INNLEGG:
Datteren min har et svært dårlig forhold til sin far. Det har nå blitt en kronisk situasjon, som jeg ikke kan se noen løsning på lenger.
Mye har skjedd i åra som har gått, og hun har opplevd mange opprivende episoder som preger alle i familien. Ekteskapet har to ganger vært svært nær på å gå i oppløsning. Hun har derfor opplevd mye utrygghet, og da spesielt fordi hennes far har taklet disse krisene på en lite hensiktsmessig måte.
Nå kan det synes som hun ikke har følelser for ham lenger. De er i krig! Midt i dette står jeg som mor, og etter å ha prøvd å bidra til å være med og løse problemene, må jeg nå bare innse at det er utenfor min rekkevidde. Begge vil ha min støtte, og uansett hva jeg gjør så er jeg illojal mot en av dem.
Vår datter er stadig i konflikt med omgivelsene, og som nevnt spesielt med sin far. Jeg ser på hennes problemer og sinne som symptomene på den «sykdommen» vi har i familien. Med det mener jeg at hovedproblemet er forholdet mellom min mann og meg. For meg ser det ut som hun føler hun må ta mitt parti og tale min sak. Hun tåler ikke at hennes far er sint på meg. Hun viser et enormt sinne mot ham etter slike episoder.
Det kan se ut som hun tenker at det er tryggest for henne om skilsmissen blir et faktum, framfor å ta sjansen på at foreldrene hennes skal klare å holde sammen. Problemet er at fundamentet i ekteskapet er svært skjørt etter mange års problemer, men til tross for dette ser jeg likevel ikke på en skilsmisse som noen god løsning. Det skyldes spesielt at jeg frykter at det skal gjøre samarbeidet rundt foreldrerollen ennå verre.
Min datter er 12 år. Hun uttrykker at hun ikke er trygg når hun er sammen med faren, samtidig som hun ikke er redd for å diskutere med ham eller dytte ham. Hun sier ting som: «Du hører aldri på hva jeg sier» (gråter gjerne når hun sier det), «hold deg unna meg» og «ikke ta på meg». Hun bærer på et veldig sinne, men bak sinnet er det mye tristhet, sorg og tårer. Hun har ofte vondt i magen og i hodet.
Far veksler med å prøve å lokke henne til å gjøre ting sammen med ham (gi gaver) og å true med straff. Gaver er hun ikke lenger med på (hun sier nei takk), og det virker derfor ikke som et middel til å få henne til å samarbeide. Å true med straff eller å gjennomføre straff medfører mer sinne og destruktiv tankegang hos min datter.
Jeg ser på dette som en lite hensiktsmessig måte å møte problemene på, og jeg tror ikke det legger grobunn for en bedre relasjon – heller det motsatte. I tillegg er det jeg som skal gjennomføre disse straffene (sier min mann) og ta alle alvorspratene med henne, fordi hun ikke hører på ham.
Ettersom jeg er motstander av straff blir det enten et halvhjertet forsøk eller at jeg nekter (mest det siste). Det sliter ut hele vår familie! Jeg har stor tro på at det man setter fokus på får man mer av, og hadde derfor håpet at vi hadde klart å sette søkelyset på det som er bra, men min mann er utslitt og har ikke mer tålmodighet.
Han håper at straff skal føre til at han setter seg i respekt ovenfor henne.
Det skal også sies at min mann ikke har det godt med seg selv – han er kronisk sliten og stresset (flere kroniske sykdommer). Han bærer på mye indre uro og dette har preget vår familie i mange år (før far/datter-forholdet ble vanskelig). Han er aldri fornøyd med seg selv, til tross for at han jobber hele døgnet (sover i snitt 5 timer i døgnet) – på jobb eller i hjemmet.
For å finne indre balanse tror jeg han prøver å kompensere lav selvfølelse med å være god til å «gjøre». I mine øyne vil det si at han har verdi ut ifra det han gjør og ikke den han er.
Jeg tror også at jeg har gått i fella som «medavhengig», dvs. at jeg har tatt for stort ansvar for min mann – ansvar han skulle tatt for seg selv! At jeg etterhvert har innsett dette og latt ham i større grad ta ansvar for seg selv – egen helse og så videre – har ikke gått knirkefritt! Vi har blitt et par som begge lever i ensomhet, dessverre. Har du noen gode råd?
JESPER JUUL SVARER:
Vi har alle ett eller flere selvdestruktive trekk med fra vår oppvekstfamilie, og mange av dem går i arv gjennom generasjoner. Ikke som en genetisk arv, men som et resultat av at barn samarbeider med deres foreldre – dvs. mer eller mindre bevisst kopierer deres atferd.
Ethvert nytt kjærlighetsforhold rommer håpet om at disse selvdestruktive elementene i vår indre og ytre atferd kan korrigeres og heles. Potensielt sett rommer et nytt forhold – som det mellom deg og din mann – tre muligheter: Det kan være symptomhelbredende, symptomvedlikeholdende og symptomforsterkende.
De fleste kjærlighetsforhold er en blanding av de tre, med en av mulighetene som den dominerende. I ditt ekteskap har den symptomforsterkende tendensen tatt over. Din tendens til å overtilpasse og «please» er til tross for forsøk på korreksjon blitt mer markant. Det samme gjelder din manns ensomhet og tendens til en selvdestruktiv livsstil med den smerte og frustrasjon den medfører.
Vi er alle kommet uskyldig til vår atferd, som er en slags overlevelsesstrategi vi utvikler som barn og unge for å kunne leve i den familie vi er født inn i, og hvis kjærlighet og omsorg vi er helt avhengige av. Når vi blir voksne forvandler overlevelsesstrategien seg langsomt – på 5-10 år – til en selvmordsstrategi. Det betyr en strategi som forhindrer oss i å få den kjærlighet og omsorg som vi lengter etter.
Det er et av kjærlighetens mange paradokser, at vi som barn og unge venner oss til vår egen overlevelsesstrategi og til å ignorere smerten ved å være sånn. Du og din mann lider for eksempel begge av to vidt forskjellige utgaver av den formen for overansvarlighet som får mennesker til å sette sine egne behov og grenser helt til side av hensyn til fellesskapet. Begge nekter å se i øynene at dette verken tjener dere selv eller fellesskapet, og deres datter er den som må bære og uttrykke smerten.
Den smerten vi selv som individer har vent oss til, overføres sakte, men sikkert til den/dem vi elsker og som elsker oss, og når det skjer er tida inne for det vi kaller personlig utvikling. Ett eller flere målrettede forsøk på å utvikle en atferd som både helbreder vår egen smerte og befrir våre nærmeste for byrden.
Denne utviklingen settes nesten alltid i gang av alvorlige kriser i parforholdet og/eller de «symptomene» våre barn utvikler i sine forsøk på å tilpasse seg foreldrene og deres måte å være sammen på. Når vi ikke tar opp disse utfordringene, men for eksempel bare kritiserer de andre, skjer det ofte at vi blir alvorlig syke. Hvis dette heller ikke får oss til å se innover og endre på våre mønstre, er resultatet i sin mildeste form nettopp den ensomheten du beskriver.
Med dette generelle perspektivet i bakhodet har din familie to muligheter for å stanse den negative, nedadgående spiralen:
Du og din mann kan oppsøke hjelp til deres innbyrdes forhold, og undersøke mulighetene for om det ennå kan vendes til noe som kan være konstruktivt for deres individuelle liv. Viser dette seg å være en mulighet, skal hele familien ha hjelp i neste omgang.
Eller du kan endre din selvdestruktive atferd og tankegang og bli skilt fortest mulig.
Deres datter er rett før puberteten og veldig nær på å ha en atferd og et selvbilde som kommer til å bety ganske voldsomme problemer for henne i mange år framover. Deres datter har valgt side rent følelsesmessig, men det betyr ikke at din og hennes relasjon er god.
Du er det beste valget av de to hun har, men du er også et elendig forbilde for henne som kvinne. Vi vet allerede at hennes smerte kommer til uttrykk som sinne, raseri og hat, og nettopp disse følelsene hos unge slår vårt samfunn dessverre hardt og nådeløst ned på, når de sprer seg til de sosiale relasjonene utenfor familien.
Vis i det minste din datter hvordan man som kvinne og menneske kan ta ansvar for seg selv og sine grenser og unngå å bli offer. Forholdet til sin far må hun ta hånd om seinere i livet, hvis han ikke vil ha profesjonell hjelp nå. Deres datters atferd har lenge sagt: «Ta dere sammen!».
Nå har jeg også sagt det.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015