Aggresjon og selvfølelse – Å forby en følelse får konsekvenser

Av Hedvig Montgomery

Hedvig er psykolog, seminarleder for Famlab, og leder del to av vår basis og seminarleder grunnutdannelse, Kompetente voksne.

I begynnelsen av forrige århundre ga man hostesaft til pasienter som hostet kraftig – og så døde de av lungebetennelse. I stedet for å se den underliggende lidelsen, behandlet man symptomet. Å angripe aggressivitet i stedet for budskapet er like lite effektivt, sannsynligvis like skadelig, i følge Jesper Juul. Vi må se hva barna prøver å si, ikke fordømme deres uttrykk.

Selvfølelse krever uttrykk

Er det en ting vi alle ønsker at barna våre skal få, så er det god selvfølelse. Selvfølelsen bygger i hovedsak på opplevelsen å være en verdi for noen – det vesentlige her er de siste to ordene, for noen. Det å være en verdi for sitt eget selvbilde har ingen funksjon, det er først når du opplever deg verdifull i relasjon til en annen person at det gir selvfølelse. For å føle deg verdifull for noen, må alle følelser og uttrykk få en plass. Også dem vi ofte tenker på som negative. Grunnen er at nærhet krever at det som er viktig uttrykkes, da blir relasjonene sanne. Barna er ikke utlærte, de sier det de har på hjertet så godt de kan. Å lære seg å kommunisere godt og integrere alle følelser, tar en hel barndom, kanskje enda lengre tid.

Aggresjon er kommunikasjon

Jesper Juuls nye bok, Aggresjon – vår tids nye tabu? – er en bok hvor han viser hvor problematisk det er at negative uttrykk ikke bare er blitt feid under teppet, men også fordømt. Det aggresjonsfrie samfunn lar seg ikke lage, men alle kan vi bli bedre til å håndtere aggresjon. For de minste barna er aggresjon faktisk den eneste måten å vise at de ikke har det bra på. Etter hvert lærer de flere måter, men i starten trenger de hjelp av voksne til å tolke og uttrykke seg når noe plager dem. Voksne som fordømmer og forbyr er ikke til hjelp.

I en relasjon mellom to personer vil det alltid, før eller siden, oppstå et problem eller en blokade. Da oppstår irritasjon, sinne, frustrasjon og kanskje også hat, alt som går under fellesnevneren aggresjon. Barn i dag har ikke lov å vise aggresjon, det har pedagoger og andre med gode ønsker laget mange regler og systemer for. Tanken bak er at aggresjon fører til vold, og vold er vi alle mot. Dette er en antagelse som ikke stemmer, det meste av aggresjonen fører aldri til vold, utgangspunktet for den moralske fordømmelsen av aggresjon er feil. For aggresjon er en del av den kommunikasjonen som må finne sted mellom mennesker og finner den ikke et godt uttrykk blir den destruktiv.

Aggresjon som ikke blir uttrykt, rettes innover – og gir seg uttrykk som psykosomatiske lidelser, selvskading eller annen selvdestruktivitet. Vi ser nå at psykosomatiske lidelser igjen er i sterk vekst etter en nedgang på -80 og -90-tallet, flere barn lider av det. Aggresjonen er blitt stadig mer selvdestruktiv.

I hjelpeapparatet er det stor sympati for det selvdestruktive, men ikke for det aggressive. Man ser ikke at dette er to sider av samme sak. Ut i fra det er det innført en moralsk fordømmelse av aggressivitet som hindrer barna i deres normale utvikling. Skolebarna blir sendt til PPT og barne- og ungdomspsykiatrien for diagnose og behandling, selv når det er skolesituasjonen eller hjemmesituasjonen som er problemet. Barnet prøver å si at noe er galt, men blir ikke hørt – i stedet får barnet en diagnose og har et ”aggresjonsproblem” (som for øvrig ikke er en diagnose). For aggresjon er i lange perioder barnas eneste måte å gi uttrykk for mistrivsel på. Det å internalisere sin aggresjon slik at den får et positivt sosialt uttrykk tar en 16-17 år – man kan ikke klandre en 3-åring eller en 13-åring for at han eller hun ikke kan det.

Hvordan håndtere aggresjon slik at selvfølelsen ikke skades?

Ved å fordømme og unnlate å forstå barns naturlige uttrykk, hindres deres opplevelse av å være verdifulle, eller bra nok for de voksne. Dermed skades selvfølelsen. Pedagogikken og praksis må derfor endres. Aggresjon kan stoppes og barna kan hjelpes i situasjonen – men den skal aldri fordømmes som et moralsk fenomen. Den er ikke et moralsk fenomen, kun et kommunikasjonsfenomen. Det aggresjonen sier er: ”Jeg føler at jeg ikke har verdi for tiden. Jeg har det ikke bra. Kan noen hjelpe meg med det?” I stedet for å høre på budskapet fordømmer vi barnet som prøver å uttrykke noe. Vi påfører våre barn en følelse av skyld og skam for helt normal oppførsel.

Konflikter som utvikler

Det å krangle er noe av det et barn lærer seg mye av under oppveksten. Begge parter i en konflikt lærer seg å uttrykke og ta ansvar for egne følelser og handlinger. Det er livskompetanse. Et harmonisk liv fører ikke til denne kunnskapen. Altså er konflikter og krangler helt nødvendig. Det handler ikke om å være for eller mot vold, men å være for eller mot barns utvikling når aggresjon fordømmes.

Når voksne alltid griper inn i deres konflikter, passiviseres barna. De tror at vi har en bedre løsning, noe vi faktisk ikke har. Vi må melde våre kort. Stopp krangelen, spør barna om hva de krangler om, og fortell så at dette må de ta ansvaret for selv. Du vet ikke hva de skal gjøre – for de krangler sannsynligvis om et gode som de begge vil ha. Hjelp dem å uttrykke det, men ta ikke ansvaret for deres prosess. ”Jeg ser det som skjer, og jeg liker det ikke. Jeg har dog ingen bedre løsning”. Man kan ikke lære en 3-åring ”anger management”, men man kan lære dem å uttrykke hva de vil. Og så å takle skuffelsen over at de ikke får det. På samme måte kan man ikke få bort mobbing ved å forby det, bare ved å lage gode miljøer hvor barnas stemme blir hørt.

Kompetente voksne

Alle som stues tett sammen, vil lettere bli sinte. Det vet alle voksne som har stått i taxikø. Dermed er det å forvente at aggresjon øker for barn som tilbringer mange timer tett med andre i en barnehage og skole. Både voksne og barn blir aggressive av trange forhold, det er ikke noe å fordømme, det er helt naturlig. Det viktigste rådet til voksne er derfor hold øye med de små som er aggressive og snakk med dem. Ikke om aggresjonen, men om hvordan de har det.

Skjematiske måter å holde nede barns aggresjon på kan ikke fungere. Det er å unnlate å ta barn og unge på alvor. En som ikke får ører for sitt budskap om mistrivsel, vil ikke kunne utvikle selvfølelse og trivsel. Så barna må få lov til å selv utvikle sin kommunikasjon og få veiledning og støtte til å utvikle språk og likeverd. På den måten får de opplevelsen av å være verdifulle som de er og blir kompetente voksne – når den tid kommer.

Boken “Aggresjon! Et nytt og farlig tabu?” kan du kjøpe i Famlab Bokhandel.
Du kan lese Jesper Juul og Finn Skårderuds forord til boken her.