Det handler ikke om hvilken samværsordning man velger, men om hvordan foreldrene oppfører seg.
Forrige ukes artikkel om delt omsorg har ført til mange reaksjoner fra alle parter. Her bringer jeg en stemme fra den gruppen som sjelden blir hørt i det offentlige rom fra ett av barna som nå er blitt voksen. Les historien hennes langsomt og gjerne flere ganger! Ingen lovendringer hjelper barna dersom det ikke blir tatt høyde for historiens budskap.
LESERBREVET:
I forrige utgave av A-magasinet skrev du om delt omsorgsrett, og at det er oss i 3040-årsalderen som må gi stemme til de barna som i dag lever med å flytte mellom far og mor. For første gang har jeg følt meg kallet til å skrive til deg. Selv om jeg ikke har barn selv, leser jeg spalten din hver uke. Den lærer meg å se min egen barndom i retrospekt.
Jeg vil gjerne bidra med min stemme fra en barndom som var preget av mine foreldres skilsmisse og valget om å dele omsorgen for oss barna mellom seg. Mye er blitt sagt om at barnas beste skal settes i høysetet, som også er barneombudets argument for at barn helst bør bo hos én forelder. Jeg skjønner argumentasjonen, men tror at den hopper over ett ledd. Det handler ikke om hvilken ordning man velger, men hvordan foreldrene forvalter ordningen. Og dersom de ikke mestrer den, hva gjør man da? Hvem sitt ansvar er det?
Fæl skilsmisse
Mine foreldres skilsmisse var høyst konfliktfylt. De skilte seg en gang i begynnelsen av 90-tallet. Stemningen før og etter at papirene var undertegnet, var preget av dirrende hat og bitterhet som ga seg utslag i banning og skriking eller en terroriserende stillhet. Jeg minnes mine siste år på barneskolen som en eneste stor redsel for hva jeg ville komme hjem til.
Broren min husker hvert eneste skjellsord. Han bærer på hver eneste krangel og hvert ord som ble ytret. Jeg har glemt alt de sa. Jeg vet ikke hvorfor de skiltes, kranglet eller hatet hverandre slik. Alt jeg husker er redselen og klumpen i halsen, som jeg svelget igjen og igjen. I årenes løp skiftet følelsene mellom engstelsen for hva foreldrene mine ville finne på og frykten for å bidra til å forverre situasjonen. Denne frykten har ennå ikke helt sluppet taket. Noen ganger føler jeg meg brannfarlig og håper at mennesker ser det og holder seg unna.
Foreldrene mine hadde begge en profil som kunnskapsrike og omsorgsfulle. De var høyt utdannet. Moren min jobbet og jobber fortsatt i sosialsektoren med å ta seg av barn og ungdom som sliter. De hadde alle forutsetninger for å gjennomføre en sivilisert skilsmisse og møte oss med empati. Men de eneste gangene foreldrene mine opptrådte sivilisert og saklig, var når de var til familiemegling. Vi barna ble klappet på hodet, og fikk høre at vi var heldige som hadde slike foreldre.
Helt forskjellige
Da skilsmissen var et faktum, fikk vi en koffert som vi flyttet fra hus til hus med hver uke. Mine foreldres bitterhet hadde ikke avtatt, og de snakket og snakker fremdeles ikke sammen. Den ukentlige overrekkelsen av kofferten var ledsaget av hatske utfall og sinte øyne. Begge brukte ukene sine til å klage over den andres manglende foreldreevne. Faren og moren min hadde motsatt tilnærming til oppdragelse etter skilsmissen. Mens faren min hadde en laissez-faire-holdning og ga meg ansvar og frihet, var moren min grensesettende og streng. Som tenåring valgte jeg faren min, fordi jeg som alle andre i den alderen ønsket å være selvstendig. Det har siden preget mitt forhold til moren min. Nå er hun ikke bare bitter på faren min, men på meg også.
Når du sier at kjærlighet ikke er nok, er jeg smertelig enig. Noen ganger er kjærlighet nesten verre. Det gjør noe med et barn å leve midt oppi hat og få det forklart som kjærlighet. Foreldrene våre sa at de var glad i oss og ønsket oss alt godt. Under oppveksten koblet jeg kjærlighet med sinne. Jeg kalte det pasjon og trodde at man elsket høyere, jo mer man skrek, kranglet eller led. Jeg var blind for mitt eget mønster fordi det var det eneste jeg kjente.
Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Når jeg spør foreldrene mine i dag om vi kan snakke om det som har vært, flykter de inn i kokongen av følelser fra den gang. De våger ikke å se oss i øynene og innrømme at de har såret oss, som de elsket så høyt. Jeg forstår at det i tillegg til all opplevd sorg blir enda verre å skulle innrømme at de ikke mestret foreldrerollen. At de også var brannfarlige, og at det var vi som ikke skulle vært i nærheten av dem.
Gjør ennå vondt
Hvordan lever jeg med ballasten min? Det har jeg ikke lært ennå. Jeg stoler fremdeles ikke helt på dem, og tror at de kan såre meg igjen dersom situasjonen tillater det. Og jeg kan fortsatt ikke strekke meg etter mine foreldres anerkjennelse for at de har såret meg. For det ville til gjengjeld såre dem, hvilket kunne frembringe en for dem uhåndterlig situasjon. Og jeg ville være satt tilbake til den tiden da jeg døde gradvis inne i meg. Mitt eneste ønske er aldri å oppleve det på nytt.Intet ved historien min gir omsorgsfordelingen skylden for en barndom i frykt. Barneombudet kan ha rett i at omsorgsdeling ikke burde være regelen. Men tross alt har jeg fortsatt et forhold til begge foreldrene mine. Jeg tviler på at barn som opplever en konfliktfylt skilsmisse der én forelder får omsorgen, får bedre kår enn jeg hadde. Min mening er at det ikke er ordningen i seg selv som skaper problemer, men at foreldre slutter å være foreldre. Jeg mistet foreldrene mine den gang de krøp inn i sin egen fortvilelse og bitterhet. De glemte at deres sinne gjorde oss både vergeløse og foreldreløse og redd for å elske.
Som 12-åring er man ikke gammel nok til å velge mellom sine foreldre, og som barn eller ungdom i en skilsmisse er man ikke forberedt på å miste én av foreldrene eller begge. Den valgte ordning er ikke det viktigste, men at foreldre settes i stand til å forvalte den og sitt eget liv.
Skilsmissebarn
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015