Negative forventninger til barnet skaper og forsterker konflikter, og hvordan løse det

Hans: Du nevnte tidligere viktigheten av måten de voksne går inn i situasjonene på. Dette er det som i PLS kaller kontaktstrategier, eller “det første øyeblikket” i hver interaksjon. Med fokus på hvordan man kan komme inn i utfordrende situasjoner på en måte som trygger barna, heller enn å eskalere situasjonen fra første øyeblikk. Kan du si litt mer om din erfaring med dette?

Inger Ma: Ja. Det jeg har sett mye av er at hvis den voksne tenker at situasjonen kan bli vanskelig, for eksempel at et barn har en tendens til å eskalere, så er det ikke uvanlig at den voksne har negative forventninger til situasjon og kanskje låser seg selv i et negativt perspektiv på barnet og situasjonen. Og blir stresset allerede før situasjonen har begynt.

Her liker jeg hvordan PLS legger vekt på hvordan du selv kan gjøre deg klar for å gå inn i den utfordrende situasjonen, med mer ro og trygghet. Og også de ulike kontaktstrategiene i PLS. Forståelse av modellen og praktisk erfaring med den hjelper i seg selv også med å ha mer ro, fordi man har en klarere ide om hva man kan gjøre, og gir en struktur for hvordan vi kan gå inn i disse situasjonene. Med litt erfaring så gir det også en positiv forventning om egen mestring, heller enn en negativ forventning om stress og kaos.

Hans: Det er et veldig viktig tema, hvordan voksne noen ganger kan ha en fastlåst idé om et barn, og starte med negative forventninger, basert på tidligere episoder. Og kanskje også lave forventninger til egen mestring av situasjonen. Vil du utdype litt om det?

Inger Ma: Ja, det er noe jeg har observert mange ganger. Jeg har ofte blitt tilkalt for å observere barn som de ansatte beskrev som “utagerende” eller “vanskelige”. For eksempel fikk jeg høre om en gutt – la oss kalle ham Jens – som skulle være veldig krevende, med dårlig språk og mye uro. Men da jeg satt meg ned og observerte, så jeg en helt annen side av ham. Han hadde mye humor, fant på morsomme ting og hadde glimt i øyet, en gutt med masse potensiale.

Problemet var at de ansatte allerede hadde en forventning om at det skulle bli bråk når han for eksempel satte seg ved bordet. Denne forventningen preget hvordan de håndterte ham – de ble strenge og raske til å korrigere, som om de ventet på at noe skulle gå galt.

Hans: Det høres ut som en selvforsterkende dynamikk.

Inger Ma: Nettopp! Når man ser på et barn med slike forutinntatte forventninger, mister man muligheten til å virkelig se barnet. Jeg tok opp dette med de ansatte og foreslo små justeringer, som å plassere ham ved siden av et rolig barn og å gi ham positiv oppmerksomhet før situasjonen eskalerte. Ofte handler det om å se barnet og anerkjenne barnets behov før eskalereringen oppstår.

For mange barn handler det om å få dekket et naturlig behov for positiv oppmerksomhet. Det kan også være et fang å sitte på, en ladestasjon, som jeg kaller det. Det å bli sett og forstått  kan utgjøre hele forskjellen.

Det er også dette en av de andre modellene i utdanningen, Perspektivspiralen, er veldig nyttig til, å se etter hva er det positive, morsomme el. som barnet prøver å få til, har behov for eller lyst til. Og så hvordan barnets perspektiv utvikler seg, når vi må sette grenser, barnet ikke får til noe barnet prøver på el.

Jeg opplever at mange av de barna i barnehagen som blir sett på som “vanskelige”, egentlig bare trenger at de voksne tar den lille ekstra tiden det tar å forstå det barnet utrykker, veilede, og også sette grenser på en veiledende og støttende måte. Det å etablere kontakt og gi barnet en følelse av å bli tatt på alvor kan forebygge så mange utfordringer. Her er Perspekivspiralen veldig nyttig har jeg erfart.

Når de voksne går fort frem, misforstår og tolker barnet negativt og handler ut fra den forståelsen så blir det fort feil etter feil i kommunikasjonen. Jeg har observert mange slike situasjoner, og det har gjort meg enda mer overbevist om at vi må få kunnskapen om dette, og PLS modellen, mer frem til de som jobber i barnehagen.

Hans: Det gir mening. Hvis en voksen allerede er stresset og forventer en negativ reaksjon fra barnet, kan jo den forventningen i seg selv trigge en stressreaksjon hos den voksne. Selv om barnet faktisk ikke har gjort noe ennå, kan den voksne være på defensiven.

Inger Ma: Nettopp. Og hvis barnet da reagerer med protest eller en liten eskalering, blir det ofte enda vanskeligere hvis den voksne føler seg usikker på hva de skal si eller hvordan de skal håndtere det. Det øker opplevelsen av stress og gjør situasjonen mer utfordrende.

En annen ting som ofte glemmes er etterarbeidet. Som i PLS modellen er de to siste fasene,  reparasjonfasen, og refleksjon og dialogfasen. Mange ansatte sier til meg: “Vi har ikke tid til det.” Men jeg mener det gjøre at vi sparer tid. Og at det også må prioriteres foran andre ting. Og det trenger ikke ta lang tid. Bare det å snakke på en inkluderende måte med barnet etter en konflikt, kanskje få sitte på fanget, anerkjenne opplevelsen barnet har hatt, og vise barnet at vi to er ok igjen kan gjøre en stor forskjell.

Og så er det viktig at man som voksen jobber med å se på hva man selv kan gjøre anderledes i neste lignende situajsone.  Og om man ikke gjør det så oppstår det mye lettere en ny situasjon som eskalerer, og så fortsetter mønsteret. Både foreldre og ansatte sier ofte til meg: “Det skjer hver dag, hver eneste gang.” Da må vi sette av tid til å jobbe med det.

Hans: Og om man ikke tar seg tid, fortsetter jo problemet å spise både tid og krefter. Og noen ganger blir det også gradvis værre, og i verste fall fører det til større kriser og mer alvorlige problemer. Man blir gående å slukke den ene brannen etter den andre, uten at man skaper læring og løser det underliggende problemet. Det blir man også veldig sliten av.

Inger Ma: Nettopp! Det koster så mye mer i lengden. Og her kommer PLS-modellen virkelig til sin rett, og er spesielt nyttig og viktig når man må jobbe med de mer krevende situasjonene og relasjonene.

Del 1: Slitne ansatte, konflikter og veiledning i barnehager

Del 2: Overgangssituasjoner, barns perspektiv og
behovet for mer praktisk kompetanse i barnehagene

Del 3: Negative forventninger til barnet skaper og forsterker konflikter

Del 4: Stressmestring, samarbeid, kommunikasjon og
støtte mellom voksne i barnehagen