Alex nekter å pusse tennene. Må han tvinges?
Det er mulig hukommelsen min svikter litt, men jeg husker ikke at vi hadde problemer med vår sønn og tannpussing da han var liten. Dessuten er det 38 år siden og på den tida ble ikke temaet tatt opp. Det var til gjengjeld tilfellet da hans sønn Alex (5 ½) var mindre. Da han var rundt tre år begynte det å oppstå konflikter,
både sammen med foreldrene og når vi besteforeldrene hadde ansvar for ham. Når jeg så vennlig på ham og sa: «Alex, du må pusse tenner før du legger deg», svarte han, vennlig men bestemt: «Det vil jeg ikke». Da jeg fulgte opp med det litt dumme spørsmålet om hvorfor ikke, svarte han: «Det trenger jeg ikke, det sier mor». Sannheten i dette utsagnet stammer fra et par ganger da moren ga opp. Han var overbevist om at dette var et faktum nå og for alltid.
Jeg prøvde å omgå den ved å si: «Ja vel, men hos oss skal du pusse tenner». Fremdeles like vennlig og bestemt så han meg inn i øynene og svarte: «Ja men bestefar, det er mine tenner!». Dermed sto valget mellom mitt ansvar og lederskap og hans personlige, kroppslige integritet. For meg som alltid har kjempet for barns integritet, er dette ikke noe enkelt valg. Kvelden da det skjedde slapp han unna med begrunnelsen: «Nå har vi et problem som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse. Du slipper i dag, og så ser vi hvordan det skal bli i morgen.»
«OK», svarte han, fortsatt vennlig, og helt uten skadefryd eller andre tegn på at han hadde vunnet en maktkamp. Logisk nok egentlig, for det hadde ikke vært noen.
Jeg funderte en del over de prinsipper for lederskap som jeg har skrevet og snakket om i årevis. Da jeg hadde funnet en mulig løsning ventet jeg på den stille perioden som alltid oppstår når han leker. Først gjaldt det å få hans oppmerksomhet, på det punktet er barn veldig ulike. Med Alex må man starte med å si: «Alex… Alex…». Etter ca. 15 sekunder snur han hodet i riktig retning og etter enda 10 sekunder kan man se i øynene hans at han er til stede og dermed i stand til å lytte. Noen barn er raske og andre seinere, og hvis man ikke respekterer deres rett til å bestemme over egen oppmerksomhet, kommer man til å kaste borte masse tid med å snakke for døve ører.
Nå hadde jeg hans oppmerksomhet og sa: «Du, det med å pusse tenner har jeg tenkt litt på siden i går. Vil du høre hva jeg har tenkt?» Jeg spør ikke primært av demokratiske årsaker, men fordi jeg trenger å bli hørt og tatt på alvor. Det går lettere gjennom likeverd. Han svarte ja, og det ga meg sjansen til å si: «Jeg skjønner at du ikke liker å pusse tenner. Egentlig synes jeg at barn skal få bestemme over kroppen sin, men helsa di er mitt ansvar, og jeg vet at alle mennesker må pusse tenner hver dag for ikke å bli syke. Derfor kan ikke du bestemme dette selv, men du kan avgjøre hvem av oss som skal bestemme, hjemme og her hos oss. Hvem velger du?»
Han tenkte seg om i ti sekunder og svarte: «Hjemme skal det være mor og her skal det være bestemor». Stemmen var klar, og gleden over å ha bidratt til løsningen på problemet tydelig.
Ved sengetid spurte min kone ham: «Hvem var det som skulle bestemme om du skal pusse tenner?»
«Deg, bestemor» kom med en gang. Man så og hørte at han helst ville slippe unna, men lot ansvaret følge den (begrensede) makten han hadde fått. Vi fortalte om beslutningen til foreldrene, og nå, to år seinere, bryr han seg ikke om hvem av de voksne som bestemmer. Han forbeholder seg retten til å være misfornøyd, men det er en menneskerett.
Prinsippene i denne utviklingsprosessen er gjensidighet, gjensidig tillit, likeverd og det nødvendige voksne overblikk. Det handler bare rent praktisk om retten til å bestemme, men litt dypere i vår erfaringsverden handler det om å etablere hans tillit til at voksne ikke vil utnytte overmakten til å tvinge ham. Det handler om opplevelsesorientert læring om begrensninger i egen makt, om voksnes vilje til å ta hans integritet alvorlig, og om at de voksne ikke opphøyer tannpuss til et livsviktig prosjekt som skal prioriteres framfor alle parters trivsel.
Jeg forteller ikke historien om Alex for å framheve mine talenter, men for å illustrere en prosess mellom to mennesker, som jeg må begynne forfra på, og forbedre, hver gang jeg møter et nytt barn. Jeg gjør ikke dette fordi det virker, men fordi jeg mener disse prinsippene bør være gjennomgående i all konfliktløsning, spesielt mellom parter der forskjellen i makt er betydelig. Dessuten forteller mange års erfaring meg at barn som er vokst opp med denne type konfliktløsning klarer seg bedre både personlig og sosialt, enn dem som har tapt eller vunnet maktkampene med de voksne. Vi er nok tilbøyelige til å definere voksenansvaret vårt for snevert. «Det er vårt ansvar at han får sunne tenner, spiser sunt, nok søvn osv.» Det blir vårt alibi for å utøve makt, maktmisbruk, og for å krenke barnas integritet.
Overalt trenger begrepet «autentisk» seg på for tida. Det er et avgjørende kvalitetsstempel i kunsten, og i midten av siste århundre oppdaget vi hvilken helende rolle det kan spille i kjærlighetsforhold, mellom voksne og mellom voksne og barn. Seinere lærte vi at fagfolks evne og vilje til autentisitet er avgjørende i sosialpedagogisk arbeid med vanskelige unge, hvis dette skal lykkes utover de ca. 30 prosent vi har blitt vant til å akseptere og leve med. Nå inntar begrepet også i forretningslivet. Talene handler om ledelsesfilosofi i kretser der man er lei av managementsirkusets hang til trendy buzzord. Management handler jo om administrasjon, strategi og marketing, ledelse utøves i mellommenneskelige relasjoner. Management uten ledelsesfilosofi er som et skip uten seil og motor.
Det paradoksale, som vi spesielt opplever i familier med store problemer, er at foreldrene må våge å gjøre seg sårbare, hvis de vil utøve makt og ansvar på konstruktive måter. Når det lykkes skjer ikke bare at deres makt aksepteres, men også at de får langt større innflytelse både på barna og hele familiens velbefinnende.
Det er gledelig – også for familier og foreldreskap – at fokus nå endelig flyttes fra management (grensesetting) til ledelse, fra systemer, maktutøvelse og regler til atmosfære, omsorg og ansvarlighet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015