Er Jesper Juul diskvalifisert til å mene noe om barns oppvekstvilkår når han ikke har små barn selv, og dessuten er en godt voksen mann?
I forrige utgave av A-magasinet stilte utfall-spaltist Karianne Bjellås Gilje spørsmål ved Jesper Juuls evne til å gi gode svar om oppdragelse.
Her svarer Juul:
Jeg må erklære meg skyldig på et punkt: Jeg er ganske riktig 58 år gammel, og det er lenge siden jeg har vært småbarnsforelder. Hvis det etter lesernes mening bør diskvalifisere meg, er jeg hermed diskvalifisert. På vei ut i glemselen har jeg imidlertid lyst til å skrive litt om det mer prinsipielle, nemlig de aktuelle småbarnsforeldrenes selvforståelse og den rolle fagfolk som jeg kan ha i deres liv.
Jeg har de siste 25 årene blant annet hatt som ambisjon å kunne formidle nyskapende forskning og familieterapiens erfaringer på en måte som er inspirerende og nyttig for helt alminnelige foreldre med helt alminnelige barn og unge. Ikke for å gjøre meg klok på deres vegne, men i håp om at de vil velge og sortere blant disse erfaringene slik at de ikke trenger profesjonell hjelp.
I løpet av så mange år endrer virkeligheten seg både den ytre og indre og hvis jeg ikke hadde hatt daglig, personlig kontakt med foreldre og barn, ville det ikke ha vært mulig for meg å fungere i denne rollen i det hele tatt. Men den som anklager meg, har jo rett: Jeg lever ikke deres liv på deres betingelser.
Slå oss sammen?
Bjellås Gilje har valgt en annen vinkel på sin bok kanskje i protest mot ukebladenes fremstilling av foreldreskapet og gir en rå, men dekkende beskrivelse av en del forhold i den moderne barnefamilien, og ikke et vondt ord om det. Kanskje kunne hun og jeg sammen oppfordre A-magasinets lesere til å skrive små historier med utgangspunkt i familier som på tross av alt faktisk lykkes, så alle er rimelig tilfredse.
Hvilke utfordringer møter de og hvordan møter de dem? Jeg er ikke i tvil om at foreldre kan lære mye av andre foreldre og sikkert også mer enn av fagfolk som meg. Kanskje kunne vi i fellesskap bryte en kultur som primært fokuserer på problemene.
Nettopp ordet «problem» har jeg alltid hatt vanskeligheter med. Min egen faggruppe har jo et slags hat-kjærlighetsforhold til problemer. Vi elsker dem fordi vi lever av dem og så snart vi møter noen, oppstår kravet om løsninger. Jeg mener faktisk at det finnes meget få «problemer» når det kommer til stykket. Derimot finnes det en rekke kjensgjerninger i tilværelsen, som vi mennesker kan forholde oss mer eller mindre problematisk til, det vil si uhensiktsmessig ut fra hva vi vet om psykologi og psykisk sunnhet.
Hverken psykologer eller psykoterapeuter kan «løse» problemer og langt mindre anvise generelle løsninger. Vi vet til gjengjeld en hel del om hvordan man kan forholde seg sunnest mulig til mange kjensgjerninger: At det er klokt å sørge når man for eksempel har lidd et tap. At et erotisk samliv må vies oppmerksomhet og pleies for ikke å dø. At det er individuelt hvor raskt barn utvikler seg. Og at mellommenneskelige relasjoner fordrer tid og trygghet for å blomstre og så videre.
Perspektiv
Det handler altså i høy grad om hvilket perspektiv vi har på tilværelsen og hvordan vi har lært og kan lære å forholde oss til dens kjensgjerninger, enten de er glade, sørgelige, konfliktfylte eller uten betydning. Hvis man er profesjonell, kan man hjelpe andre mennesker med å utvikle dette perspektivet og måter å forholde seg på slik at de blir av optimal verdi for den enkelte. Når man besvarer personlige spørsmål i en spalte, skal det flaks til før svarene blir konstruktive for den som spurte. Det blir straks lettere i «coachinger» som jeg gjør for magasinet «Mamma», der jeg har muligheten til å møte foreldrene og oppdage deres potensial og behov og dessuten får respons noen uker senere.
Som foreldre kan man for eksempel velge mellom følgende utsagn:
«Små barn ødelegger foreldrenes sexliv.»
«Når man har små barn, krever sexlivet ny oppmerksomhet fordi det skal trives på helt nye vilkår.»
Mellom ørene
Forskjellen mellom de to utsagnene handler ikke om deres sannhetsverdi, men om hvorvidt foreldrene fraskriver seg ansvaret og gir barnet skylden eller om hvordan de tar ansvar for å pleie sin seksuelle lyst og behov. Forskjellen sitter mellom ørene. Forskjellen er hvordan vi som mennesker velger å forholde oss til det faktum at vi ikke lenger kan velte oss overende på gulvet eller sengen når lysten melder seg. Vi har muligheten til å gjøre tilsvarende valg når ungene ikke vil sove, spise, gå på skolen, ikke kommer hjem fra fest til avtalt tid, har en kronisk sykdom eller tror at alt i verden handler om penger.
Overbeskyttende
Noe tilsvarende gjelder vårt perspektiv på livet. De senere årene er det oppstått en folkelig konsensus som går ut på at livet helst ikke må gjøre vondt og at foreldres viktigste oppgave er å forebygge eller beskytte barn mot smerte, skuffelser og hindringer. Dette perspektivet er like forståelig som uklokt, når vi måler det med den viten og erfaring vi faktisk har om livet. Vi kan ikke velge bort smerten, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til den og vi kan velge å lære våre barn hvordan, i stedet for å pakke dem inn i illusjoner.
Familielivet er hverken romantisk eller forferdelig med eller uten tidsklemme. Det er som det er. I den velstående del av verden er det i stor utstrekning våre personlige valg som avgjør om vi blir ofre for livets kjensgjerninger eller herre i eget hus. Om vi velger å anse samlivet med barn som en daglig berikelse, eller som noe som forhindrer oss i å «leve livet». Om vi velger å ta partnerens eiendommeligheter som en personlig utfordring, eller bare tar dem personlig.
Av mange årsaker går jeg inn for de konstruktive, fremadrettede valgene, og alt jeg skriver om, handler om det. Om leserne mine velger å inkludere eller avvise mine erfaringer og perspektiver, er heldigvis deres suverene valg. Jeg kjenner ikke sannheten og de som tillegger meg den egenskapen, er like mye på villspor som de som anklager meg for ikke å ha den.
SITAT«Hvis man er profesjonell, kan man hjelpe andre mennesker med å utvikle perspektivet på tilværelsen»
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015