Det kan begynne med forestillingen om at vi trenger en pause eller en følelse av å ha mistet friheten sin. Kanskje begynner det med at en av partene har sin første utroskapshistorie på byen, eller som en tydelig nedgangstid i det seksuelle samspillet. Kanskje er signalet bare vanlig utmattelse, stadig småkrangling eller truende fantasier om skilsmisse.
Dersom forholdet er mellom 6 og 12-13 år gammelt, er det sannsynligvis det vi kaller den første 7 års krisen som banker på døren. Denne krisen er av livsviktig betydning for forholdet og oppstår i stort sett alle familier. Det er forskjell på tidspunktet; for en generasjon eller to tilbake, da villigheten til å ha åpne konflikter ikke var spesielt utpreget, ble konflikten ofte utsatt til senere og oppstod etter hvert som sølvbryllupskrisen.
Man holdt ut, bøyde seg og avfant seg med virkeligheten, en virkelighet man oppfattet at man ikke kunne endre på.
I løpet av de siste 20 årene har antall skilsmisser i denne perioden steget dramatisk, uten at krisen i seg har endret karakter.* Men det er fremdeles en vanskelig krise å se i øynene med, og den er fremdeles vanskelig å bearbeide på en slik måte at både forholdet og de to hovedpersonene kommer styrket ut av konflikten.
Denne artikkelen forsøker først og fremst å beskrive de viktigste elementene i selve krisen, en krise som nødvendigvis fører til adskillelse av de to individene i et forhold, men som i seg selv ikke bør innebære skilsmisse i juridisk og geografisk forstand.
Samhørighet og adskillelse
Når vi mennesker innleder nære følelsesmessige relasjoner til et annet menneske, svinger våre ønsker og behov for nærhet mellom to ytterpunkter: samhørighet og adskillelse.
Når behovet for samhørighet er oppfylt, oppstår behovet for adskillelse og når dette er tilfredsstilt, melder behovet for samhørighet seg på nytt. Når vi lever sammen i en familie er det mange faktorer som til daglig forhindrer disse behovene fra å spille sammen i en organisk rytme. Vi er for det første sjeldent synkrone; kun unntaksvis oppstår behovet for nærhet og adskillelse på samme tid hos begge parter, og ofte tilfredsstilles ikke behovene innenfor samme tidsrom. I tillegg kommer faktorer som arbeid, barn, venner og annet som krever sitt.
I de første årene av et forhold er den vesentlige drivkraften det Walter Kempler engang sardonisk omtale som hormoner og nysgjerrighet. Når denne drivkraften reduseres kommer den første virkelige krise, den som blant annet skal vise om vi i tillegg til å være forelsket i hverandre også kan elske hverandre**. Nå er ikke skillet mellom forelskelse og det å elske et skille de fleste mennesker benytter seg av i det daglige, så det er nødvendig å undersøke to forhold:
Denne første krisen ser ut til å være uunngåelig i alle kjærlighetsforhold. Det er ingenting som tyder på at partenes alder eller tidligere erfaringer spiller noen forebyggende rolle, selv om alder nok kan ha en betydning for bevissthet og kvalitet når krisen skal bearbeides. Noe tyder på at krisen spesielt i et første langvarig forhold kommer tidligere jo spinklere det følelsesmessige grunnlaget for forholdet er. Paradoksalt nok oppstår krisen på grunn av kjærligheten og ikke til tross for. Den kommer gjerne fordi vi i de første år av et forhold er tilbøyelige til å overbetone samhørigheten (likheten, enigheten, sammensmeltingen osv).
På en måte kan man si at vi tar for dårlig vare på vår individuelle integritet til fordel for samarbeide med den andre. Når din elskede kommer hjem og foreslår en kinotur, svarer du umiddelbart ja. Det viktigste og beste er jo å være sammen. Vi setter oss ikke end og spørs oss selv om det kanskje er noe annet vi heller vil; vi interesserer oss neppe for hvilken film vi skal se, og i det hele tatt er suget fra fellesskapet større enn trangen til individuell utfoldelse. På samme måte er vi opptatt av å være enige om så mye som mulig: smak og behag i forhold til farger og interiør, klær, musikk, politikk, barneoppdragelse, foreldre og svigerforeldre.
Denne trangen til harmoni og ensartethet er tilsynelatende universell og kan vanskelig nyanseres via intellektet. Vi møter av og til par som fra begynnelsen av har forsøkt å ta høyde for problemet ved å ha hver sine venner, forskjellige fritidsinteresser og kanskje til og med supplerende seksuelle forhold og som altså på denne måten har forsøkt å etablere enkelte normer i forholdet som imøtekommer behovet for adskillelse. Men også slike par ender i krisen som på en måte handler om at de aldri ble helt gift og nettopp derfor er frustrerte over mangel på nærhet og samhørighet.
I opptakten til denne første 7-års krisen oppstår gjerne sykdommen vi kaller hensynsfullhetsbetennelse. Betegnelsen betyr ikke at det er noe i vegen med å ta hensyn til hverandres ønsker og behov. Vi kaller det hensynsfullhetsbetennelse når hensynet til hverandre ikke lenger er et fritt valg noe man kan gjøre eller la være å gjøre. Første stadiet av denne sykdommen begynner ofte allerede i forholdets første år, der vi gjerne går på mange små og uskyldige kompromisser der vi enten ikke tenker igjennom våre egne behov og ønsker, eller til tross for egne ønsker og behov bøyer oss for den andre av hensyn til roen og harmonien i fellesskapet. Noen få år senere erstattes denne uskyldige og kjærlige smidigheten av for en periode, og nå nærmest bytter vi skyldfølelse. Nå har hun sagt ja til mine ønsker tre ganger, så nå må jeg si ja til henne selv om jeg aller helst vil si nei.
Man kan si vi gjerne begynner med å samle opp bonger eller bonuser som vi i naivitet og frustrasjon forventer å kunne løse inn den dag vi har behov for et halvhjertet ja fra partneren vår. Som de fleste vil ha erfart er denne kjøpmannshandelen sjelden smidig: Nå har jeg vært med deg og de åndssvake vennene dine gang på gang, så nå får du være med meg og mine. Slik lyder den frustrerte erkjennelsen av at vi har misforstått hva kompromiss og samhold er.
Krisen
Det er naturlig nok svært bombastisk å påstå at alle par havner i en slik krise. Det forekommer unntak der begge parter er så sunne og fulle av selvinnsikt at ubalansen justeres undervegs. Det finnes også par som ubevisst skyver krisen foran seg; de merker frustrasjonen, men er tilbøyelige til å orientere seg mer utad – mot den materielle verden eller bli mer prosjektorienterte. De vil derfor i første omgang ofte velge forskjellige løsningsmodeller som for eksempel å flytte på landet eller i bofellesskap (eller vekk fra nettopp dette), søke ny jobb igjen, ta etterutdanning, bygge båt, skaffe seg en elskerinne eller jobbe overtid i ett sett. For slike par må nødvendigvis den første 7-års krisen smelte sammen med en annen type 7-års krise, den vi gjerne kaller midtlivskrisen. Når første 7-års krise kommer, og smelter sammen med den neste, vil man ofte være tilbøyelig til å se denne andre krisen som den hemmende, den krisen som begrenser eller låser situasjonen.
Dersom bare den andre var annerledes, ville livet vært lettere tenker vi. Eller vi opplever plutselig den andre som kjedelig og sløv eller kald. Slik er det imidlertid nesten aldri; det er alltid vi selv som må forandre oss dersom situasjonen skal bli mer tilfredsstillende. Når fantasiene om skilsmisse, pauser, elskerinner og annet oppstår, er tiden inne for å starte den psykologiske adskillelsesprosess som er den eneste som på lengre sikt kan skape et sunnere forhold. Tiden er inne for å tenke jeg i stedet for vi; spørre seg selv hva vil jeg, hva har jeg lyst til, hva brenner jeg for, ha har jeg ikke lyst til, hva liker jeg og hva mistrives jeg med?
For mange føles dette som et veldig truende forslag som kun kan ende i rendyrket egoisme. Det er absolutt ikke hensikten med forslaget. Målet er å skape en sunnere balanse mellom jeg og vi. Først når vi vet hva du vil og hva jeg vil, kan vi vite hva vi vil. Rent praktisk er det ulike ting man kan ty til for å hjelpe seg selv og den andre ut av krisen:
– Finn konstruktive formuleringer. Jeg vil så gjerne ha deg med på skogstur er bedre enn jeg gidder ikke å se på tv hele tida og alltid. Første formulering tilfører energi, den andre tapper det for det samme.
– Hjelp den andre med å si nei til deg. Hvis partneren på invitasjon til skogstur sier: Ja, skal vi det nå med en gang, da, hvis det er det du så gjerne vil, så svar men det er helt i orden om du ikke har lyst. Kanskje det er noe annet du heller vil? heller enn at du svarer: Ja, vil du ikke så kan det jammen være det samme med hele saken. Du skal endelig passe på så du ikke gjør noe for min skyld. Det lyder kanskje paradoksalt, men ved å hjelpe den andre til å si nei til noe man gjerne vil ha eller gjøre så hjelper man forholdet og seg selv på lengre sikt. Det er en god investering.
– De fleste av oss har problemer med å si helhjertet ja til noe eller noen dersom vi ikke føler oss frie til å si nei. De fleste av oss vokser opp i familier hvor det å si nei til sine foreldre blir stemplet som frekt, trassig, uhøflig, egoistisk og uvennlig. Slik er vi blitt reddere for å miste andre enn for å miste oss selv. På lang sikt mister vi både oss selv og den andre dersom frykten for å bli avvist styrer holdningene og handlingene våre. Først når den andre med din hjelp kan si ja til seg selv med god samvittighet kan vedkommende også si ja til deg og til fellesskapet dere deler.
– Dere kan lage ulike lister over viktige temaer i livene deres (barneoppdragelse, religion, husholdning, økonomi, bolig og annet). Lag hver deres liste og kryss av for de temaer dere mener det er viktig å være helt enige om. Sammenlign deretter de to listene og se hvor forskjellige de eventuelt er. Deretter kan dere jo se på de forhold dere forventer enighet omkring, og sammen undersøke om denne enigheten strengt tatt er helt nødvendig. All erfaring tilsier at det eneste i et forhold som er livsviktig å være enige om, er at vi er forskjellige.
Dypest sett forelsker vi oss ofte i hverandre på grunn av forskjellighetene vi finner i hverandre. 7-års krisen er vår mulighet til å gjenoppdage de egentlige grunnene til at vi engang slo våre hoser i hop i håp om at 1+1 kunne bli 3. Krisen kommer når 1+1 bare blir 11/2 – når forholdet fratar oss oss selv snarere enn at det beriker oss.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015