Storebror herser med lillesøster. Får han for lite oppmerksomhet? Eller har han fått for mye?
Jeg har et sterkt ønske om å få tilbake hyggen i hjemmet. Nå er jeg blitt en person jeg ikke vil være som småkjefter på barna hele ettermiddagen. Derfor søker jeg råd.Jeg er gift. Vi har to flotte barn en gutt på fire år og en jente på ett år. Storebror vil hele tiden «leke» med lillesøster, som i seg selv er hyggelig. Men han røsker henne i armen, tar lekene fra henne og drar henne i benet mens hun krabber. Vi maser på ham hele tiden om ikke å gjøre det. Innimellom roser vi ham dersom han for eksempel gir leken tilbake til søsteren. Han kan jo ikke få «herse» med henne hele tiden. Hun blir irritert og det er vondt for henne når han plutselig legger seg oppå henne.
Vi prøver å gi gutten rikelig med tid uten at lillesøsteren er til stede. Han turner og går på ski, og da er vi foreldre ofte med ham. Søsteren er hos barnevakten, og han får full opp-merksomhet hele tiden.
En litt frustrert mamma
SVAR:
Det er interessant at du bruker signaturen «litt frustrert». Dersom jeg hadde vært i din situasjon, tror jeg at jeg ville vært «kjempefrustrert». Samtidig er ditt brev ett av de brevene jeg svarer på med følelsen av å bevege meg på tynn is siden det utelukkende er formuleringene dine som gir meg en forestilling om hvem du er. Hvilke verdier, grenser og behov har du? Men i det minste er det åpenbart hvilken mor du ikke har lyst til å være i all fremtid. Derfor må jeg føle meg frem.
Jeg forestiller meg deg som en «snill» person og et menneske som vil gå langt for å tilfredsstille de menneskene som betyr noe for deg. Jeg forestiller meg også at ditt syn på barn heller til den romantiske siden at du alltid først prøver med «det gode» og heller lar barna overskride grensene dine (altfor) mange ganger før du forsøker å definere dem. Når det ikke hjelper, begynner du å mase og kjefte og her ligger etter min mening roten til problemet.
Krenker og hemmer
Dersom man velger utskjelling og kritikk, krenker det barnets grenser og hemmer både dets utvikling av selvfølelsen og utviklingen av en sunn og god relasjon mellom barn og foreldre. Hvis man velger en positiv tilnærmelse, er det ofte den voksne som ender med å bli krenket og relasjonen lider også under det.Barn er hverken «positive» eller «negative». De er simpelthen. Vi kan ha forskjellige syn på deres adferd målt med våre verdier og moral. Men det er en helt annen sak. Sønnen din gjør som han gjør og lar ikke sin adferd påvirkes av hverken ros eller ris. Det gir simpelthen ikke mening for ham på den måten du skulle ønske.
Jeg tror nøkkelen til problemet ligger i deres forståelse av oppmerksomhet, og hvor mye barn trenger av det. Du oppfatter hans adferd overfor lillesøsteren som et resultat av for lite oppmerksomhet. Den tror jeg ikke på. Det forholder seg snarere omvendt. «Barn krever mye oppmerksomhet», sier foreldre ofte. Det er helt sant. De krever faktisk all den oppmerksomhet de kan få. Den gode nyheten er at behovet ikke er i nærheten av det de krever!
Storebrorens problem er at han i sine første leveår har fått for mye snill og god oppmerksomhet fra foreldrene sine. Han har derfor ikke utviklet sansen for at andre mennesker også har behov og grenser. Resultatet er at han ikke tar deg alvorlig når du forsøker å stoppe hans grenseoverskridende adferd overfor søsteren. Gutten har behov for foreldre som markerer seg og høyt og tydelig gir uttrykk for hva de vil og ikke vil.
Feil grunnlag
Det er for eksempel ikke noe i veien for at han kan ha foreldrene for seg selv av og til. Men det virker som om det skjer på feil grunnlag nemlig for å kompensere for den oppmerksomheten han mistet da lillesøsteren kom til verden. Den strategien virker ikke overfor et barn som merker at han har foreldre som ikke tar seg selv alvorlig. Den sier bare at dere har dårlig samvittighet, og han blir enda mer krevende. (Praktiske eksempler kan dere lese om i mine bøker «Her er jeg! Hvem er du?» og «Kunsten å si nei med god samvittighet».)
Det betyr at neste gang han overskrider søsterens grenser, løfter du ham vekk og meddeler ham klart og tydelig at dette vil du ikke vite av uten forklaringer, forsøk på å avlede eller kompensere eller straff. Nøy deg med et klart og personlig budskap til ham med vennlig (ikke «snill») hilsen fra deg. Voksne har i likhet med barn forskjellig personlig stil. Noen må heve stemmen og være dramatiske, andre klarer seg med alminnelig stemmeføring og et fast blikk. Du må finne din egen stil.
Når du får lyst til å rose sønnen din for å ha vært snill mot storesøster, vil jeg anbefale at du i stedet leter i hjertet etter ditt personlige utsagn. Du kunne for eksempel si: «Jeg elsker at du og søsteren din koser dere sammen. Det er slik jeg alltid har forestilt meg en familie». Eller du kunne si: «Jeg blir glad inne i meg når dere leker så fint sammen». Begge utsagn er personlige og formidler mye mer varme enn ros gjør.Jeg vil samtidig foreslå at du ser litt på dine relasjoner til andre voksne. Kanskje er det også på tide at du markerer deg på det området? Om så er, kan du ved leilighet takke sønnen din for å ha presset deg til et punkt der du ble tvunget til å endre en selvdestruktiv stil.
Du har det best mulige utgangspunktet: Du synes nemlig ikke spesielt godt om den moren du har utviklet deg til å bli og tror ikke, slik mange andre ville gjort, at det er barnet det er noe i veien med.
«Snillisme»
Ofte er det vanskelig for mennesker som lider av «snillisme» å få kontakt med den varmen og de mange følelsesmessige kvalitetene de er i besittelse av. Det kan være til stor hjelp for deg å snakke med mannen din, og sammen med ham finne ut hva du faktisk har lyst til å si når du nøyer deg med å spille «oppdrager». Så lenge det ikke innebærer kritikk eller utsagn som definerer barna dine som enten snille, flinke eller stygge, er du på sikker grunn.
Din sønns adferd forteller at han savner denne varme, levende og nyanserte siden ved deg.Såkalt oppdragelse er, når den fungerer best, en gjensidig utviklingsprosess der barn og foreldre inspirerer hverandre til å vokse som mennesker sammen med andre mennesker. Det er aldri den ene av partene det er noe i veien med. Det er kvaliteten på det som foregår dem imellom som ikke har den nødvendige standarden for at begge parter kan trives og finne seg til rette med akkurat den de engang er. Den opplevelsen unner jeg begge parter.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015