra den gang jeg selv var liten» — og fortell ham så utvalgte opplevelser fra din egen oppvekst med en psykisk syk mor. Han har mye mer bruk for anerkjennelse enn for hjelp!

Ut over sine besteforeldres kjærlighet og visdom trenger han også å være et barn sammen med andre barn — det vil si å gjøre ting som andre på samme alder gjør, være ufornuftig, frekk og uansvarlig — og særlig har han bruk for oppmuntring til å ta ansvar for seg selv. Livet med en psykisk syk forelder mobiliserer i ekstrem grad det jeg kaller «sosial ansvarlighet» hos barn, og denne tendensen til å sette alle andres behov foran sine egne har man, som du sikkert selv har erfart, ikke mye å stille opp mot. Den blir en fastsatt del av menneskets karakter og den eneste motgift er evnen til å også ta ansvar for seg selv — sine egne grenser, behov og følelser. Skulle det derfor i løpet av de kommende år vise seg at han av og til blir egenrådig, sta eller liknende kan dere slappe av en stund og feire det med et godt glass vin!

Barn av psykisk syke foreldre får ikke nødvendigvis et dårligere liv enn andre barn, men de får helt sikkert et annerledes liv og derfor kan både han og hans foreldre få bruk for hjelp, hvis han i åra som kommer møter på pedagoger eller lærere som problematiserer det faktum at han ikke er et «A4-barn». Han vil for eksempel på et tidspunkt isolere seg fra sine jevnaldrende, fordi dere univers er så forskjellig fra hans eget. Om det skjer når han er fire eller fjorten kan ingen vite, men stol alltid på hans egen vurdering og glem aldri at dere ikke kan frelse ham fra ensomheten — bare være sammen med ham om den.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version