Det er til alles beste å få barna ut av dobbeltsenga.
Jeg skriver til deg fordi jeg har gått meg bort i jungelen av velmenende råd og mer eller mindre kloke bøker om barn. Ofte er jeg i situasjoner der jeg har problemer med å finne ut av hva som er OK og ikke OK når det gjelder barn. Rent konkret er nettene hjemme hos oss slitsomme for de voksne i familien, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse problemet.
Vi er en bonusfamilie. Den består i det daglige av meg, min mann Thomas, min sønn Lars på 5 og vår felles sønn Lukas på 9 måneder. Annenhver helg er Lars hos sin far, i de helgene har vi sønnene til Thomas her. Det er Kasper på 12 og Karl på 10 år. Det er hverdagsnettene som er problemet hos oss.
Nå sover Lars og Lukas med meg i dobbeltsenga, Thomas sover på en madrass på rommet til Lars. Når Thomas har nettene med Lukas sover de to i dobbeltsenga, mens Lars og jeg sover på rommet til Lars. Lars elsker denne ordninga, Lukas også, men Thomas og jeg gjør det ikke. Hvordan er det blitt sånn?
Vi flyttet fra en liten leilighet i juni i fjor til vår nåværende større leilighet. Lars var redd for å sove alene i starten, så han kom opp i senga vår. Der var det ikke nok plass, så da måtte Thomas ut. Lukas ligger der fordi han våkner så utrolig mange ganger hver natt, og så ofte orker jeg/vi bare ikke å stå opp av senga.
Etter et par måneder annonserte vi at Lars må sove i sin egen seng. Han forsto det, og vi gjorde alvor av det. Den som la ham til sengs, satt hos ham til han sovnet. Dette tok minimum en time. Vanligvis sov han da et par timer, våknet og var redd, og kom inn på vårt rom og lå på en madrass. Der nede lå han, men så ville han opp i senga vår. Der var det ikke plass nok, dermed rykket Thomas ut, og så var vi i vårt kjente sovemønster.
Det hører med til historien at Thomas har 1 til 3 nattevakter i uka, så jeg synes det er superhyggelig å ha guttene inne hos meg om natta. Det er i hvert fall det enkleste. Vi er likevel frustrerte begge to, og vi skulle ønske at det var mulig å legge Lars i egen seng, at han sovnet der uten at vi måtte være til stede, og at han sov der hele natta. Men hva gjør man når de er redde? De gangene vi har prøvd å få ham til å sove alene, står han bare opp igjen hele tida. Jeg har ikke krefter til dette kveld etter kveld. Samtidig husker jeg min egen barndom, jeg var redd for både det ene og det andre, fantasien løp løpsk så fort min mor var ute av rommet.
Kan dette la seg løse uten at det fører til en form for omsorgssvikt? I så fall, hvordan gjør man det i praksis?
Lars er en klok liten gutt med mange ord og argumenter, om det har noen betydning for din vurdering av hvordan vi skal gripe dette an. Jeg håper virkelig du kan hjelpe oss, for vi er i ferd med å bli sprø!
JESPER JUUL SVARER:
For et rot! Jeg kan godt forstå at dere er frustrerte. Dere er jo ikke bare en familie sammensatt av mange forskjellige mennesker, men også en familie som skal romme mange ulike og skiftende behov og ønsker – inklusive deres egne. Som situasjonen har utviklet seg i familien, må dere se i øynene at det ikke er vellykket for dere, og spesielt om nettene.
Alle blir i større eller mindre grad sviktet her, fordi de voksne svikter sine egne behov, og gir etter for barnas ønsker. Det betyr også at det ikke lenger er et spørsmål om barnas behov kontra deres. Barna har i ulik grad et ønske om å sove sammen med dere, men deres egentlige behov er at de voksne utviser et klart og empatisk lederskap. Det vil verken være første eller siste gang at konflikten mellom barnas ønsker og behov kommer til uttrykk i hverdagen. De voksnes lederskap trenger to konstante elementer; Deres kunnskap om barnas viktige behov, og deres egen evne til å sette grenser. Spesielt det siste kan være komplisert av og til, når de voksne har ulike grenser. Da er det et fornuftig prinsipp å følge den voksne som lider mest. Ingen trives maksimalt i en familie, hvis ikke de voksne trives og har overskudd å øse av.
I den konkrete situasjonen vil jeg foreslå at alle barn skal ut av dobbeltsenga, bortsett fra den minste. Femåringen er antakelig ikke så redd, han er bare ikke vant til å sove alene. Det kommer til å koste mange besøk på rommet hans før dette lykkes.
Du og mannen din må bli enige om hva dere vil. Når det er klart foreslår jeg et familiemøte der alle berørte parter deltar, (dette kan du eventuelt lese om i min bok «Bonusforeldre»). Dere starter med å beskrive deres frustrasjon, og samtidig ta det fulle ansvaret for at det er blitt sånn. Så informerer dere barna om deres beslutning, men ikke for å åpne for lang debatt! Beslutningen er tatt og skal ikke endres.
Jeg forestiller meg at dette føles som en litt diktatorisk atferd, men det er det ikke. Dere har allerede tatt alle mulige hensyn og lyttet til alle argumentene fra dem alle sammen i lang tid. Nå er det deres ansvar å sortere og prioritere. Dere har begge bestyrt en døgnkiosk og betjent kundene på flott vis. Nå må dere innføre noen timers stengetid for å kunne leve godt – både med hverandre og med barna.
45 prosent av verdens barn mellom 1 og 5 år sover hver natt urolig eller uregelmessig. Det kan ikke utallige bøker endre noe på – spesielt ikke dem som nesten utelukkende fokuserer på barnas behov, vaner og uvaner. Barn har opp gjennom hele oppveksten et variert og ofte kaotisk indre liv, som de voksne ikke kan bringe orden og harmoni i. De kan bare sørge for at rammene er så trygge og forutsigbare som mulig.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015