Veiledning i barnehager med
PLS modellen

Hans: Hei Inger Ma, og takk for at du ville dele dine erfaringer med PLS veilederutdanningen med oss! Kan du starte med å fortelle om hvorfor du ville ta utdanningen?

Inger Ma: Takk for invitasjonen til å dele erfaringer! Jeg ble interessert i utdanningen etter å ha fått en jobb som språkkonsulent og språkpedagog i barnehager, i en bydel i Oslo. Dette var en spennende overgang, og en jobb som passet godt med mine tidligere erfaringer og kompetanse. Jobben innebar at jeg var mye ute i barnehagene, observerte, deltok og veiledet personalet.

Når man jobber med barn som har utfordringer med hørsel så ser man også på utfordringer som oppstår i samspill, kommunikasjon, lek og veileder med fokus på å finne løsninger på disse utfordringene. Å være mye ute i barnehagene ga meg god anledning til å observere samspill, hva som fungerer og ikke fungerer, og jeg så et stort behov for mer veiledning av personalet, og spesielt i møte med barn med ekstra utfordringer.

Samtidig som jeg startet i denne jobben kom jeg over veilederutdanningen din, om kommunikasjon og konfliktløsning med barn, og PLS modellen. Den virket spennende og relevant for det arbeidet jeg skulle gjøre ute i barnehagene. Og både underveis og i etterkant har jeg opplevd utdanningen som både lærerik og inspirerende. Og jeg har fått brukt PLS modellen aktivt i veiledning både i jobbsammenheng, av personale,  og privat med foreldre. Det har vært utrolig givende.

Hans: Hva gikk  jobben du hadde som språkkonsulent og språkpedagog i bydelen ut på?

Inger Ma: Den innebar at jeg jobbet tett opp mot barnehagene, spesielt med minoritetsspråklige barn. Målet var å hjelpe de pedagogiske lederene og personalet med å støtte disse barna i språkutviklingen. Jeg observerte mange barn i mange barnehager, og veiledet personalet. Og særlig i situasjoner der relasjonen mellom barn og voksne var utfordrende.

Jeg jobbet tett på både barna og de voksne, og jeg hadde møter med styrerne og deltok i avdelingsmøter og personalmøter. Det var en utrolig givende jobb. Jeg følte virkelig at jeg kunne bidra med erfaringene mine og gjøre en forskjell for både barn og ansatte.

Inger Ma: Det jeg så i barnehagene var mange slitne voksne, mange sykemeldinger, og en del uenigheter i teamene – altså blant de som jobbet på samme base eller avdeling. Jeg så også mange barn som ble misforstått, mange konflikter som ikke fikk en tilfredstillende løsning, og situasjoner som eskalerte.

Ofte kom spørsmål fra personalet som: “Hva gjør vi med denne gruppen hvor det alltid er bråk?” eller “Hvordan takler vi utfordrende overganger?” Og det er en gjenganger – alle disse overgangssituasjonene som skjer gjennom dagen i en barnehage. Det er konstant!

Som pedagog, mor, og bestemor til tre, med mye erfaring, så jeg at PLS  modellen kunne være svært relevant for disse utfordringene. Jeg husker selv at jeg som ung mor ble redd og usikker mange ganger. Så jeg kunne kjenne meg igjen i de utfordringene de fortalte om. Og jeg så behovet for å hjelpe de å utvikle seg, finne kapasiteten til å takle utfordringene og se på det som en mulighet til å forstå barnet bedre. Og å få det til uten å bli så frustrerte og slitne. Det krever interesse og et ønske om å forstå situasjonen og barnet i stedet for å trekke seg unna eller å ta frustrasjon ut på barnet. Og for oss som veileder, et mål om å hjelpe de voksne å få det bedre i rollen sin.

Så jeg ble veldig fascinert av hvordan PLS fokuserer først og fremst på de voksne, og på ferdigheter i kommunikasjon, konfliktløsning, samregulering og reguleringsstøtte. Og tenkte at dette kunne være en måte å hjelpe de ansatte på.

Hans: Hvordan opplevde du at veiledningen du gjorde med PLS-modellen ble tatt i mot?

Inger Ma: Å introdusere noe nytt, som PLS-modellen, var utfordrende. Jeg må innrømme at det ikke var enkelt å få innpass med noe nytt alle steder. Det var mange barrierer og skepsis. Men de som ønsket veiledning og var interessert tok imot modellen med entusiasme. Og jeg merket raskt at de syntes PLS modellen var veldig spennende, og at de klarte å ta den i bruk i hverdagen. Jeg har sett hvordan modellen også fremmer samarbeid. For eksempel begynte pedagogiske ledere og assistenter å samarbeide bedre ved å dele oppgaver i de ulike fasene i PLS -modellen.

Mange assistenter har sagt til meg: “Endelig lærer vi noe!” For de har jo ikke alltid like mange kursmuligheter som pedagogene, og dette gir dem noe de kan bruke i hverdagen.

Modellen er veldig godt egnet til at voksne sammen kan planlegge aktiviteter og støtte hverandre i det som lett blir utfordrende situasjoner. Det kan for eksempel være å avklare hvem som skal forberede barna, hvem som skal ha fokus på et barn som trenger mer støtte, hvem som skal snakke med barnet om noe skjærer seg og situasjonen eskalerer, og så videre i de ulike fasene. Og at man har et felles bilde på hvor man er i en emosjonell og relasjonell prosess.

Det er ofte små, enkle ting, som mange har hørt om før, men PLS modellen gir en tydeligere struktur og helhet, og gjør det enklere å huske og å forstå hva som er hjelpsomt og støttende å ha fokus på underveis, og ha et felles perspektiv.

De fem fasene og de visuelle modellene gjør at alle kan forstå den, og jeg opplever at både pedagogiske ledere og assistenter synes det er nyttig. Modellen inneholder også flere praktiske elementer som ikke er godt forklart i andre modeller, for eksempel hvordan lede tydelig som voksen, bruk av kroppsspråk og en rekke andre ting.

Hans: Jeg opplever selv at det er spesielt fint når vi klarer å hjelpe voksne å samarbeide bedre. Enten det er to foreldre, eller ansatte i barnehager og skoler. Det hjelper jo både de voksne og barna, og demper stress i betydelig grad for alle parter. Og de voksne ser ofte tydelige mer fornøyde ut. Det stresset voksne oppleve på grunn av dårlig samarbeid seg i mellom kan jo for mange være langt større enn stresset som oppleves i relasjonen til barna.

Du nevner overganger, som jo er typiske situasjoner hvor det kan oppstå utfordringer i barnehager. Kan du si litt mer om hvordan du har brukt PLS med fokus på slike situasjoner?

Inger Ma: Absolutt. Det mest vanlige er at det dreier seg om situasjoner hvor barna er aktive i lek de er engasjert i, og ønsker å fortsette med.  Eller de er veldig nysgjerrige på noe og ønsker å finne ut av det som fanger interessen deres. Og så kommer de voksne inn og vil avslutte barnas aktivitet for å komme videre til den aktiviteten de voksne har planlagt.

Barn er jo ofte veldig mentalt tilstede og engasjert akkurat der de er, og i den aktiviteten de holder på med. Så det å forberede barna og gi de litt tid og støtte til å omstille seg mentalt, fra å være fullt engasjert i det de holder på med, til avslutte aktiviteten, for så å bevege seg videre til neste aktivitet hjelper som regel veldig. Å forstå og inkludere barnets perspektiv er jo en viktig del av PLS-modellen. Både i den første fasen, forberede og involveringsfasen, men også i de andre fasene.

En ting jeg har sett at hjelper veldig er når de voksne også forbereder seg selv på overgangene, både emosjonelt og praktisk. Og også som team. Å ha nok tolmodighet til å ta seg den lille tiden det tar å få et relasjonelt og emosjonelt overblikk over situasjonen, å se barnas perspektiv, før vi ledere videre gjør en stor forskjell. Det tar ofte relativt kort tid, alt fra noen sekunder, til noen minutter, å se an situasjonen og barnas aktivitet, og tenke gjennom hva som skal gjøres for å forberede og få en bedre flyt i situasjonen videre.

Og noen trenger litt ekstra forberedelse, som for eksempel barn med hørselsutfordringer. Kanskje trenger lille Per eller Ida litt ekstra kontakt og en ekstra beskjed i forkant, noe som gir dem mulighet til å forstå hva som skjer og avslutte det de holder på med.. Det handler om å gi dem tid til å avslutte leken på en god måte, istedenfor bare å si: “Nå går vi!” eller “Nå må dere komme, vi skal spise”. Den tilnærmingen kan gjøre en stor forskjell.

Det er også viktig hvordan disse ekstra beskjedene blir gitt, i form av tonefall og kroppsspråk. Disse barna får jo ofte mange ekstra beskjeder, grenser mm. av de voksne så måten det gjøres på betyr mye for disse barnas opplevelse og mulighet til å lære og ta til seg den informasjon de voksne gir. Jeg opplevde at mange pedagogiske ledere sa til meg: “Oi, dette har jeg ikke tenkt på før.”

Hans: Ja, det er en del enkle ting som kan hjelpe mye, når man kan de og bruker de aktivt i praksis. Det er ofte ikke så vanskelig, men det må jo læres først. Og godt nok til at det føles lett. I tillegg må man aktivt prioritere å kommunisere godt. Mange føler at det tar tid, men i realiteten sparer man veldig mye tid og krefter på god kommunikasjon.

Det er også lett å glemme at dette dreier seg om konkrete ferdigheter og praktisk forståelse man må øve på, i praksis. I utdanningene på universitets og høyskoleutdanningene blir det ofte mye fokus på teori og mer distansert kunnskap, og mindre på mer konkrete ferdigheter og praktiske modeller. Og den tendensen har forsterket seg etter at høyskolene har blitt universiteter. Dette handler jo også om et kunnskapssyn, hvor PLS knytter sammen det teoretiske, praktiske og personlige, men med hovedfokus på det praktiske, det vi gjør. I universitetssektoren er dette ofte fraværende og den dominerende kunnskapensformen blir det man skrive ned på eksamen. Og dette blir derfor den kunnskapsformen mange tilegner seg. Men det bidrar i begrenset grad til mestring av hverdagen som voksen i barnehagen, i skolen eller familien.

Inger Ma: Helt enig. Det jeg liker så godt med PLS-modellen er at den er sterk både praktisk og teoretisk, samtidig som den er konkret og tilgjengelig, med gode visuelle modeller. Den fyller sånn sett et stort hull i det jeg ellers har sett av litteratur, metoder mm.

Hans: Du nevnte tidligere viktigheten av måten de voksne går inn i situasjonene på. Dette er det som i PLS kaller kontaktstrategier, eller “det første øyeblikket” i hver interaksjon. Med fokus på hvordan man kan komme inn i utfordrende situasjoner på en måte som trygger barna, heller enn å eskalere situasjonen fra første øyeblikk. Kan du si litt mer om din erfaring med dette?

Inger Ma: Ja. Det jeg har sett mye av er at hvis den voksne tenker at situasjonen kan bli vanskelig, for eksempel at et barn har en tendens til å eskalere, så er det ikke uvanlig at den voksne har negative forventninger til situasjon og kanskje låser seg selv i et negativt perspektiv på barnet og situasjonen. Og blir stresset allerede før situasjonen har begynt.

Her liker jeg hvordan PLS legger vekt på hvordan du selv kan gjøre deg klar for å gå inn i den utfordrende situasjonen, med mer ro og trygghet. Og også de ulike kontaktstrategiene i PLS. Forståelse av modellen og praktisk erfaring med den hjelper i seg selv også med å ha mer ro, fordi man har en klarere ide om hva man kan gjøre, og gir en struktur for hvordan vi kan gå inn i disse situasjonene. Med litt erfaring så gir det også en positiv forventning om egen mestring, heller enn en negativ forventning om stress og kaos.

Hans: Det er et veldig viktig tema, hvordan voksne noen ganger kan ha en fastlåst idé om et barn, og starte med negative forventninger, basert på tidligere episoder. Og kanskje også lave forventninger til egen mestring av situasjonen. Vil du utdype litt om det?

Inger Ma: Ja, det er noe jeg har observert mange ganger. Jeg har ofte blitt tilkalt for å observere barn som de ansatte beskrev som “utagerende” eller “vanskelige”. For eksempel fikk jeg høre om en gutt – la oss kalle ham Jens – som skulle være veldig krevende, med dårlig språk og mye uro. Men da jeg satt meg ned og observerte, så jeg en helt annen side av ham. Han hadde mye humor, fant på morsomme ting og hadde glimt i øyet, en gutt med masse potensiale.

Problemet var at de ansatte allerede hadde en forventning om at det skulle bli bråk når han for eksempel satte seg ved bordet. Denne forventningen preget hvordan de håndterte ham – de ble strenge og raske til å korrigere, som om de ventet på at noe skulle gå galt.

Hans: Det høres ut som en selvforsterkende dynamikk.

Inger Ma: Nettopp! Når man ser på et barn med slike forutinntatte forventninger, mister man muligheten til å virkelig se barnet. Jeg tok opp dette med de ansatte og foreslo små justeringer, som å plassere ham ved siden av et rolig barn og å gi ham positiv oppmerksomhet før situasjonen eskalerte. Ofte handler det om å se barnet og anerkjenne barnets behov før eskalereringen oppstår.

For mange barn handler det om å få dekket et naturlig behov for positiv oppmerksomhet. Det kan også være et fang å sitte på, en ladestasjon, som jeg kaller det. Det å bli sett og forstått  kan utgjøre hele forskjellen.

Det er også dette en av de andre modellene i utdanningen, Perspektivspiralen, er veldig nyttig til, å se etter hva er det positive, morsomme el. som barnet prøver å få til, har behov for eller lyst til. Og så hvordan barnets perspektiv utvikler seg, når vi må sette grenser, barnet ikke får til noe barnet prøver på el.

Jeg opplever at mange av de barna i barnehagen som blir sett på som “vanskelige”, egentlig bare trenger at de voksne tar den lille ekstra tiden det tar å forstå det barnet utrykker, veilede, og også sette grenser på en veiledende og støttende måte. Det å etablere kontakt og gi barnet en følelse av å bli tatt på alvor kan forebygge så mange utfordringer. Her er Perspekivspiralen veldig nyttig har jeg erfart.

Når de voksne går fort frem, misforstår og tolker barnet negativt og handler ut fra den forståelsen så blir det fort feil etter feil i kommunikasjonen. Jeg har observert mange slike situasjoner, og det har gjort meg enda mer overbevist om at vi må få kunnskapen om dette, og PLS modellen, mer frem til de som jobber i barnehagen.

Hans: Det gir mening. Hvis en voksen allerede er stresset og forventer en negativ reaksjon fra barnet, kan jo den forventningen i seg selv trigge en stressreaksjon hos den voksne. Selv om barnet faktisk ikke har gjort noe ennå, kan den voksne være på defensiven.

Inger Ma: Nettopp. Og hvis barnet da reagerer med protest eller en liten eskalering, blir det ofte enda vanskeligere hvis den voksne føler seg usikker på hva de skal si eller hvordan de skal håndtere det. Det øker opplevelsen av stress og gjør situasjonen mer utfordrende.

En annen ting som ofte glemmes er etterarbeidet. Som i PLS modellen er de to siste fasene,  reparasjonfasen, og refleksjon og dialogfasen. Mange ansatte sier til meg: “Vi har ikke tid til det.” Men jeg mener det gjøre at vi sparer tid. Og at det også må prioriteres foran andre ting. Og det trenger ikke ta lang tid. Bare det å snakke på en inkluderende måte med barnet etter en konflikt, kanskje få sitte på fanget, anerkjenne opplevelsen barnet har hatt, og vise barnet at vi to er ok igjen kan gjøre en stor forskjell.

Og så er det viktig at man som voksen jobber med å se på hva man selv kan gjøre anderledes i neste lignende situajsone.  Og om man ikke gjør det så oppstår det mye lettere en ny situasjon som eskalerer, og så fortsetter mønsteret. Både foreldre og ansatte sier ofte til meg: “Det skjer hver dag, hver eneste gang.” Da må vi sette av tid til å jobbe med det.

Hans: Og om man ikke tar seg tid, fortsetter jo problemet å spise både tid og krefter. Og noen ganger blir det også gradvis værre, og i verste fall fører det til større kriser og mer alvorlige problemer. Man blir gående å slukke den ene brannen etter den andre, uten at man skaper læring og løser det underliggende problemet. Det blir man også veldig sliten av.

Inger Ma: Nettopp! Det koster så mye mer i lengden. Og her kommer PLS-modellen virkelig til sin rett, og er spesielt nyttig og viktig når man må jobbe med de mer krevende situasjonene og relasjonene.

Hans: Det er flott å høre. Kanskje du kan si litt mer om hvordan du har brukt PLS i veiledning i barnehagene? Har du jobbet med både enkeltpersoner og grupper?

Inger Ma: Ja, absolutt. Jeg har brukt dette både med enkeltpersoner og i grupper. For eksempel holdt jeg et kurs om PLS for 400 personer på en fagdag i bydelen. Det var både styrere og ansatte som deltok. Først var det en annen som holdt innlegg om COS (Circle of Security/Trygghetssirkelen), og deretter snakket jeg om PLS-modellen. Jeg opplever at disse to modellene utfyller hverandre veldig godt. COS er fin med sitt fokus på trygg base og trygg havn, lek og relasjoner, mens PLS-modellen gir et konkret rammeverk for situasjoner hvor den voksne må lede mer, sette grenser og løse  konflikter. Det var utrolig nervepirrende å snakke foran så mange mennesker, men samtidig veldig givende. I ukene etterpå, når jeg var ute i barnehagene, kom mange bort til meg og sa at de syntes det var kjempespennende.

Jeg har også veiledet mye i personalmøter og i grupper med pedagogiske ledere. De har fått kopier av PLS modellen og hengt dem opp på personalrommene. Det har vært en positiv mottakelse, men har fungert best i de barnehagene jeg har kunne følge opp over lengre tid og ha jevnlige møter med.

Et eksempel er en stor barnehage der jeg var fast innom én eller halvannen dag i uken hvor jeg fulgte opp både pedagogiske ledere og assistenter. De ble veldig motiverte og brant virkelig for denne måten å jobbe på.

Også i denne barnehagen kom overgangssituasjoner opp som tema. Mange innrømmet at de selv ikke alltid viste hvordan de kunne forberede disse situasjonene godt, både for seg selv og barna. Og at de selv kunne bli stresset i disse situasjonene.

Vi fant ut at det kunne være en god løsning om de sa i fra til hverandre om de følte seg stresset og ikke helt klar for å gå inn i visse situasjoner. Og at de da kunne bytte på hvilken voksen som tok ansvar for situasjonen. For eksempel hvis en pedagogisk leder hadde hatt en tøff morgen så kunne en assistent gå inn for å forberede et barn på en overgang. Det handlet om å kommunisere godt seg imellom, dele ansvar og støtte hverandre.

Å kunne kommunisere om egen kapasitet og kunne støtte hverandre i team har jeg sett at har gjort en stor forskjell. Det skaper en mye bedre dynamikk både for de voksne og for barna. Og bidrar i neste omgang til å redusere stress, og øke kapasiteten. Så du får flere positive effekter på en gang.

Jeg så tydelig at overgangssituasjonene ble mye roligere. Det handler om teamwork, å bruke hverandre og støtte hverandre.  Jeg opplevde faktisk at de som jobbet i barnehagen sa ting som: “Når jeg sitter på bussen hjem, kan jeg tenke tilbake på hvordan jeg håndterte en konflikt og faktisk klappe meg selv på skulderen.” Det gir en god følelse av mestring og stolthet over jobben man gjør.

Denne metoden er så konkret at det blir lett å diskutere hvordan vi håndterer situasjoner. For eksempel, hvis noen glemmer en fase, kan man snakke om det på avdelingsmøtet: “Hva skjedde før vi kom til fase 3, og situasjonen eskalerte? Hva kan vi gjøre mer eller mindre av der?” “Burde jeg gjort noe mer i reparasjonsfasen?”

Også det å ha en felles forståelse av fasene i PLS modellen og hva som er viktig å ha fokus på, og så dele på oppgavene og planlegge på forhånd har vært en nøkkel for å redusere stress og øke mestring. Det gir oss et felles språk og et konkret verktøy for å reflektere på en mer presis måte over hva vi gjorde, hva som fungerte, og hva vi kan gjøre annerledes neste gang. Refleksjon og samtale får en bedre og mer praktisk fokusert struktur. Så man får mer ut av møtetiden.

Hans: Det er jo fantastisk å høre! Et viktig mål med PLS er jo også å bidra til at de voksne opplever mer mestring, og også kan støtte hverandre bedre.  

Inger Ma: Ja, helt klart. Noe av det mest nyttige for meg er hvordan modellen fokuserer på den voksnes rolle og ansvar, og bidrar til å utvikle denne. Jeg har selv merket at jeg føler meg tryggere som voksen i situasjoner som kan eskalere. Jeg vet at jeg kan møte situasjonen på en god måte, har flere gode ideer om hva jeg kan gjøre, og ser at det jeg gjør hjelper barnet. Så det er veldig spennende å jobbe på denne måten.

Hans: Det er veldig viktig, det du sier der, om å oppleve mestring og ha positive forventninger til sin egen rolle i utfordrende situasjone. Og da helst basert på reelle opplevelse av mestring.  PLS modellen er også ment som en måte å hjelpe voksne å regulere sitt eget stress. Ikke gjennom yoga eller meditasjon, som også er fint. Men gjennom at man opplever mer mestring av de stressende situasjonene. Da synker også stressnivået.

Når man opplever mestring, og man opplever at man har en praktisk kapasitet til å mestre utfordrende situasjoner gir det gir en helt annen opplevelse av stress enn når man føler lav mestring, at situasjonen oppleves overveldende, og man ikke har god støtte i teamet. Når man har erfart i praksis at man kan bidra på en meningsfull måte, er det mye lettere å møte slike situasjoner med mer ro og trygghet.

Inger Ma: Ja. En viktig dimensjon her er også å kunne holde ut i en jobb med barn eller andre jobber hvor man jobber tett med mennesker. Det må gi deg noe tilbake, ikke sant? Jeg synes det er så trist å møte unge og flotte barnehagelærere og assistenter som blir slitne og utmattet. De er så flinke med barna – de er rolige, leker bra, og har en naturlig evne til å håndtere barna.

Men samtidig blir de helt utmattet. Jeg har hatt mange samtaler hvor de sier: “Jeg orker ikke mer, jeg tok feil utdannelse, jeg er helt ør i hodet, jeg klarer ikke å takle det.” De føler seg fanget i konflikter, og det er så mange situasjoner som sliter dem ut. Da sitter jeg ofte og tenker: “Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg? Hva kan vi gjøre for at du skal bli i denne jobben som du egentlig er så god til?” De har så mange kvaliteter, men de blir utbrent.

Her ser jeg at PLS kan hjelpe. PLS gir en faglig struktur på mye av det som er utfordrende og vanskelig i denne typen jobb. Og gjør det mulig for personalet å samarbeide bedre og derfor i praksis støtte hverandre mer, og skape mestringsfølelse også på teamnivå. Alle vet hvor viktig mestringsfølelse er, uansett hvilken jobb man har. Hvis man hele tiden føler at man gjør en dårlig jobb og er utslitt, blir det vanskelig å fortsette. Det er langt bedre når man er fornøyd med situasjoner man føler man har håndtert bra, og fått en god respons fra barna. Det gir mer rom for å klappe seg selv på skulderen for små seire.

Når du mestrer utfordrende situasjoner, så blir jobben mye mer givende – og du slipper å gå rundt og være konstant irritert. Det er derfor jeg synes denne modellen er så bra. Den er konkret og lett å forstå, og kan brukes på alle nivåer, fra assistenter, pedagoger til ledelsen.

Hans: Det du beskriver, høres veldig kjent ut. Og kan jo ramme både nyutdannede men også erfarne folk. Enten man snakker om praksissjokket mange nyutdannede opplever eller det er omsorgsutmattelse, konflikter og negativt arbeidsmiljø, som også kan ramme erfarne fok. Enten det er lærere i barnehage og skole, sykepleiere, leger eller andre yrker hvor man jobber med mennesker i komplekse og ofte konfliktfylte miljøer, som kan være overveldende. 

For nyutdannede er jo også den praktiske virkeligheten ofte langt mer kompleks enn det man lærer på skolen. Du kan være teoretisk flink, kjenne alle begrepene og forskningen, men hvis man ikke har konkrete og praktiske modeller, og ikke utviklet ferdigheter og personlig kapasitet til å håndtere egne emosjonelle og stressrelaterte reaksjoner, og heller ikke har støtte i et faglig miljø som jobber godt sammen kan det bli vanskelig å stå i jobben.

Men det motsatte er også mulig. Hvis man har den rette kompetansen og felles faglige modeller som gir struktur og støtte, kan man oppleve mestring selv i vanskelige situasjoner. Man kan faktisk se at man gjør en forskjell, også for de barna som kanskje trenger det aller mest. Det gir en følelse av mening i jobben. Og når man også får til dette som team, sammen, og støtte hverandre, er opplevelsen enda bedre.

Inger Ma: Ja. Og det er så utrolig tilfredsstillende når man opplever det, både for seg selv og i relasjon til barna. Det handler om å mestre sin egen jobb og å føle at man gjør det bra. Det er jo slitsomt med så mange barn – vi som har hatt egne barn vet hvor intenst det kan være, og her snakker vi om enda flere barn som alle roper på deg, vil snakke med deg, leke, skal på do, og så videre. Det kan være et konstant kjør.

Men hvis man kan føle at “ja, jeg gjør en god jobb,” da tror jeg det gjør hele forskjellen. Her tenker jeg at styrerne i barnehagene har et stort ansvar. De må være inspirerende og støtte de ansatte, virkelig gi dem den bekreftelsen de trenger. Jeg opplever heldigvis at mange styrere backer teamet sitt og gir dem en følelse av at de er flinke. Her kan PLS hjelpe styrere også, med å få mer struktur på den faglige utviklingen og veiledning av personalet. Og spesielt når det kommer nyansette, å få de raskt inkludert i måten barnehagen jobber på.

Hans: Det er jo et viktig punkt, å få nyansette raskt inn i en etablert samarbeidsform og kultur i en barnehage. Det kan jo gjelde både for nye assistenter og pedagoger. Hva har du erfart her?

Inger Ma: Ja, det er kjempeviktig. Assistentene må også få kompetanse, ikke bare bli plassert på en base med 15 barn og bli overlatt til seg selv. De må vite hva de skal gjøre, og de må føle at de har verktøyene til å håndtere situasjonene. Det er nettopp derfor jeg synes denne modellen er så verdifull – den gir alle et rammeverk å jobbe ut fra.

Jeg jobbet for eksempel med en assistent som innrømmet at han aldri hadde lest noe teori før, men han sa: «Dette her skjønner jeg!» Det var så enkelt for ham å forstå fasene i modellen. Han ble etter hvert så interessert at han begynte å lese mer og takket meg for at han hadde fått muligheten til å lære noe nytt.

Jeg har også sett at pedlederne blir opptatt med administrative oppgaver – som å skrive brev til foreldrene og lage planer – mens assistentene tilbringer mest tid med barna. Og blir ofte satt til å jobbe med de barna som trenger mest støtte og hjelp. Mange av de har fortalt meg hvor mye de setter pris på å lære om PLS-modellen fordi det gir dem konkrete måter å løse disse situasjonene på. Det hjelper de også samarbeide bedre med pedagogene. Etter å ha jobbet flere år i barnehage, har jeg blitt veldig opptatt av nettopp teamarbeid og hvordan de voksne samarbeider.

Det er egentlig fantastisk å se hvor mange assistenter og ansatte som bare elsker å lære om dette her. Jeg har møtt så mange i løpet av årene, på ulike avdelinger og barnehager, som kanskje har begynt som assistenter uten noen form for pedagogisk utdanning, men som er veldig glade i barn og synes det er spennende å takle utfordrende situasjoner. Mange av dem har fortalt at de ønsker å lære mer, og jeg har faktisk fått flere til å ta steget videre og starte på barnehagelærerutdanningen. Det er gøy å se hvordan denne mestringsfølelsen kan inspirere dem til å utvikle seg videre.

Og vi trenger definitivt flere menn inn i barnehagene også. Mange barn, spesielt gutter, har godt av å ha mannlige rollemodeller i slike miljøer. Selvfølgelig har både menn og kvinner mye å bidra med, men det er verdifullt med en balanse. Så det er ikke bare viktig for barna, men også for arbeidsmiljøet.

Hans: Det er flott å høre hvordan du har klart å bruke PLS-modellen og de andre verktøyene så aktivt. Tusen takk for at du ville dele alt dette, det har vært veldig inspirerende!

Inger Ma: Takk selv! Det har vært veldig givende å snakke om dette. Jeg setter stor pris på samtalen og muligheten til å dele mine tanker og erfaringer. Jeg synes jo det vi snakker om her er utrolig viktig. Og så er samskapende prosesseser så meningsfulle!