Famlab.no

Skilte foreldre delte barn


Hvor mye skal du bekymre deg for din ekspartners oppdragelse av deres felles barn? Krav om samarbeid kombinert med ulike viljer og ideer kan gjøre utfordringene store.

MANNEN MIN OG JEG flyttet fra hverandre for snart et år siden, og sønnen vår på fem år har siden det bodd på skift hos oss en uke på hvert sted. Vi bor begge i samme by, så gutten går fortsatt i samme barnehage og har sine gode venner der.

Vi ble skilt fordi mannen min hadde forelsket seg i en annen. Men det forholdet er nå slutt, og vi er begge alene.

Egentlig har jeg to problemer. Jeg synes ikke mannen min er «verdens beste far», og jeg er meget usikker på hvordan det påvirker vår sønn på lang sikt at han må bytte hjem hver uke. Når jeg spør ham, svarer han at det er greit. Men han virker ofte lite glad og irritabel det første døgnet etter å ha vært en uke hos faren.

Faren hans og jeg snakker ikke mye sammen, men forsøker å behandle hverandre ordentlig og være lojale mot hverandre av hensyn til vår sønn.

Tror du barn har godt av å leve slik, og hva gjør jeg dersom det viser seg at min tidligere samboer ikke er noen god far?

SVAR:

Delt foreldrerett er jo som utgangspunkt et paradoks, fordi det ofte er slik at foreldrene ble skilt eller flyttet fra hverandre fordi de ikke kunne samarbeide og støtte hverandre. Det betyr at kravet til samarbeid om deres felles barn ofte er vanskelig å praktisere uansett hvor moralsk riktig det er.

Jeg blir ofte spurt om den delte ordningen er bra for barna, og svaret er foreløpig at det vet vi ikke noe generelt om. Jeg møter barn og unge som ser ut til å trives godt, og andre som tydelig opplever denne påtvungne livsstilen som belastende. Det finnes ennå ikke pålitelig forskning på området og med pålitelig mener jeg forskning der et tilstrekkelig antall «delebarn» er intervjuet som 3545-åringer.

Etter min erfaring må det gå så lang tid før vi mennesker har fått et nøkternt og nyansert bilde av oppveksten, og hva den har gjort med vår personlighet og våre relasjoner til andre mennesker.

Det finnes få undersøkelser om hvordan foreldres skilsmisse påvirker barna på lang sikt. Det viktigste er at foreldrene behandler hverandre anstendig etter skilsmissen og er modne og ansvarlige nok til ikke å misbruke barna i deres innbyrdes spill, er konklusjonen. Barn samarbeider med sine foreldre og er nesten alltid ekstremt lojale overfor deres beslutninger og livsstil. Derfor nytter det for eksempel ikke å spørre sønnen din, dersom du vil ha et sannferdig svar. Det eneste du kan gjøre, er å være oppmerksom og eventuelt snakke med faren om hva dere kan og vil gjøre, dersom det viser seg at han ikke trives med den nåværende ordningen.

Det virker som om du og din tidligere samboer ikke kan unngå å sette sønnen deres i en situasjon der han må forholde seg til to meget ulike foreldre, og dermed også forskjellige verdier og forskjellig syn på oppdragelse. Det krever stor styrke for et barn å få det beste ut av disse forskjellene, og han vil ikke lykkes dersom dere kritiserer eller bekjemper hverandres synspunkter uansett om det skjer åpent eller bak kulissene.

Ditt ansvar
Din første viktige jobb blir derfor å se i øynene at din sønn har den faren du har valgt for ham. Dette valget er du ansvarlig for resten av livet, og du må leve med de konsekvensene det har både for deg selv og deres sønn, uten å gi noen av dem skylden for at det aldri blir helt som du synes det bør være. Det betyr ikke at du skal spille teater og late som om du bakker opp faren på alle områder. Når du opplever at farens måte å være forelder på gjør livet vanskelig for deres sønn, gjør ham frustrert eller lei seg, er det viktig at du ser og anerkjenner det.

Du kan for eksempel si: «Jeg kan se at det er vanskelig for deg når faren din gjør… Jeg skulle ønske at jeg var i stand til å kommunisere bedre med faren din og at jeg kunne beskytte deg mot dette, men det kan jeg dessverre ikke.»

Dette er ikke illojalt overfor faren hans, men uttrykk for en nødvendig lojalitet og ansvarlighet i forhold til din sønn og den situasjonen du også har vært med på å skape. Det ville være illojalt og destruktivt dersom du sa: «Det er synd for deg. Jeg kan ikke forstå at faren din er så dum at han…» Vi kan selvfølgelig håpe at kommunikasjonen mellom de voksne i familien blir bedre etter hvert som bruddet kommer på avstand. Men det er det jo ingen garanti for.

Det er kanskje mer realistisk å forberede seg på at sønnen deres kommer til å møte nye utfordringer i årene som kommer, når en av foreldrene eller begge etablerer nye parforhold og eventuelt oppløser disse. De fleste barn er heldigvis sterke og finner konstruktive måter å leve og overleve på.

Vi ser ofte at disse barna enten blir litt usikre og avhengige i perioder, eller det motsatte de blir meget selvstendige og sikre på seg selv. I begge tilfeller er det viktig at foreldrene ikke biter seg fast i bestemte idéer om hvordan barn i alminnelighet skal oppdras, men er meget oppmerksomme på hva nettopp deres barn har behov for. Fungerer ikke dialogen om barnets liv og velferd mellom de voksne, må barnet leve med å få mindre enn det ideelt sett har krav på og også det kan føre til reaksjoner og adferd som de voksne må ta ansvar for og ikke forsøke å «oppdra» seg ut av.

Det er blitt alminnelig at foreldre bekymrer seg for hva barn «tar skade av». Relativt få barn tar skade av å være sammen med sine foreldre.

Det er derimot relevant og viktig å spørre seg selv hvordan vi med vår livsstil, personlighet og våre verdier påvirker våre barn. Barn har de foreldre de har, og det blir de nødt til å leve med hele livet!

Når foreldre ikke ser annen utvei enn å skilles, stiller det nye krav til foreldrenes modenhet. Ideelt sett krever det en modenhet som kanskje kunne ha reddet forholdet hvis den hadde vært på plass i tide. Moralsk sett kan man si at de voksne må lære å være mindre selvopptatte, mer fleksible og mer voksne av hensyn til barnet. Men virkeligheten er dessverre ofte det motsatte. Samfunnet rundt kan gi seg hen til moralsk forargelse, men barna må finne måter å overleve på.

Jo mindre ansvarlige de voksne er, jo mer ensomme blir barna deres og jo dårligere forbilder har de å støtte seg til.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version