Takk for at dere er villig til å dele deres erfaringer fra kursrekken! Det er veldig interessant å høre om hvordan dere har implementert innholdet i deres hverdag.

Kan dere starte med å si litt om dere selv, organisasjonen og hva dere jobber med, ansatte, bakgrunn og så videre?

Tina: Jeg er fagleder i Intro Ung og har jobbet her i ni år. Jeg er barnevernspedagog med videreutdanning i veiledning. Jeg begynte å jobbe som miljøterapeut i bofellesskap. Nå, som fagleder, har jeg hovedansvar for oppfølging av i overkant 60 ungdommer som bor på hybel, samt administrative driftsoppgaver.

Andreas: Jeg er utdannet gymlærer og skulle egentlig være aktivitetsleder og sørge for generell fokus på helse, aktivitet og fysisk aktivitet i ungdomsgruppen av enslige mindreårige flyktninger. Men det ble behov for en ekstra fagleder, så jeg fikk den rollen. Jeg har ansvar for et bofellesskap med tre ungdommer, både oppfølgingen av dem og av de ansatte som jobber der.

Tina: Intro Ung har bosatt enslige mindreårige siden 1998. “Enslige mindreårige” er en fellesbetegnelse på alle under 18 år som kommer til Norge uten omsorgspersoner. Vi kan følge dem opp til de er 25 år, og vi har bosatt godt over 200 ungdommer siden 1998.

Vi har i dag to team, et døgnbemannet bofellesskap (vi hadde tidligere fem) og et aktivitetssenter med leksehjelp og aktivitetstilbud.

Vi bistår også flere familiehjem, som er en slags fosterhjemsløsning, men istedenfor at ungdommene flytter inn til fostermor eller fosterfar, så leier vi en bolig og flytter ungdommen og fostermor eller fosterfar inn i den boligen. Dette er et samarbeidsprosjekt med SOS barnebyer, som har fungert veldig godt.

I dag har vi 97 ungdommer som vi følger opp. Etter kommunesammenslåingen har vi også fulgt opp ungdom som ikke er enslige mindreårige, men som er minoritetsungdom. Det kan for eksempel være en 18-åring som bor hjemme med familien, men som kanskje har like stor nytte av dette tilbudet som de som er enslige mindreårige.

Vi som jobber i Intro Ung, er en unik og veldig flerkulturell gruppe. Vi har også mange ulike fagbakgrunner: en lærer, en barnevernspedagog, en sosionom, en økonom, en filosof, en sykepleier m.v.

Det som er felles, er at mange av oss har jobbet lenge med dette. Det er veldig lite utskiftning av ansatte, dette er en arbeidsplass hvor folk blir lenge. Vi har ulike roller: en avdelingsleder, fagledere, aktivitetsleder, fosterforeldre, leksehjelpere, veiledere, miljøarbeidere og miljøterapeuter.

Det var noe av det jeg syntes var spennende og inspirerende for meg med denne kursrekken for dere, at dere er en gruppe med så bred bakgrunn, både kulturelt og faglig, og ønsket å styrke det tverrfaglige samarbeidet.

Hva var bakgrunnen for at dere ønsket denne kursrekken? Hvorfor ønsket dere å lære mer om kommunikasjon, konfliktløsning, traumer osv.?

Tina: Siden vi er en sammensatt gruppe både faglig og kulturelt, så vi behovet for en felles faglig forståelse av spesielt konfliktløsning og relasjonsbygging. Vi kunne mye fra før, men mye er lært gjennom erfaring, og med ulik teori og faglig bakgrunn. Vi har også noen ufaglærte ansatte.

Vi ønsket derfor å få en mer felles faglig forståelse, begreper og modeller med praktisk fokus, i jobben vi gjør og i måten vi møter ungdommene på.

Grunnen til at vi valgte dette temaet, er at mange av oss opplevde å stå i store og små konflikter. Mange syntes det var utfordrende å ikke ha verktøy for å håndtere konfliktsituasjonene.

Et halvt års tid før vi bestilte kurset med deg, hadde vi ekstra mange konfliktfylte situasjoner i ett av bofellesskapene, stort sett knyttet til det med plikter i hjemmet og det å få ungdommene til å være med på huslige aktiviteter, som å vaske, rydde og lage middag.

Vi så at de ansatte møtte disse situasjonene veldig ulikt, som jeg tror kan være forvirrende for ungdommene. Noen ansatte ble ettergivende og ville ikke ha konflikt på jobb. De tok ikke kampene og gjorde heller pliktene for ungdommene.

Mens andre, spesielt innleide vikarer som hadde fått beskjed om at ungdommen for eksempel skulle lage middag på tirsdag, kunne bli veldig autoritære og oppleve det som sin plikt å få ungdommen til å lage middag.

Så vi hadde et spekter i måten å håndtere disse situasjonene på. Det gjorde også at ungdommene så at man kunne komme unna enkelte dager, avhengig av hvem som var på jobb. Det førte til små og store konflikter, som gjorde at det opplevdes vanskelig å være på jobb i en periode. Dette dempet seg noe før kursrekken begynte, etter et besøk du hadde hos oss.

Andreas: Vi ser også at vi står i en annen situasjon enn vanlige foreldre når det gjelder temaer som innetider, matlaging, vasking og ordensregler. Vi er ikke foreldrene til ungdommene våre, og har dermed ikke den samme relasjonen. Ikke bare mangler vi et biologisk bånd, men også det psykiske båndet, siden de fleste av våre ungdommer er 15/16 år eller eldre når vi bosetter dem.

Derfor trenger vi også ekstra kunnskap og ferdigheter for å møte ungdommene og skape relasjoner.

Kan du si litt om hvordan konfliktene lå på intensitetsskalaen?

Tina: Vi var nok veldig høyt oppe når det sto på som verst. Da var det utagering, det kunne være trusler mot ansatte, men stort sett mye hærværk, kasting og knusing av ting.

Så vi trengte å bli mer samkjørte og lære hvordan vi kunne tørre å ta de hverdagslige kampene med noen verktøy i lommen, samtidig som vi føler vi vet hva vi gjør, samarbeider godt og hjelper ungdommene også.

Traumer var også noe vi hadde spesielt behov for å lære om, for våre ungdommer har jo flyktet fra krigsherjede land. Ikke alle ungdommene er traumatiserte, men alle har vært utsatt for traumatiske hendelser. Derfor tenkte vi at det temaet også var veldig viktig.

Andreas: Noe som er spesielt for oss, i motsetning til foreldre som har de barna de har, er at vi potensielt får nye ungdommer hvert år. Noen ungdommer går ut av systemet, og andre kommer inn. Det vil være en konstant strøm. Siden vi da ikke har en iboende relasjonsbygging gjennom biologiske forhold, er det desto viktigere at vi er gode på relasjonsbygging.

Vi må helst være effektive også, slik at vi tidlig kommer i gang med integreringsarbeidet, for det må jo først oppstå en relasjon før vi kan begynne å jobbe godt med de andre målene våre.

Du kan lese del 2 av intervjuet her.