Dette er del 9b av en artikkelserie om PLS modellen.

I del 9 sammenligner jeg PLS modellen og metoden De utrolige årene.

Les del 9a her, og del 9c her.

Se hele her.

Et vesentlig aspekt ved de tilknytnings- og humanistisk orienterte metodene jeg har beskrevet tidligere, og også humanistisk pedagogikk, filosofi og psykologi generelt, blant annet med røtter i Martins Bubers Jeg – Du filosofi, er et fokus på betydningen av menneskers indre liv, den enkeltes subjektive perspektiv og opplevelse, inkludert tanker, forståelsesmåter, selvforståelse, vurderinger, behov, ønsker og mål, følelser og emosjoner med mer. Og betydningen av å forstå, inkludere og anerkjenne den subjektive opplevelsen til deltagerene i alle typer av prosesser.

Med tanke på relasjoner med barn så finner jeg følgende sitat fra boken “Developing minds” av Daniel Siegel (2. Utgave, kindle versjon, plass 2550)  å være en god illustrasjon av dette. Han sier her at;

“Reflective functioning is the capacity of the parent to perceive the internal mental world – to have mindsight or mentalization – so that the child is seen as having an internal center of subjective life worthy of being the focus of the parent’s attention”.

Noen enklere sagt, og på norsk, så fremhever her Daniel Siegel betydningen av foreldres evne til å observere og forstå barnets indre verden, og se barnet som et menneske med et indre liv som er verdig å bli viet oppmerksomhet fra foreldrene.

Denne evnen til å danne seg en fortolkning, helst mer presis enn mindre presis, av andres (og også ens eget) indre liv, tanker, følelser mm, har blitt kalt ulike ting over tid. I sitatet er begrepet “reflective functioning” brukt. Begrepet “theory of mind” (wikipedia, https://en.wikipedia.org/wiki/Theory_of_mind) henspiller på det samme, og begrepet mentalisering er i dag mye brukt. Daniel Siegel bruker også det engelske begrepet mindsight. Andre, i relasjon til foreldre-barn relasjonen, bruker betegnelser som “mind-minded parenting” (Gwen Dewar 2009, https://www.parentingscience.com/mind-minded-parenting.html).

Ulikt vektleggning av det subjektive perspektivet og opplevelsen i ulike metoder.

Det går et vesentlig skille mellom ulike teoretiske tradisjoner, og tilhørende metodiske tradisjoner, med tanke på i hvilken grad man vektlegger eller ikke vektlegger betydningen av menneskers subjektive perspektiv og opplevelse, og betydningen av evnen til å danne rimelig presise fortolkninger av den andres perspektiv, og evne til å kommunisere med den andre om dette. Dette gjelder generelt, men også helt spesielt i forskning, teori og metoder relatert til voksen-barn relasjoner.

Typisk så vil dialogbaserte metoder med fokus på felles problemløsning vektlegge betydningen av barnets perspektiv i stor grad. Trinn 1 i de fleste metoder av denne typen er å bruke tid på å forstå og kommunisere med barnet om barnets perspektiv slik at den voksne kan forstå barnets perspektiv, opplevelse og situasjonsforståelse tilstrekkelig godt. Og at barnet i tillegg kan oppleve å bli tatt på alvor og inkludert. Et viktig poeng er også at barnet i prosessen også lærer å observere innover, at barnets egen opplevelse betyr noe, og at barnet over tid utvikler et vokabular og språk for sin egen opplevelse. Thomas Gordons dialogmetode er et eksempel på dette. Professor Ross Greenes metode PGS, Problemløsning Gjennom Samarbeid (Proactive and Collaborative Solutions er det engelske navnet) er et annet eksempel. Jesper Juuls dialogfilosofi er et annet.

Det samme gjelder ulike tilknytningsorienterte metoder. Mary Ainsworth, en av tilknytningsforskningens grunnleggere vektla betydningen av foreldres evne til å “see things from the baby’s point of view”, på norsk “å se situasjonen fra babyens perspektiv”, som en viktig faktor med tanke på utvikling av trygg tilknytning mellom barnet og foreldrene. De norske psykologene Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Guro Øiestads bøker basert på tilknytningspsykologi og Trygghetssirkelen har de talende tittlene “Se barnet innenfra” og  “Se eleven innenfra”.

Jeg vil videre i artikkelen se på hvilken rolle barnets subjektive perspektiv og opplevelse spiller i PLS modellen, og sammenligne dette med hvordan barnets perspektiv og opplevelse vektlegges i metoden De utrolige årene.

PLS modellen og barns perspektiv og opplevelse.

I praksis så legger PLS modellen veldig stor vekt på å utvikle den voksnes evne til å observere, tolke og også å kommunisere med barnet om barnets eget perspektiv og opplevelse. Og med spesielt fokus på å få dette til i de vanskelige og konfliktfylte situasjonene. PLS modellen beskriver 5 ulike faser i konfliktsituasjoner, og typisk så vll barnets perspektiv og opplevelse endre seg vesentlig fra fase til fase, og det er viktig at de voksne rundt barnet ser hvordan barnets opplevelse endrer seg, og kan kommunisere på en perspektivtagende måte med barnet om dette.

Fokuset er i tillegg spesielt på å utvikle voksnes evnen til å kommunisere på en slik måte at barnet opplever seg hørt og forstått, og da at deres perspektiv og opplevelse blir hørt og forstått, og opplevd som relevant og viktig. I tillegg er det et poeng å bidra til at barnet opplever sin måte å kommunisere på som effektiv og at barnet kan oppleve mestring av både seg selv og situasjoner gjennom sin måte å kommunisere på.

Å bli hørt, forstått, tatt hensyn til, og gitt mulighet til medvirkning og medbestemmelse.

Med effektiv så mener jeg her i betydningen å bli forstått, og det er da viktig å skille mellom å oppleve å bli forstått, inkludert og tatt på alvor, og det å umiddelbart få bestemme selv. Å bestemme helt selv vil ofte ikke være mulig, men et viktig poeng i PLS modellen er å se etter og også skape situasjoner hvor det er mulig for barnet å oppleve å bestemme. Det er veldig ofte mulig på ulike måter å la barnet medvirke i beslutninger, og få bestemme små eller større deler av det som skal skje. I tillegg vil det også være et poeng å tilpasse situasjoner slik at situasjonen også virker relevant og interessant for barnet, basert på barnets egne interesser.

Støtte til utviklingen av barnets eget perspektiv, selvopplevelse og utrykksform.

Et vesentlig poeng med modellen er å bidra til at den voksne kan utvikle sin egen forståelse av barnets perspektiv og opplevelse i en konstruktiv og utviklingsorientert retning, som støtter barnets utvikling av sitt eget perspektiv og selvopplevelse. Dette vil da blant anent inkludere barnets evne til å være oppmerksom på seg selv, opplevelse av seg selv som en effektiv aktør som får ting til å skje rundt seg, og barnets evne til å uttrykke dette både verbalt og non-verbalt på gradvis mer modne måter i den sosiale konteksten.

Barnets perspektiv vil da inkludere blant annet barnets eget mål og ønske i situasjonen, barnets positive og negative følelser i situasjonen, barnets måte å forstå situasjonen, barnets opplevelse av meg som voksen og mine beslutninger og relasjonelle handlinger, med mer. Det kan også i bredere forstand inkludere barnets generelle livssituasjon, utviklingsnivå og historie, hvordan en situasjon utviklet seg relasjonelt over tid med mer.

Teoretisk sett så er dette inspirert både av den humanistiske tradisjonens vektlegging av den indre subjektive opplevelsen og selvforståelse, og også av såkalte “theory of mind” og “mind-mindedness” teorier og forskning, som også er viktig i tilknytningsteori og forskning.

Barnets perspektiv og opplevelse av å bli forstått, i alle faser av konflikter.

PLS modellen inneholder, i tillegg til hovedmodellen med fokus på 5 ulike faser i konflikter, en rekke underordnede modeller og praktiske ideer. og så godt som alle disse inkluderer et fokus på barnets perspektiv, forståelse og opplevelse av situasjonen, og hvordan vi som voksne aktivt kan forholde oss til barnet på en relasjonell, perspektivtagende og anerkjennende måte.

Ideelt sett så søker vi å bidra til at barnet opplever å bli forstått, og at det han eller hun forsøkte å formidle om sitt perspektiv og opplevelse ble korrekt oppfattet. I tillegg er det et poeng å la barnets perspektiv og synspunkter få en reel påvirkning på situasjonen.

Barnets perspektiv og opplevelse vil ofte også endre seg vesentlig i de fem ulike fasene i konfliktsituasjoner, og vi ser på hvordan vi som voksne kan forstå og forholde oss til barnets perspektiv og opplevelse i hver av de ulike fasene.

Bedre beslutninger, bedre prosesser, lavere stressnivå og mer læring.

I praksis så ser vi at når vi som voksne forstår barnets perspektiv bedre, og inkluderer barnets perspektiv i beslutningsprosesser, så blir som regel også våre beslutninger bedre, fordi de er informert av synspunktene til den/de som blir påvirket av beslutningene.

Det viser seg også at å inkludere barnets perspektiv, opplevelse og synspunkter, bruke tid på å vise barnet at vi tar barnets opplevelse på alvor i vesentlig grad gjør det lettere for barnet å forholde seg til voksnes beskjeder, grenser, forklaringer med mer. Den tiden vi bruker på god kommunikasjon og god konflikthåndtering vil som regel også spares inn i form av færre konflikter, lavere intensitet i konfliktene, og at konflikter over tid blir raskere å løse.

I tillegg så er dette med på å støtte barns utvikling av emosjonell selvregulering, og å bygge gjensidig forståelse og tillit i relasjonen over tid. Noe som over tid også gjør at vi sparer veldig mye tid, og også reduserer stressnivået, fordi det blir færre vanskelige konfliktsituasjoner, og de konfliktene som oppstår blir lettere å løse, og tar også mindre tid å løse. Vi har derfor totalt sett betydelig mer tid tilgjengelig til andre ting, som for eksempel læring av fag i skolen, og også økt læringskapasitet både hos barn og voksne på grunn av økt trygghet, tillit og lavere stressnivå.

De utrolige årene og barns perspektiv og opplevelse.

I boken “De utrolige årene” er det vanskelig å finne informasjon om betydningen av barnets eget perspektiv og opplevelse. Barnas følelser har et eget kapitel med hovedfokus på hvordan barnet kan lære å kontrollere egne følelser, men barnets subjektivt opplevde perspektiv hverken har noe eget kapittel eller underoverskrift. Barnets perspektiv nevnes til dels i teksten innimellom og er til dels implisitt tilstede, men kan ikke på noen måte sies å ha en sentral plass i boken.

Det er også lite fokus på hvordan voksne kan lære å observere, forstå og tolke barnets perspektiv og opplevelse bedre, bortsett fra generell kunnskap, som for eksempel om barns ulike temperament, om barn som gjelder alle barn. I kapitel 13 av boken så beskrives kommunikasjonsferdigheter den voksne kan bruke for å forbedre kommunikasjonen med barnet. Disse ferdighetene ser ut til å være identiske med ferdigheter som vektlegges i dialogbaserte metoder fra den humanistiske tradisjonen.

Men slik disse ferdighetene beskrives så virker de løsrevet fra de andre virkemidlene i boken. De er heller ikke beskrevet på en grundig måte, og det virker lite sannsynlig at en leser vil kunne forstå betydningen av disse ferdighetene, eller begynne å anvende de på en noenlunde effektiv måte. Før kapittel 13 om kommunikasjonsferdigheter så er minst 6 kapitler som er egnet til mer adferdsteoretiske virkemidler som belønningssystemer, ros, ignorering, konsekvenser og timeouts.

Eksplisitt avvisning og ikke-anerkjennelse av barnets perspektiv.

Flere av disse virkemidlene, og da spesielt ignorering, innebærer også en eksplisitt avvisning og ikke-anerkjennelse av barnets perspektiv og opplevelse. Ignorering kan brukes på ulike måter, også uten at det innebærer en avvisning av barnets perspektiv, men det er vanskelig å tolke ignorering slik det beskrives i De utrolige årene som noe annet enn en avvisende ikke-anerkjennelse av barnets perspektiv.

Selv et tilsynelatende positivt virkemiddel som ros kan brukes på en eksplisitt ikke-anerkjennende måte, da ros stort sett følger formelen “dette mener jeg om deg” og er ment å styre barnets adferd gjennom positive virkemidler.

Når adferden til barnet blir vurdert som bra fra den voksnes perspektiv så vies den positiv oppmerksomhet, men når den blir vurdert som dårlig blir det anbefalt å enten ignorere adferden, eller også ignorere hele barnet. Om det ikke virker med ignorering så eskaleres virkemiddelbruken til tenkepause, eller konsekvenser. Det gis ingen eksempler i boken på hvordan man som voksen kan forsøke å se etter hva som kan ligge bak den problematiske adferden sett fra barnets perspektiv, hva barnets intensjon med adferden kan være, hva barnet forsøker å formidle eller å få til.

Synet på barnets problematiske adferd.

Fokuset i De utrolige årene virker å være primært på barnets adferd sett fra et nokså enkelt vurderende “bra adferd-dårlig adferd” voksen perspektiv. Dette er selvfølgelig ikke helt irrelevant, og et viktig fokus i PLS modellen er også å støtte barns utvikling av hensiktsmessig, praktisk, sosialt og moralsk, adferd relativt til den konteksten barnet er i.

Men poenget i PLS modellen er å gjøre dette gjennom å først se og anerkjenne barnets perspektiv, og så tilpasse læringen på en måte som, ideelt sett, virker relevant og meningsfullt også fra barnets perspektiv. Barnets adferd ses fra dette perspektivet i større grad som barnets måte å kommunisere med omgivelsene på, og at barnet har et grunnleggende behov for å oppleve å bli forstått, tatt hensyn til og inkludert av de barnet forsøker å formidle noe til.

Barnet som “det”, en adferdspsykologisk tingliggjøring av barnet.

Det er også påfallende i boken De utrolige årene at barn gjennomgående omtales som “det” og ikke “barnet” eller “han/hun”. Det er lett å å gjøre denne språklige feilen selv, som språklig sett innebærer en tingliggjøring av barnet, når man skriver raskt og fort. Og jeg tror ikke forfatteren eller det faglig miljøet rundt metoden på noen måte har et bevist tingliggjort forhold til barn.

Men siden De utrolige årene er en gjennomarbeidet bok i 2. utgave, så vil jeg anta at denne språklige lapsusen mer reflekterer en svak faglig bevissthet med tanke på betydningen av å se, skrive og snakke om barn som levende subjektiv opplevende, følende, meningsdannende og formidlende mennesker. Den store vektleggingen av metoder med røtter i atferdspsykologien, som jo i mange av sine varianter ser helt bort fra betydningen av menneskers indre, subjektive liv, og i ingen av variantene har et rikt og sterkt vektlagt forhold til mennesker indre liv og subjektive opplevelse, understreker dette poenget.

Les del 9c om motivasjonsteorier og barnesyn her.

Veilederutdanning.

I vår veilederutdanning lærer du både hvordan du kan bruke PLS modellen i din egen hverdag, med egne barn eller om du jobber i barnehage, skole eller med barn andre steder, og hvordan du kan bruke modellen til å hjelpe andre. Det kan være foreldre som ønsker veiledning, ansatte i barnehage, skole, barnevern og lignende. Du kan lese mer om denne utdanningen her.