Bonusforeldre (utdrag)

Innledning fra boken “Bonusforeldre” av Jesper Juul

For en generasjon siden var man stefar eller stemor når man bodde sammen med en partner som hadde barn fra før. Man var i stedet for den biologiske moren eller faren. Uttrykket stammer fra den gangen ekteskapet var en sosial nødvendighet både moralsk og økonomisk, og denne tittelen fikk av mange grunner en negativ klang. Etter hvert har samboerskap og ekteskap i langt større grad blitt et følelsesmessig og eksistensielt valg, og derfor er det moderne uttrykket «bonusmor» både passende og mer optimistisk. Ordvalget betyr ikke at denne spesielle rollen i en familie alltid er forbundet med idyll, men det er i det minste lagt opp til noe konstruktivt.

Etter hvert som tradisjonen med at de biologiske foreldrene deler på omsorgen og ansvaret for barnas trivsel er blitt etablert i de fleste europeiske land, blir stadig flere barn også delebarn. Foreldre og bonusforeldre blir i en viss forstand deltidsforeldre. Dette medfører blant annet at barn av skilte foreldre ofte er tvunget til å forholde seg til tre eller fire foreldre pluss pluss, og det er ikke nødvendigvis enkelt verken for dem eller for de voksne.

Men her står jeg altså som mann eller kvinne og har et brennende ønske om å leve sammen med den jeg har forelsket meg i. Han eller hun har ett eller flere barn som han eller hun bor sammen med hele tiden eller for eksempel annenhver uke. Opplever jeg det som en bonus, eller som et nødvendig onde i vårt voksne kjærlighetsforhold?

Er jeg klar til å få barn for første gang eller få barn i tillegg til dem jeg selv har fra før?
Er jeg innstilt på å leve sammen med kjæresten min når jeg får skarp konkurranse fra et barn som også vil hakroppen, oppmerksomheten og kjærligheten hans eller hennes?

Eller er det kanskje omvendt – det vil si at dette kan være min siste sjanse til å leve tett sammen med et barn. Det bringer jo med seg både gleder og tilfredsstillelse å kunne bidra til et lite menneskes vekst og utvikling. Og hvis det er sånn, betyr det da at jeg plutselig må forholde meg til to romantiske relasjoner som risikerer å kjølne når hverdagen blir triviell igjen?

I begge scenariene følger det med ansvar, og hva innebærer egentlig det? Hvordan forstår jeg ansvaret mitt? Hvilke bilder og forventninger har kjæresten min i hodet sitt, og passer de sammen med mine? Med ansvaret følger også nødvendigheten av at jeg finner mitt eget ståsted i forhold til barnets andre biologiske opphav. Hvor viktig er det for meg at bonusbarnet mitt blir integrert i min storfamilie, og hva synes de andre egentlig om det?

Det er viktig å forholde seg til disse spørsmålene og mange andre, og det bringer et alvor inn i forelskelsen, som kan virke litt fremmed og kanskje forstyrrende. Men faktum er at selv den mest altoppslukende forelskelse/ kjærlighet ikke greier alt.

I løpet av et langt liv som familierådgiver har jeg møtt utallige stefamilier, sammensatte familier, nyfamilier, nyfamilier og hva vi nå kaller dem alle sammen. I likhet med den tradisjonelle kjernefamilien har også disse familiene en tendens til å snuble i de samme fallgruvene. Resten av denne boken er en oppsummering av de viktigste fallgruvene og noen forslag til hvordan de enten kan forebygges eller takles.

Men siden det jo er selve livet vi snakker om, finnes det ingen manual, ingen «10 gode råd» som kan forhindre at det kan bli vanskelig og av og til gjør vondt. Ikke nøy deg med å ta med kjærligheten og ansvarligheten inn i din nye familie – pakk også ned viljen til personlig utvikling, intellektet ditt og din mentale kriseberedskap i kofferten.

Denne boken handler ikke om de mange juridiske konfliktene som ofte følger i kjølvannet av en skilsmisse. Etter et par tiår er skilsmisse blitt sosialt akseptabelt, og fedre er blitt en stadig mer integrert del av familien. Det har begynt å gå opp for oss hvor traumatisk en del skilsmisser er for de involverte barna.

Lovgivningen prøver å holde følge med denne utviklingen, men kommer ikke alltid godt ut av det. Det skyldes ikke bare konservatisme, men også at oppgaven til dels er umulig å løse. Vi kan ikke delegere foreldreansvaret vårt til staten og regne med at barna våre eller vi selv kommer godt ut av det. Når vi selv oppfører oss barnslig og uansvarlig, griper myndighetene (av og til) inn, men da ofte både for sent og for unyansert.

Når jus og psykologi skal oppholde seg i samme rom, taper psykologien nesten hver gang, og det blir dyrt for alle parter. Bonusforeldre kan spille en mer eller mindre konstruktiv rolle i disse konfliktene, men realistisk sett er deres innflytelse begrenset til en slags nødhjelp.