Tryggere i møte med aggresjon utagering og konflikter

Hei, og takk for at du vil dele dine erfaringer med oss! Kan du si litt om hva som gjorde at du ble interessert i veilederutdannelsen og PLS modellen?

Det startet med at jeg følte jeg trengte faglig påfyll. Jeg skulle bli lærer for 6-åringer igjen, og visste at det kunne bli en del utfordringer og konflikter. Jeg hadde fått meg en knekk etter noen dårlige opplevelser både i barn/voksen-relasjoner og i relasjoner til andre voksne ved et tidligere arbeidssted, så jeg kjente at jeg trengte å få styrket troen på meg selv og egne evner, og å få ny kunnskap slik at jeg kunne kjenne meg tryggere i rollen som lærer og i møte med nye 6-åringer.

Så jeg ønsket både å friske opp gammel kunnskap og å lære noe nytt. Veiledning er også noe jeg liker godt i rollen som lærer. Jeg har vært øvingslærer og trivdes godt i den rollen.

Hvordan passet utdanningen til ditt behov?

Utdanningen passet godt til mitt behov. Det er mange 6-åringer som opplever at skolestart er utfordrende, som lett responderer med krevende atferd og ulike roller. Det kan være mange følelser og konflikter å håndtere, og jeg mener det er viktig å møte dem der de er på en god, støttende og læringsorientert måte. Jeg opplever at jeg har fått gode verktøy til å kunne gjøre dette gjennom utdannelsen.

Jeg er opptatt av kommunikasjon, og er glad for at utdannelsen har gitt meg en utvidet og forsterket relasjonskompetanse. Jeg har fått et godt grunnlag for relasjonsbygging i møte med både det enkelte barn og med grupper av barn, og praktiske modeller for å håndtere barns ulike atferdsuttrykk på en god måte. Jeg ønsker å se og forstå det enkelte barn, og det har jeg fått god hjelp til gjennom det jeg har lært.

Var det noe du synes var spesielt nyttig?

Spesielt PLS modellen, med de fem fasene, og Perspektivspiralen, om perspektivtagende kommunikasjon, har vært spennende å ta i bruk og er noe jeg har brukt jevnt og trutt hver dag. Jeg har også fått mange gode innspill på caser jeg har presentert, fra kursleder og de andre deltagerene.

Grensesetting har også vært nyttig å jobbe med. Grenser kan settes på mange måter, og jeg har tenkt nøyere gjennom hvilke grenser jeg setter, og på hvilken måte jeg gjør det. Nå er jeg mer bevisst på hvordan jeg sier ifra til barna, og bruker eskaleringsstigen eller nei-skalaen for ikke å bli for brå og rask i grensesettingen, men likevel få fremdrift. På den måten kontrollerer jeg risikoen for eskalering bedre.

Tidligere har jeg eksempelvis vært litt kortere og skarpere med beskjeder til hele gruppen, og jeg har kanskje sagt “Nå er det nok!” hvis elevene ikke har gjort det jeg har gitt beskjed om, for eksempel å rydde og deretter gå ut. Hvis elever nå ikke følger beskjeden etter at den er gitt to-tre ganger, kan jeg nå for eksempel si at de har et valg, om stemmen min skal bli strengere, eller om de nå kan gjøre det de har fått beskjed om. Jeg bruker noen flere ord, på en roligere måte, og overgangen blir mykere, men da er det flere som følger beskjedene enn når jeg bruker den korte og strenge formen. Så nå har jeg flere strategier å spille på, som gjør meg mer fleksibel og mindre frustrert.

Det har også vært viktig for meg å ta meg tilstrekkelig tid i situasjoner som oppstår, både av respekt for den enkelte og for å jobbe med tryggheten og tilliten knyttet til voksne og andre barn. Det har vært viktig for meg å ha fokus på at det er noe godt i alle barn, vi må bare finne nøkkelen inn. PLS modellen har gjort at jeg har funnet denne nøkkelen inn til flere, og jeg ser at dette er måten å nå frem på.

Det har vært spesielt nyttig å øve meg og å få et større repertoar på perspektivtagende kommunikasjon. Jeg har sett at det gjør noe med barna og meg selv i kommunikasjonen. Barn trenger å bli sett og hørt på en mer støttende/veiledende måte, og å få den støtten der og da i situasjoner som oppstår. Det har vært nyttig å forstå mer av hvordan jeg kan lytte bedre til hvert enkelt barn og å følge opp det de har sagt, ved å stille et nytt spørsmål, prøve å få tak i hvordan barnet tenker, og vise at jeg forstår. Det demper mye frustrasjon hos barnet og hos meg som voksen, og sparer også i neste omgang mye tid. Det er også lettere å veilede, forklare og finne treffende tiltak for det enkelte barn når jeg forstår hvordan de tenker.

Kan du si litt om hva du har gjort i praksis, i hverdagen med barna?

Jeg har underveis jobbet mye med å møte barnas følelser, og har gitt barna aksept for de følelsene og opplevelsene de har, samtidig som vi har snakket om ulike måter å uttrykke følelsene på. I samspill med det enkelte barn og i klassen så har vi snakket om og vist at det er greit og lov å være sint, men vi må finne måter å være sinte på der vi ikke slår eller ødelegger for andre.

Jeg har også selv forsøkt å være en rollemodell på dette, og selv vist/praktisert hvordan det kan gjøres ved for eksempel selv å ta korte pauser når jeg blir irritert, og også si hva jeg gjør til barna. I et tilfelle hvor jeg ble mer irritert og sint enn vanlig, valgte jeg også å gå ut av rommet og ta en kort pause, før jeg gikk inn igjen. Barna har også selv snakket om at de kan gjøre dette når de er sinte.

Vi har også snakket om hvordan vi kan ta imot den som har blitt sint eller frustrert og gått ut, på en god måte når hen kommer tilbake til gruppen.

Noen barn stiller en del hvorfor-spørsmål, og lurer på hva som skjer når noen blir sinte eller frustrerte. Det har vært nyttig å kunne forklare mer til dem, og bidra til å skape forståelse for hva som skjer. Jeg har også blitt bevisst på å la barnet roe seg mer ned før jeg tar initiativ til en prat om det som har skjedd. Ved at jeg forholder meg rolig og bruker tid på forklaring og samtale, skaper jeg en trygghet for både enkeltelever og hele gruppen.

Jeg reflekterer også mer sammen med barna. Jeg sier at det de gjør eller sier, gjorde jeg også da jeg var barn, istedenfor å moralisere. Jeg kan trekke inn lignende situasjoner jeg har vært i selv, eller fortelle hva andre barn jeg har jobbet med, har valgt å gjøre, for å vise barna hvordan det er mulig å tenke. Jeg trekker kanskje også inn en assistent i samtalen og spør om assistentens erfaringer som barn, slik at vi kan uttrykke forståelse overfor barnas spørsmål, situasjon og valg. Jeg stiller også barna spørsmål som “Hva tenker dere at dere kan gjøre?” og “Kan dere velge det samme, eller tenker dere at dere kan gjøre noe annet?”. Det hjelper dem til å reflektere over hvilke valgmuligheter de har i forskjellige situasjoner, og de får samtidig ulike forslag til løsninger, og jeg har merket at smilet kommer lettere frem både hos meg og barna når jeg har valgt å vinkle det slik.

Overraskelsesmomenter, bli friere i rollen og inkludere mer lek og humor også i grensesetting og ledelse har også vært gøy å prøve. Eksempelvis så får ikke barna være inne i gangen i friminuttene. En gang jeg møtte et barn som lå på gulvet i gangen, la jeg meg ned ved siden av barnet og tittet opp i taket sammen med barnet. Så sa jeg «Her var det ikke så mye spennende å se. Skal vi heller gå ut?». Da så gutten på meg, nikket, spratt opp og gikk ut.

Har du brukt lek og humor på flere måter sammen med hele gruppen?

Jeg har også brukt lek for å lære klassen å klare å stille opp ute, og gå inn på én rekke om morgenen. Da det var utfordrende å få til, valgte jeg å gjøre denne prosessen med å gå inn mer leken. Vi har for eksempel ofte gått inn som et dyr. Jeg har sagt “I dag går vi inn som sjiraffer” eller “I dag går vi inn som elefanter”, og gjerne valgt dyr eller figurer som ett eller flere av barna selv er opptatt av, som dinosaurtyper og pokemon-figurer. Dette har vært positivt for hele gruppen, og spesielt for de som synes det er vanskelig å gå inn.

Jeg har også valgt å starte dagen inne i klasserommet med lek. Ved å starte med lek har jeg hatt muligheten til å se og bli kjent med den enkelte og gruppen, observere barnas samspill, ta imot de barna som kommer litt sent, og prate litt med de som setter seg litt for seg selv. Slik ser jeg også lettere negative mønstre som det kan være nyttig å jobbe med etter hvert.

Var det noe i utdanningen du opplevde som spesielt nyttig for deg?

Det har vært så fint å se mulighetene, og å kjenne at min egen frustrasjon over utagerende barn slipper taket siden jeg har fått bedre verktøy å jobbe med i samspill med barn. Nå ser jeg ting i en sammenheng. Jeg ser for eksempel verdien av hva man gjør først, før man går til neste steg, at det har en verdi for samspillet og relasjonen til barnet.

Det er også fint å ha blitt bevisst på å ta vare på det positive i de ulike vanskelige situasjonene, og legge merke til det som går fremover, og som jeg ser at jeg har klart å lære barna om selvregulering.

Det har i tillegg vært nyttig å bli utfordret på å finne ulike case, diskutere og få innspill i hver module gjennom utdannelsen. Det har ført til refleksjon, økt handlingskompetanse og nye ideer jeg har tatt med meg inn i klasserommet.

Har det skjedd noen endringer over tid som du har opplevd som positive?

Jeg merker at mitt eget stressnivå har sunket, og opplever at jeg kjenner barna bedre. Jeg ser tydelig at det jeg gjør, er bra for små og store. Barna har i større grad en opplevelse av at jeg forstår dem og tar dem på alvor. Det er også blitt lettere å gjøre tiltak mer presise og bedre tilpasset den enkelte situasjon og det enkelte barn. Veilederutdannelsen har hjulpet meg til å møte barna der de er. Jeg behøver ikke å ha alle med meg på samme sted, men har opplevd verdien av å se det enkelte barns behov i ulike situasjoner. Dette var mitt utgangspunkt tidligere og jeg har funnet mer tilbake igjen til det nå.

De barna som har utfordret mest, er i dag lettere å få i dialog om sine egne handlinger. Jeg bruker mindre energi på å få i gang en samtale med den enkelte og med gruppen. De mest utfordrende barna uttrykker glede for positive tilbakemeldinger og søker i større grad forståelse for andre barns dårlige valg. De har blitt bedre til å sette ord på situasjoner, relasjoner, egen indre opplevelse, tanker, følelser og meninger gjennom samtaler vi har hatt.
Jeg har blitt mer observant på kommunikasjonen rundt meg, og hører lettere nå når den ikke er så god. Jeg står lengre i kommunikasjonen, stiller flere spørsmål i situasjonen, tar meg mer tid til å lytte og haster ikke så raskt videre. Så jeg vil øve videre på å få til god kommunikasjon med dem jeg er i relasjon til.

Med den nye kunnskapen jeg har fått gjennom veilederutdannelsen ser jeg lettere hva som er lurt å gjøre, og jeg ser også mye klarere nå hvordan man bør jobbe videre med hele gruppen og enkeltelever. Jeg vil også fortsette å dele av min kunnskap med foreldrene.

Tusen takk for alt du har delt. Det er fint å høre at du har hatt god nytte av utdannelsen. Lykke til videre med den viktige jobben du gjør med barn i barneskolen!