Aggresjon! Et nytt og farlig tabu? II

Finn Skårderud:
De sinte barna
– om betydningen av nysgjerrighet

Teksten er hentet fra Jesper Juuls bok Aggresjon.

Denne boken hevder at mange foreldre, pedagoger og klinikere er i ferd med å gjøre aggresjon hos barn til et tabu. Og at et slikt barn, altså et som skriker, raser, trasser intenst eller også biter og slår, risikerer å bli gjort til et case, en klient eller en aldri så liten pasient. Det hele er alt annet enn uproblematisk. Å tabuisere barnlig sinne, i form av å mene at det per definisjon er uønsket, er å miste blikket for barnets sinn. Det er så enkelt som at det jo kan være gode, og ikke bare dårlige grunner til at et barn er sint. Eller simpelthen at sinne er helt naturlig. Et barn er per definisjon uferdig og umodent. I det ligger det ikke minst at det mangler de modne verktøyene til å kommunisere, som å ha et avansert språk for følelser. Og det betyr at det mangler evner til å regulere disse følelsene slik vi helst ser hos oss voksne. Å tabuisere barnlig sinne er å tabuisere barnesinnet.I denne boken minner forfatteren oss på at det er forskjeller på konstruktiv og destruktiv aggresjon. Når vi taler om tabuer, har det ofte handlet om seksualitet. Tabuisering av seksualitet tar bort nytelse og nærhet, skriver Jesper Juul, men når vi tabuiserer barnets aggresjon, kan vi ta bort sunn selvutvikling. Selvfølelse og trygghet i sosiale situasjoner tilhører kompetansene i det sunne psykologiske selvet. Jesper Juul får meg til å tenke. Sinte barn og sinte voksne er ikke det samme. Kan det være slik at om vi rommer og er nysgjerrig på det sinte barnet, altså hva som gjør at det raser, at vi da forebygger sinte voksne? Jeg forsøker å si at barnet som møtes med interesse, får bedre forutsetninger for å lære å kjenne sine følelser og også å regulere dem.

SINNE

Noe av det første jeg tenkte på under lesningen var: Hva er egentlig aggresjon? Det er, som Jesper Juul altså poengterer, ikke én følelse, én ting eller ett fenomen. For et par tiår tilbake skulle jeg holde et foredrag om aggresjon. I denne tiden før Google og Internett gikk jeg til ett av de største britiske oppslagsverkene. Jeg husker at jeg kunne telle til sammen 99 forskjellige synonymer for og distinksjoner av aggression, fra mild irritasjon til massemord. Det er altså analytisk slingringsmonn. Når vi møter aggressive barn, hvilke av de 99 er det vi må forholde oss til?

I den vestlige verden er det en flere tusen år lang tradisjon for å sette navn på sentrale følelser, eksempelvis hos legekunstens far Hippokrates. Den estiskamerikanske psykologen Jaak Panksepp er i dag en av de mest oppdaterte i slike virksomheter. Han er en av farsskikkelsene til begrepet og vitenskapsfeltet affektiv nevrovitenskap. Jaak Panksepp beskriver noe han kallerprimære emosjonelle systemer, eller affektive programmer, og definerer dette noe som 1) finnes hos alle pattedyr, 2) har en adaptiv funksjon med hensyn til livsviktige utfordringer, 3) er ledsaget av typiske atferdsmønstre, 4) og av typiske fysiologiske reaksjoner, 5) har en hjerneorganisk lokalisering, og 6) er knyttet til spesifikke nevrokjemiske budbringere. Forskjellige forfattere diskuterer hvor mange og hvilke følelser som er primære i en slik forstand. Panksepp ender opp med følgende syv: Søking/utforskning, frykt, sinne, seksuell lyst, omsorg, lek/glede og separasjonsangst.

Sinne – engelsk rage – er nært knyttet til aggresjon, men ikke all aggresjon er betinget av sinne. Jaktatferd hos rovdyr har lite å gjøre med sinne. Det er funksjonelt for overlevelse. Tenk på sport, jobb og andre livsarenaer hvor aggressiv pågåenhet belønnes. Men rovdyrene, og mennesket, er spesielt farlige når de blir sinte som følge av en opplevd trussel. Sinne hos primatene er nært knyttet til den evige kampen om mat, sex og sosial rang. Sinne hos mennesker er spesielt destruktivt i kjølvannet av krenkelser av selvfølelsen, og når det knyttes til behov for hevn og oppreisning.

Det sinte barnet kan være et aldeles sunt barn som ikke vet hvordan det skal kommunisere ganske vanlige erfaringer. Eller det kan være et krenket, frustrert eller neglisjert barn som ikke har særlig annet språk enn raseriet. Det er de voksnes jobb å forsøke å skille mellom disse.

Lek/glede, gjerne med noe latter på slep, er sentralt for at vi blir sosialisert. Å leke sammen fremmer vår realitetssans. Og når det er lek, er det lystfylt. Men altså: Når er knuffingen lek eller alvor? Blir vi dårligere til å tolke, i den forstand at vi tolker sinne når vi skulle tolke lek? Sentrale forskere vektlegger rough and tumble play som en del av vår normale utviklingspsykologi, som det å anvende, men også å sivilisere det aggressive. Det diskuteres at reduksjon av slik røff fysisk lek, og det at barn i stedet leker stillesittende med sine dataskjermer, er en blant mange mulige forklaringer av hvorfor vi ser så mange urolige og irritable barn, av mange omtalt med bokstavforkortelser som ADHD.

UTVIKLINGSPSYKOLOGI

Vi blir ikke oss selv av oss selv. Det menneskelige sinnets opprinnelige matrise er gener og biologi. Men sinnets, og også den fysiske hjernens utvikling er derfra også avhengig av hvem vi møter og kvalitetene på disse møtene. Barnet vokser mentalt ved å finne seg selv i de andres, de voksnes, bevissthet og omtanke. Det er nok ikke slik, som vi gjerne forestiller oss, at vi utvikler oss innenfra og ut. Utviklingsforskningen mener nok at vi i stor grad lærer utenfra og inn. Endring skjer via andre. Det er gjennom å møte andres sinn at vi gradvis blir kjent med våre egen mentale verden.

Barnet «finner igjen seg selv» i foreldrenes eller omsorgsgivernes oppmerksomhet. La oss tenke oss barnet som gråter fordi det er ubekvemt. Det kan være sultent, fryse eller ha vondt i magen. Moren eller faren viser barnet med ansiktsmimikk, lyder, språk og gester at de forstår at barnet ikke har det godt. De speiler ubehaget. De viser barnet at de vet. Og gjennom en slik speiling bidrar de til bekreftelse og gyldiggjøring av følelsen. Det er altså emosjonell læring. Barnet føler seg følt.

Men samtidig trøster de voksne barnet, med smil, pludrende lyder og handlinger som viser at de har og tar ansvar. Og slik markerer de en forskjell, at de selv ikke har det dårlig. Det utviklingspsykologisk viktige er at de voksne viser barnet både en likhet og en forskjell. Barnet blir bekreftet i noe som er felles, det vil si følelsen, samtidig som det gjennom foreldrenes håndtering av situasjonen erfarer at følelsen er håndterlig. Den er til å tåle, fordi de voksne viser at den er til å tåle. Dette handler således om at omsorgsgiverne hjelper oss til å regulere følelser, slik at vi selv etter hvert kan roe oss selv ned. Og så følger det gjerne med en tørr bleie, mat og kroppskontakt. Faktiske behov blir dekket.

Og så kan vi gjøre tankeeksperimentet om at det ikke er et gråtende, men et rasende barn. Det er en annen form for kommunikasjon, som også bør bli møtt med interesse, og møtt slik at det bidrar til regulering.

SJELENS BOTOX

I denne boken om tabuisering av barns aggresjon anvender Jesper Juul en metafor. Det greske ordet metafor betyr å flytte noe fra ett sted til et annet, altså et språkets flyttebyrå. Hans metafor er «sjelens botox». Denne metaforens forflytning er altså at noe som handler om noe på utsiden av skallen, brukes om noe på innsiden av skallen. Jeg finner denne skarpe metaforen stimulerende, så derfor bruker jeg litt tid på den.

Men først for de ikke kyndige en liten informasjon om botox. Det er faktisk grunn til å hisse seg noe opp over botox, og dermed risikere å fornærme noen av dem som mente å lese denne boken og samtidig bruker middelet. Det er snakk om et kjemikal som sprøytes inn av millioner av kvinner og noen menn, primært for å fjerne pannerynker. Én skeptisk holdning handler om at den voksne altså vil fjerne de kroppslige sporene på at man er voksen, at man har levd et liv og samlet erfaringer. Min moderate opphisselse handler mer om at ansiktet er menneskets fornemste organ til å formidle følelser. Gjennom et meget avansert minespill i andres utsider klarer vi å avlese mye av deres innsider. Og våre hjerner er slik laget at vi automatisk mimer andres uttrykk som en del av den empatiske innlevelsen i andre følelsesmessige tilstander. Vi mimer for å kjenne den andre. Spedbarnet mimer raskt etter fødselen.

Og barnet utvikles følelsesmessig, det blir seg selv, gjennom at dets uferdige følelser blir speilet i de andres ansikter. Som jeg forsøkte å formidle ovenfor: Barnet får seg selv tilbake i de andres bekreftelser og beroligelser. Det blir forstått og regulert.

En av ansiktsfølelsenes store pionerer var Charles Darwin. Han var dypt fascinert av denne følsomme kroppsregionen både hos mennesker og dyr, og tilbrakte mye tid i Londons Zoo, blant annet med å studere orangutanger som grimaserte til sine egne speilbilder. I The expression of the emotions in man and animals fra 1872 beskriver han hvor universell følelsenes mimikk er, uavhengig av etnisitet, kultur og historie. Og han påstår at desto videre et repertoar av følelser som forstås og formidles, desto større er overlevelsesevnen. Tilbake til botox: Hemmes uttrykket, øker risikoen for misforståelser og konflikt. Men det blir verre enn det. Og det er kanskje her Jesper Juuls metafor blir bedre enn han egentlig var klar over. Jeg har lest om et psykologisk eksperiment med personer som ble pannelammet med et botoxlignende preparat. Artikkelen i Discovery Magazine rapporterte ikke bare om at man med slike former for pyntesyke ble vanskeligere å forstå for andre, og slik sett fikk dårligere tilbakemeldinger; men også om at når ens egen ansiktsmimikk ble hemmet, så fikk man også selv dårligere kontakt med seg selv. Gjennom vår egen følelsesmessige kroppslighet kjenner vi bedre oss selv. Jeg merker meg.
I min dramatiske versjon: Glatte ansikter gir glattere sjeler. Det er snakk om en aldri så liten forfengelighetens selvfinansierte selvlobotomering.

Dette er mer enn nok om metaforens kilde, om kjemisk rynkefjerning. Når Jesper Juul skriver «sjelens botox», tror jeg han sikter til at vi i en samtidig pedagogisk kultur er i ferd med å glatte ut mangfoldet av følelser, og da særlig de problematiske og vonde, de indre rynkene hvorav aggresjon er sentral. Ja, dessverre, tror jeg han rører ved et kjempepoeng. Jeg tror vi kan bli enige om at det i vår vestlige senmodernitet skjer en uniformering av den ideelle kroppen, altså at det er ganske så stramme normer for hvordan den bør se ut. Den bør være slank, hard og trent. En slik kropp kommuniserer ikke minst suksess og kontroll og er egnet for å oppnå sosial anerkjennelse. Aner vi ikke en lignende uniformering av det vestlige senmoderne sinnet? Det er ikke like tydelig som med kroppen, da den jo er så konkret og fysisk, men det kan argumenteres for at vi snevrer inn rommet for ønskete og akseptable følelser.

Jeg har funnet en interessant kilde i den amerikanske sosiologen Stjepan Mestrovic. Han har konstruert sitt eget begrep, det postemosjonelle mennesket. Hans bok fra 1997, Postemotional Society, er en dramatisk og sikkert noe karikert tekst om vestlig kultur. Vi får håpe han ikke har for mye rett. Mestrovic bygger på David Riesmans klassiker The Lonely Crowd fra 1949. Riesman beskriver en ny dominerende sosialkarakter, det ytrestyrte mennesket. I et tradisjonsbundet samfunn blir identitet dannet gjennom forskjellige former for tilhørighet: klasse, tro, dialekt, familie, bygd, ritualer osv. I et moderne samfunn med store omorganiseringer ryker mange slike bånd. Vilkårene for identitetsdannelse blir utydeligere.

Det moderne mennesket kan ikke i samme grad søke tryggheten i sin egen historie, men er henvist til å søke ut til de andre. Det ytrestyrte mennesket er ifølge Riesman et sårbart individ, som er avhengig av de andres bekreftelse for å vite hvem man er. Selvfølelsen ligger i å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

I sin oppdatering av Riesman beskriver Mestrovic det postemosjonelle mennesket som både følelsestomt og følelsesfullt. Hans samfunnsdystopi er den gradvise utviklingen av en blaserthet, og «en allergi mot å involvere seg». Men samtidig er dette knyttet til en intelligens som sier at det er hensiktsmessig å vise følelser. Hans grimme karakteristikk er den som strever etter å bli elsket av alle ved å være flink, morsom, positiv og å unngå konflikter. Det er et hypersosialt og tendensielt personlighetsløst menneske som er vedvarende opptatt av hva andre mener om dets tanker, følelser og handlinger. Mestrovic beskriver standardiserte og forutsigbare følelsesuttrykk som er tilpasset den sosiale sammenhengen. Og her er det altså lite plass til aggresjonen.

Den strenge sosiologen kaller det for kvasifølelser. Den dominerende kvasifølelsen er møysommelig utformet «niceness», altså smilet. Vennligheten er ofte taktisk og flyktig, og ikke dypt følelsesmessig fundert. Et smil kan romme så mangt. Mestrovic kaller dette en McDonaldisering av det amerikanske følelseslivet. «Det er porsjonerte, ferdigpakkete, rasjonelt produserte følelser – et «happy meal» av følelser – som forbrukes av massene.» Følelser blir varer. En verden av spin doctors, PR-rådgivere, konsulenter for næringsliv og privatliv har de rådville individene som kunder, og forteller hvordan man best hevder seg på identitetsmarkedet og kommuniserer effektivt med andre. Er det noe i det sosiologen skriver? Og er en slik kultur på vei inn i barnehagene?

Om det er noe i det som er beskrevet her, hva er mulige konsekvenser av det? Om følelser som sinne tabuiseres, om de ikke blir tolerert, kan det jo bety at disse følelsene blir vanskeligere å lære å kjenne og dermed leve med. Følelsesintoleranse kan bli til følelsesmessig inkompetanse med dårlig regulering av vanskelige følelser som konsekvens. Eller for å skrive det enklere: at tabuisering av sinne kan gjøre oss mer sinte.

BARNET SOM KLIENT

Og uunngåelig får Jesper Juul meg til å tenke om klientgjøring av barn. Når rommet for akseptable følelser snevres inn, betyr det også en tendens til å gjøre barnet til et case, som kanskje skal viderehenvises. Det ligger mange mulige dilemmaer her. Jesper Juul skriver noe om det selvfølgelige som ikke lenger er like selvfølgelig: At sinne hos et barn kan være et uttrykk for egenskaper ved en sosial situasjon, som en familie, og ikke egenskaper i barnet. Det er i dag en sterk diagnostisk kultur som gjør at vi i økende grad ser barnet med medisinske briller fremfor de psykososiale. Slik ikke bare individualiserer vi følelser som sinne, men vi medikaliserer dem også gjennom de medisinske diagnosene og metaforene. Når vi lider i dag, vil vi helst ikke lide på sosiale vis, men på medisinske og vitenskapelige vis. Det er ikke bare snakk om medikalisering gjeSave & Exitnnom diagnostikk, men også om en økende medikamentering. USA er i dag en skremmende kultur i så måte, hvor vi eksempelvis ser økende farmakologisk behandling med henvisning til tvilsomme diagnoser som bipolar lidelse hos barn. ADHD er allerede nevnt. Dette er også diagnostikk på tynt grunnlag, da det ikke finnes noen sikre metoder for å skille uro fra uro.

KUREN

Den viktigste, og tillat meg å skrive vakreste, delen av denne boken er når Jesper Juul mot slutten skriver om ønskete og virksomme holdninger for å møte sinne hos barn. Han skriver om de fem trinnene dialog, interesse, nysgjerrighet, anerkjennelse og personlig tilbakemelding. Og de fem er selvfølgelig naturlig integrert i hverandre. Det er strengt tatt ikke noe nytt i dette. Dette er eksempelvis kjerneholdninger i det vi kaller fellesfaktorer i virksom psykoterapi. Desto viktigere er det å fortelle om det igjen og igjen. La meg dvele litt ekstra ved interesse og nysgjerrighet. I sin siste bok, Paa gjengrodde stier, skriver Knut Hamsun at «Intet er som at bli pustet paa av det levende Liv». Det er mye liv i at andre forholder seg til oss med interesse og nysgjerrighet. Vi er grunnleggende avhengige. Det finnes ikke et meg uten et deg. Vi liker gjerne å snakke om oss selv som selvstendige, men fortsatt som voksne er det påfallende hvor avhengige vi er. Hva er vi avhengige av? Interessen, responsen, smilet, anerkjennelsen, bekreftelsen selvfølgelig. Noe av det som utvikler oss, er at andre har oss i sin oppmerksomhet; altså at vi blir tenkt og følt om av andre.

Vi finnes psykologisk, fordi vi finnes i andres sinn. Å bli tenkt og følt om på en nysgjerrig, omsorgsfull og rimelig presis måte, er morsmelk for sinnet. Med et oppdatert begrep snakker vi om mentalisering. Det viser til våre evner til å forstå både andres sinn og vårt eget. Det er en grunnleggende og viktig sosial kompetanse, som igjen er knyttet til evner til å kommunisere sann intimitet og til å regulere egne følelser. Og mentalisering er en kompetanse som i stor grad utvikles ved at vi blir mentalisert. Noen har oss i mente. For barnet betyr det å bli tenkt og følt om av foreldre, barnehagelærere, lærere og andre viktige voksne. La meg omskrive Descartes kjente «Jeg tenker, derfor er jeg» til en utviklingspsykologisk mer oppdatert formulering: «Jeg er, fordi du tenker på meg.» For det sinte barnet betyr det at voksne er genuint nysgjerrige om hvorfor, tåler sinnet uten selv å bli for sinte, og handler rolig.

GRATULERER

Jesper Juul har gjort det igjen: fått oss til å reflektere over oss selv og andre – og hvordan vi møter barna. Det holder lenge for en bok.

Finn Skårderud er professor, psykiater og forfatter.

Boken “Aggresjon! Et nytt og farlig tabu?” kan du kjøpe her.