Selvfølelse, for mye, for lite, sunn eller usunn?

Selvfølelse er et tema det har vært mye oppmerksomhet på de siste årene og det er mange ulike forfattere som har skrevet om temaet. Det har derfor oppstått flere ulike måter å forstå og skrive om selvfølelse på. Noen av disse ligner mer på nettopp det Jesper Juul ønsket å skape en motvekt mot da han begynte å snakke om dette for 20 år siden, det ensidige fokuset på sterk selvtillit og prestasjoner.

Det har i det siste også vært noen kritiske artikler i media om fokuset på selvfølelse. Det viser seg da også at det er flere ulike måter å forstå dette temaet på. Et viktig skille går mellom å fokusere på en sterk selvfølelse, eller på en sunn selvfølelse. Å fokusere på en sterk selvfølelse kan lette føre oss i samme felle som å fokusere på en overdreven og urealistisk selvtillit og har heller aldri vært vårt fokus.

Vårt fokus er på den sunne selvfølelsen, som innebærer å både ha et realistisk, aksepterende og annerkjennende perspektiv på seg selv, sine egne evner og egenskaper, og ikke en kunstig oppblåst, eller overdreven negativ og selvkritisk selvvurdering.

To av våre engasjerte fagpersoner, Anne Hilde Bermingrud og Erik Tresse, har skrevet en artikkel om dette som vi har lagt ut på vår nettside. Du kan lese denne artikkelen her.

Artikkelen er hentet fra Anne Hilde Bermingrud’s blogg. Du kan se mer av den her.

Selvfølelse, for mye, for lite, sunn eller usunn?

I oppdragelsessammenheng er det på moten å være opptatt av barns selvfølelse. Barn skal ikke lenger tuktes, krenkes eller oppdras til å tie i forsamlinger og ta minst mulig plass. Barn skal bli hørt, sett, forstått og anerkjent. På denne måten utvikles barnets selvfølelse og de vokser opp til sunne, trygge individer.

Eller?

4. oktober hadde Lone Frank et innlegg i Morgenbladet med tittelen “Selvfølelsens evangelium“. Kjernen i innlegget var at fokuset på å bygge opp egen og eventuelt barns selvfølelse, har gitt seg uheldige utslag. Den uheldige bieffekten av å være opptatt av det hun karakteriserte som å “dyrke barna sine” er oppblåste, selvforelskede mennesker som er seg selv nok. Når selvfølelsen “pumpes kunstig opp”, får man barn som blir vant med å være midpunkt, som opplever at veien ryddes fri for utfordringer og som aldri igjen vil føle seg så elsket og dyrket som de mener seg fortjent til. Hun nevner selvfølelsens “uheldige slagside, narsissisme”. I en tid hvor fokuset på barns selvfølelse er stort, kanskje verdt å tenke over.

Eller?

Artikkelens plasserte selvfølelse i målestokken lav – høy, som om selvfølelse er noe man kan få for mye av. Mellom ytterpunktene for lav selvfølelse (som følge av å bli tuktet eller krenket) og for høy selvfølelse (som følge av å bli dyrket eller pumpet opp) finnes den sunne selvfølelsen. Seminarleder i Famlab, Erik Tresse, reagerte på artikkelen på samme måte som meg, og vi følte behov for å korrigere gjennom artikkelen “Selvfølelsen bør ikke være høy, men sunn”. Å ha sunn selvfølelse, handler nemlig ikke om å være selvforelsket eller oppblåst, slik Frank problematiserer, men om å ha et nøkternt, nyansert og aksepterende forhold til seg selv. Vi skrev blant annet:
Det betyr altså ikke å dyrke barna våre, slik Frank er bekymret for at vi gjør for mye av, eller å rose dem for hver minste ting, eller uavlatelig å fortelle dem hvor gudommelige de er (noe de vitterlig er, men ikke har så godt av å høre hele tiden). Det handler om å vise at man er glad i dem på godt og vondt. Å glede seg over å være sammen med dem, som de er – med følelser og alt som følger med både gode og dårlige dager.

Så enkelt, men likevel så vanskelig altså. For meg har kunnskap om selvfølelse vært mer nyttig i “barneoppdragelsen” enn eksperttips om hvordan man “får barna (eller andre mennesker) til å gjøre som man vil”.

Barns selvfølelse er noe vi foreldre påvirker både bevisst og ubevisst hele tiden, på samme måte som vår egen selvfølelse utfordres og utvikles hele livet. Å ha betydning for våre nærmeste, å føle at vi får til som omgivelsene forventer og ikke minst at det er plass for oss i verden – og samfunnet vi lever i, er avgjørende for den sunne selvfølelsen. Å leve godt med seg selv, er nødvendig for å delta i sunt samspill med andre mennesker – forhåpentligvis uten å dominere og uten å la seg tråkke på. Dersom egen selvfølelse avhenger av prestasjon – altså at man får til som forventet i forhold til omgivelsenes krav, er det ikke underlig at tiden som nybakt og etter hvert erfaren forelder byr på utfordringer. Hvor flink mamma er jeg? Lykkelige og harmoniske barn er målet – hvor langt strekker jeg meg ikke for å få dem lykkelige? Lydige og veloppdratte barn er målet – hva gjør jeg ikke for å få dem slik? Sannheten er at barnas selvfølelse ikke avhenger av hvor flinke foreldre vi er i forhold til omgivelsene, men om vi er oss selv, i forhold til dem og at vi vet at både vi og de er gode nok. Sagt med andre ord, er barna mer opptatt av hvem vi er, enn av hvordan vi er. De prøver kanskje å bli mer kjent med oss, enn vi prøver å bli kjent med dem.

Å ta vare på barns selvfølelse handler om å stå for sine egne verdier og grenser, være ekte, ærlig, tåle protester, og vise forståelse og empati med reaksjonene som kommer.

Det betyr altså ikke å strekke seg milevis for å gjøre ungene sine til lags, beskytte dem for alt av utfordringer, straffe eller ignorere dem om de ikke gjør som vi vil, eller løpe rundt sin egen akse for å sørge for deres konstante velbehag. Det handler om å være seg selv, og forsøke å stå i det med begge beina når det stormer som verst. (Eller miste besinnelsen når det koker og lande igjen etterpå) Ungene leter ikke nødvendigvis etter hvor “grensen går”. De leter etter hvor min grense går. Hvem jeg er og hva jeg står for. Kanskje er de helt uinteressert i mitt forsøk på å spille “flink mamma” som får til, er eller gjør helt riktig. De leter etter “mennesket” bak rollen og bak foreldreprestasjonene. Hvor mye service er det mulig å få før mamma setter foten ned? Hvor langt er det mulig å strekke tålmodigheten til pappa? Tåler hun virkelig så dårlig at jeg ikke gjør nøyaktig som forventet hver eneste gang? Er de virkelig så lite / mye interessert i å leke med dukker / biler med meg?

Hvor mye eller lite de klarer å “vippe oss av pinnen”, handler i denne sammenhengen kanskje om vår selvfølelse. Hvor trygge er vi i oss selv, hvor godt vi kjenner oss selv og våre egne grenser, henger kanskje sammen med hvor alvorlig vi tar det om ikke alt går på skinner. Hvis man som forelder vet at man er god nok, uavhengig av om ungene framstår som noen prakteksemplarer av arten til en hver tid, blir det kanskje enklere å holde hodet kaldt og roen på plass om de en gang i blant har en forferdelig dårlig dag og bare trenger et fang uten frykten for at oppdragelsen går helt i stå.. ..og om man som forelder trenger å sitte med avisen istedenfor å rulle rundt på gulvet, er det kanskje lov å gjøre det uten dårlig samvittighet. Enda viktigere er det kanskje å vite at man er god nok, selv om ungene protesterer og streiker og viser følelser langs hele spekteret. Det er ikke nødvendigvis min skyld at lille gull er fortvilet lei seg, nesegrus sliten, håpløst sluffet eller fra seg av sinne. Det er følelser som vi alle har, som for små barn må ut og som overleves best mulig ved bare å være der og stå i det sammen. De fleste har kanskje erfart at det går raskere over om man bare er og ikke nødvendigvis gjør hva som helst for å forsøke å få på plass det ønskede harmoniske humøret igjen.

Og om det topper seg og man hyler: “NÅ! Er jeg lei mas og grin, altså. NÅ må jeg faktisk bare sitte her og få litt ro” – er det ingen som tar skade av det (kanskje har de tvert i mot godt av å se at ikke en gang foreldre er supermennesker.)

Mest sannsynlig prøver veloppdratte, selvbeherskede og “flinke” foreldre det meste og sikkert alt for mye å gjøre og å være riktig. Kanskje er det en lettelse å vite at om vi gjør eller er feil og bekymrer oss over om det ble riktig eller bra nok, får vi nye sjanser hele tiden. For der vi går og grubler over den forferdelige morgenen hvor alt ble feil, har ungene glemt det og håper så godt de kan at vi også har glemt det når vi sees igjen.

Kanskje er det nettopp her selvfølelse vokser for begge? Ved at man er seg selv med følelser, feil og mangler og oppdager at den andre tar i mot og faktisk er der hele veien og tilbake igjen. Om man klarer å stå i det, være der og vite at man er en god forelder selv om protester og følelser kommer annethvert minutt, er det kanskje begynnelsen på sunnere selvfølelse både for liten og stor. Så enkelt, altså. Og så vanskelig. Men verdt å tenke på når det stormer som verst – og kanskje spesielt etter en morgen hvor snøværet har sørget for ekstra mye stress i mange hjem:

Ungene gleder seg til å se deg når de kommer hjem i ettermiddag!