Famlab.no

Vokste ikke fra tårene

Jesper Juul


Det hjalp ikke å bli voksen. Hun skjelver fortsatt i stemmen og gråter for det minste.

Jeg var et barn som var mer enn normalt følsom. Bare å tenke på det gir meg klump i magen. Nå er jeg 20 år og hater følsomhet. Jeg håpet den skulle forsvinne etter puberteten, sammen med temperamentet og de voldsomme utbruddene. Men den ser ut til å forfølge meg resten av livet.

Jeg vet at spalten din i utgangspunktet omhandler barn og oppdragelse, men hva gjør man for å løse dette når man allerede er blitt voksen? I et debattforum erfarte jeg at velmenende og intelligente voksne ikke klarte å gi slipp på ideen om at de barna det dreier seg om, er bortskjemte eller lider av traumer. Jeg vet at det er feil, for jeg har en fantastisk familie og kunne ikke tenke meg noen annen. Heller ikke er jeg mer bortskjemt enn andre barn, og min enebarntilværelse er blitt oppveid av det å ha fem halvsøsken.

Så snart man gråter, synes alle synd på en. Alle diskusjoner og krangler er tapt i det øyeblikk man blir litt skjelven i stemmen. Det er vanskelig å være moden og voksen på jobben når man ikke klarer å svare sjefen med stø stemme på følgende spørsmål: «Kan du kjøpe litt mer ost til lunsjen i morgen – for det ble tomt så fort i dag». «Du tåler ikke kritikk», fikk jeg høre som tiåring. Fordi jeg begynte å skjelve i stemmen og tårene rant. Ikke fordi jeg nektet for å ha gjort noe galt.

Artikkelen din «Ekstra følsomme barn» handlet om hvordan man som forelder skal håndtere et barn som reagerer sterkere enn man forventer. Jeg leter derimot etter et svar på hva man gjør dersom man er det barnet. Noen foreldre ville sikkert klart utfordringen bedre dersom de kunne sett barnet fra innsiden. Ingen har et ønske om å være lei seg. Jeg anstrenger meg for å la være. 20 år som ekstra følsom er mer enn nok for meg.

SVAR:

For mange år siden dukket min mors generasjon kvinner ofte opp hos legen sin rundt det tidspunktet da barna var i ferd med å bli voksne og klaget over at de «hele tiden gråt for ingenting», som mødrene uttrykte det. Legene undersøkte raskt familiesituasjonen: Klarer barna seg godt? Er mannen din snill mot deg? Har dere økonomiske problemer? Dersom det ikke var noen anmerkninger, var behandlingen «hormoner» og månedlige injeksjoner. Den gang var de fleste leger menn og vår viten om kvinners indre liv mer begrenset enn i dag. Da kunne svaret være: «Mennesker gråter ikke for ingenting, eller fordi de har for mye vann i kroppen. Det er logisk å anta at de er lei seg for noe – de forstår bare ikke selv grunnen til det».

Den lille jenta
Jeg kom til å tenke på dette fordi du beskriver deg selv som en som «hater følsomhet» – altså et menneske som hater sin egen følsomhet og som i tillegg har vokst opp i en familie som ikke setter pris på den siden ved deg. Jeg antyder ikke dermed at du har lett for å gråte fordi du hadde en ulykkelig oppvekst, men vil inspirere deg til å granske din oppvekst nærmere. Ikke for å finne noen årsak, men for å få et tydeligere og mer nyansert bilde av hvem hun var – den lille jenta mellom null og ti år.

Snakk med foreldrene dine og andre som kjente deg og be dem om å komme med hver sin brikke til puslespillet. Etter hvert som de forteller hvordan de opplevde deg utenfra, vil du være i stand til å huske mer og mer om hvordan du opplevde det innenfra.Hvorfor skal du nå det? Fordi det er tydelig at en del av deg helt fra begynnelsen av har hatt vanskelig for å trives under omstendigheter og i situasjoner som de fleste andre ikke blir berørt av.

Dersom vi bruker fantasien og evnen til å tenke i bilder, kan vi forestille oss en liten, følsom jente som ingen helt visste hvordan de skulle komme i møte og hjelpe. Derfor tok de avstand fra henne med utsagn som for eksempel: «Du tåler ikke kritikk». Dette er i seg selv et interessant utsagn, fordi ingen mennesker tåler kritikk som de opplever som kritikk av seg selv som person. Kritikk har vært en integrert del av barneoppdragelsen i så mange generasjoner at nesten alle har funnet sin egen overlevelsesstrategi. Problemet ditt nå er at også du selv tar avstand fra din «indre lillesøster». Du vet like lite som din familie hvordan du skal komme henne i møte og hva hun trenger. Det er det viktig å finne ut av.

Våre skjulte sider
Enten du vil det eller ikke, er det jo slik at denne «lillesøsteren» bor sammen med deg og konstant griper inn i livet ditt og dine relasjoner til andre mennesker. Jo lenger du fordømmer og forsømmer henne, desto mer vil hun mase for å bli sett og hørt. Slik er det for de fleste av oss. Vi har sider ved oss selv som vi helst ikke vil vise frem og ta ansvar for. Det ser ut til å være en utfordring for oss mennesker at vi som voksne må lære oss å ta bedre vare på de sider ved oss selv som våre foreldre ikke så – eller ikke visste hvordan de skulle forholde seg til.

Din «indre lillesøster» har altså behov for din konstruktive oppmerksomhet. Jeg vet at dette føles helt urimelig. Hun stjeler jo allerede så mye oppmerksomhet og er så dominerende i livet ditt at du har mest lyst til at hun bare skal flytte ut og ikke vise seg igjen, så du endelig kan leve livet ditt uten klump i magen. Men våre indre barn har det nøyaktig slik som virkelige barn: Jo mindre vi ser dem og tar dem på alvor, desto mer negativ oppmerksomhet tilkjemper de seg.

Det kan være en god idé å få hjelp til dette fra en erfaren psykoterapeut. Min erfaring tilsier at du bør unngå psykoterapeutiske metoder som er meget følelsesorienterte og/eller konfronterende og styre mer i retning av kognitiv psykoterapi eller psykoanalyse.

Må tas alvorlig
Målet ditt kan være at du lærer å leve sammen med denne siden ved deg selv på en slik måte at det er alle dine andre kvaliteter som kommer i forgrunnen det meste av tiden og at du kan forholde deg mer avslappet til hennes eksistens. Dersom du for eksempel forestiller deg at en mann frir til deg, må du – med et humoristisk glimt i øyet – kunne svare: «Ja, men du skal vite at vi er to. Det er meg, som du har forelsket deg i, og så er det min litt irriterende lillesøster som må bo sammen med oss – og som stadig krever litt energi og oppmerksomhet».

Når du først har kommet så langt med å akseptere denne siden ved din eksistens, vil du oppleve at du oftere og oftere kan gå på jobben, på fest eller delta i andre sosiale begivenheter og etterlate din «lillesøster» hjemme. Men som sagt: Hun er som alle andre barn – og først når hun er blitt sett, hørt, akseptert og tatt alvorlig, kan hun endre adferd og samarbeide konstruktivt med deg. Akkurat som de ekstra følsomme barna jeg skrev om, trenger hun ikke oppdragelse – men anerkjennelse og omsorg.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version