Relasjoner læring og selvutvikling med Famlabs veilederutdannelse

Hei, Mersije, tusen takk for at du ville la deg intervjue om dine erfaringer med Famlabs veilederutdanning.

Kan du si litt om deg selv og bakgrunnen din?

Jeg er mor til to, en 16-åring og en 13-åring, og har utdanning i markedsføring fra hjemlandet mitt, Slovenia. Siden 2017 har jeg jobbet som assistent på en steinerskole i Fredrikstad. Tidligere har jeg jobbet i en barnehage og med veiledning av mennesker med spesielle behov. Jeg er født og oppvokst i Slovenia, og har foreldre som kommer fra Kosovo. Jeg har dermed vokst opp i en annen kultur, med en annen måte å tenke på og håndtere barn og familieliv på.

Jeg hadde kjærlige foreldre, spesielt mor hadde mye styrke og kjærlighet i seg. Men etter hvert som jeg ble større, skjønte jeg at foreldrene mine hadde stor makt over oss barna. Det var lite rom for å ha egne meninger. Jeg og søstrene mine følte at vi ikke ble hørt, og at vi ikke hadde noe vi skulle ha sagt i de store og viktige spørsmålene. Moren min kom ofte med pekefingeren, var autoritær og ville at alt skulle være som hun sa.

Hun var også kjærlig og god, og vi savnet henne når vi ikke var sammen med henne, men hun var ikke åpen for dialog. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville ta med meg den autoritære oppdragelsen videre til mine egne barn. Og etter at jeg kom til Norge, og speseielt etter at jeg ble gravid, har jeg hatt en stor interesse for pedagogikk og har hele tiden forsøkt å lære mer om relasjoner, og spesielt relasjoner med barn og barns utvikling.

Hvordan kom du over veilederutdanningen?

Jeg tok med meg interessen for å lære mer inn i jobben som assistent på Steinerskolen. En kollega og jeg jobbet sammen om et barn, og selv om vi kjente på mestring og syntes at vi gjorde en god jobb, ønsket vi også å lære mer og utvikle oss videre ved å få enda mer relevant kunnskap.

En dag kom hun over Famlabs kurs “Eksplosive barn” med Ross Greene, om hans metode Problemløsning Gjennom Samarbeid, og hun spurte meg om jeg hadde lyst til å være med. Kurset virket veldig relevant for jobben min, så jeg tenkte “Ja, hvorfor ikke?” Vi fikk støtte av ledelsen til å dra på kurs, og der lærte vi mye som var nyttig. Noe brukte vi allerede, men vi følte at vi fikk mye ut av kurset.

På Famlabs nettside leste jeg også om PLS modellen og veilederutdanningen. Dette virket som en veldig god måte å jobbe med barn på, den appellerte til oss, og jeg var nysgjerrig på å lære mer om dette. Heldigvis så ville ledelsen ved skolen også støtte meg i å ta veilederutdannelsen.

Hvordan opplevde du at innholdet i utdanningen passet til dine behov?

Min erfaring med utdanningen er at jeg har fått konkrete praktisk-pedagogiske modeller som jeg kan bruke i hverdagen min. I dag bruker jeg disse verktøyene både i jobben og med mine egne barn, og det kjennes veldig riktig for meg! I etterkant er jeg er veldig takknemlig for at jeg var så nysgjerrig og søkte en annen vei å gå, og at jeg fant veilederutdannelsen.

I skolejobben kjente jeg at jeg trengte flere verktøy, og jeg ønsket å utvikle meg og kunne endre ting. Og når man jobber med foreldre, er det godt å kunne ha noe konkret å vise til for å bli tatt på alvor. Vi har mange gode foreldre i klassen, og de har alltid respektert meg og mine råd. Men jeg føler det er enklere nå, for nå har jeg konkrete, praktiske og forståelig modeller å vise til. Det kjennes godt å ha flere verktøy å bruke, og jeg kjenner at jeg kan ting bedre og har fått mot til å våge å kaste meg ut i ulike situasjoner, gi råd og veilede andre. Det hjelper veldig med konkrete og praktiske pedagogiske modeller.

Jeg har tidligere jobbet som veileder for mennesker med spesielle behov, og der gjelder mye av det samme. Jeg tenker at når man jobber med mennesker, så har man behov for det man lærer i denne utdanningen. Så hvis man har kontakt med mennesker, er det en gave å ha dette i seg, tenke positivt og kunne kommunisere med mennesker.

Har du fått brukt utdanningen og PLS i det daglige arbeidet ditt?

Jeg føler jeg bruker det jeg har lært hele tiden. De fem fasene i PLS modellen er veldig nyttige å ha. De sitter som et fotominne i hodet og fungerer som en slags veiledning for meg selv. Tidligere kunne jeg komme stresset inn i en situasjon fordi jeg ønsket å gjøre det på en god måte, men jeg lurte på om jeg kunne nok, og tenkte på hva barnet ville si. Jeg var usikker. Men når jeg nå ser en utfordring som oppstår på skolen, tenker jeg mer “Åh, en konflikt, så spennende!”, slik du sa at vi kunne tenke. Denne innstillingen har jeg nå i møte med barna når jeg prøver å regulere, hjelpe, veilede og håndtere konflikten.

Når jeg som voksen er rolig og kommer med en ro inn i situasjonen, tenker jeg at det har utrolig mye å si. Slik vi voksne er, smitter over på barnet. Og dersom man som voksen er rolig, tenker man klarere. Et høyt stressnivå låser hjernen. Da klarer man ikke tenke like klart, og det kan bli uheldige resultater ut av situasjonen.

Men for å klare å være rolig og trygg så er det også veldig nyttig å oppleve konkret mestring, og ha erfart mange ganger at dette får jeg til, jeg klarer å løse denne situasjonen også. Slik at roen og tryggheten har en god basis i reel opplevelse av mestring og konkrete ferdigheter jeg vet at fungerer godt. Det er en annen type ro enn der hvor man prøver å være rolig, samtidig som man egentlig ikke er rolig, ikke helt vet hva man gjør, og ikke har erfart at man får det særlig godt til. Det hjelper da veldig å ha disse konkrete og ferdighetsbaserte pedagogiske modeller i bunn, og ha lært og øvd på å bruke de, så de blir en del av min egen basiskompetanse og mestring.

Også når det er konflikter mellom barn, og jeg går rolig inn i situasjonen og sier at jeg skal høre på begge to, først den ene og så den andre, fordi begge er like viktige, da er det lettere å klare å veilede og håndtere situasjonen på en god måte. Da merker jeg at stressnivået i barnet også reduseres fortløpende. Dette kan føre til virkelig gode samtaler.

Jeg bruker det jeg har lært, hver eneste dag, for det oppstår små eller store konflikter hver dag. Jeg befinner meg for tiden ikke i situasjoner der barna virkelig utagerer, som jeg tenker skyldes at vi gjør mange små ting anderledes, og får til bedre prosesser. Men jeg tenker nå at dersom en utagerering skulle oppstå, så vil jeg kunne klare å håndtere den med mer ro, slik at jeg kan roe barnet ned.

Jeg vil gjerne nevne et eksempel jeg har erfart. Da jeg hadde startet på utdannelsen i fjor, var det et barn på jobben som kunne bli illsint. Han var ikke fysisk aggressiv, men kunne bli helt rød i ansiktet av sinne og var ikke mulig å snakke med. Med PLS modellen i bakhodet ser jeg nå at han trenger hjelp med å regulere seg selv og får flere ideer til å hjelpe han. Jeg foreslo at vi kunne sette oss rygg mot rygg, som han sa var ok. Jeg ville vise ham at jeg var der for ham, og sa at vi ikke trengte å snakke nå om han ikke ville det. Det hjalp utrolig mye. Vi kunne sitte der i 20-30 minutter, helt stille, før han plutselig sa at han var klar for å gå til klasserommet. Underveis kunne jeg kjenne pulsen i kroppen hans, som ble gradvis roligere.

En time eller to senere på dagen, tok jeg ham med meg inn på et grupperom, og da spurte jeg ham om han ville snakke om det som skjedde. Og da var han på et helt annet intensitetsnivå, som ga et mye bedre utgangspunkt for samtale enn da han var så sint. Med PLS modellen, både med fasene og intensitetskurven er det nå mye enklere å lese situasjonen og barnet riktig, og derfor velge tidspunkt for samtaler og andre ting i prosessen.

Denne gutten har nå blitt mye flinkere til å håndtere raseriet sitt og regulere seg selv. På en god dag snakket jeg med ham om hvor han ønsket å være når det kokte inni ham, og han sa da at han ønsket å gå til en liten bekk i hagen utenfor skolen. Dit går han nå alene; jeg følger ikke etter ham. Det har blitt et trygt sted for ham der han klarer å roe seg selv ned. Jeg går bort til ham etter ca. en halvtime hvis han ikke kommer derfra selv, og vi snakker sammen om det som har skjedd, etterpå.

Så flott! Du har også snakket om at du har brukt noe av disse øvelsene med hele klassen?

Ja, etter at vi gjorde mindfulness, stabiliserings- og ressursøvelser på en av modulene hadde jeg lyst til å introdusere noe av dette for elevene. Jeg tok det ned på barnas nivå og ba dem finne en ting å tenke på som de selv følte gjorde de rolige og trygge. Feks. som et kjæledyr, et sted, eller en person de var trygge på. De valgte selv hva de villle tenke på, så jeg ikke skulle si hva de skulle tenke på, som kunne være feil for de. Dette var på en dag da det var en del småkrangling og stress blant elevene, så jeg tok det veldig rolig og brukte god tid.

Da vi snakket om det etterpå, var det flere som sa at de kjente på en ro inni seg. Noen ville gjøre det til en vane. Jeg snakket også litt om stress og uro, og hva vi kan gjøre for å ha mer ro inne i oss selv, og at det kan hjelpe oss å behandle både oss selv og andre bedre.

En dag elevene skulle ha en prøve, merket jeg at de gruet seg veldig til prøven. Da tok vi fem minutter til å gjøre øvelsene og roe ned. Jeg og alle sammen satt på pultene, pustet rolig og roet oss selv ned. Etterpå var elevene roligere, mer fokuserte og klare til prøven.

Jeg bruker av og til slike øvelser for å hjelpe de å roe ned, og elevene spør etter dette. Jeg merker at det gjør dem roligere og mer tolerante overfor hverandre. Jeg tenker at det gode og positive vi gjør sammen, har en effekt. Men vi må også tilpasse det til ulike alderstrinn, og behov hos elevene.

Har du hatt nytte av PLS modellen og Perspektivspiralen i andre sammenhenger?

Ja, jeg har også brukt det jeg har lært hjemme med barna mine og faktisk også med min mann. Jeg tenker at dette er kunnskap, ferdigheter og modeller man kan bruke i relasjoner med alle mennesker.

Der jeg tidligere kunne insistere på å snakke i situasjoner der noen rundt meg var sinte, sier jeg nå til meg selv at den andre personen trenger tid til å roe seg ned. Det er ikke produktivt å gå inn i situasjonen og tvinge noen til å snakke når de kjenner på sinne og stress. Tidligere kunne jeg være litt intens både med barna og mannen fordi jeg tenkte det var viktig å ordne opp der og da, men gjennom utdanningen har jeg forstått at det ikke er nødvendig å forsøke å ordne opp med en gang, når det kanskje heller bidrar til å låse situasjonen mer. Jeg husker at du en gang sa at det også går an å gi det mer tid, og ordne opp for eksempel senere på dagen eller neste dag. Det blir ikke for sent. Det er bedre enn å ikke ordne opp i det hele tatt.

Ved krangler og uenigheter gir jeg nå meg selv og den andre tid til å deeskalere intensitetsnivået, og så setter vi oss ned og snakker etterpå, når begge er rolige. Dette gir gode resultater, også for relasjonen. I tillegg inviterer jeg andre til å gi meg tilbakemeldinger der de tenker at det er noe jeg gjør som ikke er så konstruktivt. Å tenkte på dette som en læringsprosess, og ikke bare som akutt konflikt og problemløsning har gjort at jeg utvikler meg og lærer raskere enn før. Jeg tenker at kommunikasjon er reddende for alle forhold. At jeg nå tenker annerledes og gjør ting på en annen måte, har betydd mye for mine nærmeste relasjoner.

Mannen min var også forsøkskanin da jeg selv skulle øve på veiledning ved hjelp av modellene jeg lærte under veilederutdannelsen. Dette har gitt oss mange gode samtaler og hjelp til å håndtere situasjoner som oppstår hjemme i familien. Både mannen min og jeg bruker nå mye mer anerkjennende kommunikasjon hjemme. Jeg har blitt bedre til å roe meg selv ned og snakke roligere, og det har blitt lettere for mannen min å si unnskyld. Vi bærer begge i oss en annen kultur pga. vår bakgrunn, men vi er heldige som nå har tilgang til kunnskap som er bedre for familier, relasjoner og oss som mennesker.

Du kommer fra Slovenia, og mannen din kommer også fra en annen kultur. Kan du dele litt om dette?

Jeg giftet meg i 2003 med en mann fra Irak, men siden det var krig der, kunne vi ikke reise dit før i 2009. Da var jeg allerede mor til to. Jeg husker godt den første gangen vi dro dit. Jeg giftet meg inn i en velstående og godt utdannet familie, og fikk venner der. Men barna I Irak ble behandlet annerledes enn det jeg er vant til fra Norge.

På den tiden brukte man fysisk avstraffelse i Irak, om enn på en mild måte. Første gangen jeg så at et barn fikk en ørefik følte jeg meg så dårlig at jeg gikk på rommet og gråt. For dem var det helt OK, de så på det med helt andre øyne, men jeg ble helt satt ut. Etterpå tenkte jeg at de trengte veiledning. Jeg var så ung selv, men jeg tenkte at dette ikke var bra og ikke veien å gå. Å høre barna gråte på grunn av noe foreldrene har påført dem som en fysisk straff, var vanskelig.

Jeg snakket mye om dette med en venninne der, som var interessert i dette temaet og prøvde å forklare mine tanker for henne. Jeg prøvde også å finne grunnen til at hun slo barna. Var det fordi hun ønsket at barna skulle være lydige og bli styrt av foreldrene og deres meninger? Hun sluttet ganske fort med fysisk avstraffelse. Det gjorde også flere av de andre, som etter hvert har fått sine egne unger. Jeg har også prøvd å overbevise dem om betydningen av å ha fokus på å være der for barnet.

Mine venner der er velstående og velutdannede. Nesten 70 % av de voksne er leger, og det er grunnen til at jeg ble så sjokkert. Jeg var ung, men tenkte at når folk som er velutdannet, har tilgang til kunnskap og vært ute i verden og sett mye, oppfører seg slik, hvordan oppfører da folk seg som ikke har utdannelse i det hele tatt? Der er utdannelse veldig viktig. Man tenker at man gjennom utdannelse blir formet til en bedre person, med et større perspektiv og flere muligheter som er bedre, både for deg som menneske og for samfunnet. Men jeg ble realitetsorientert da jeg så det jeg så. Og forsto også at god utdanning på ett område, som for eksempel lege, ikke automatisk gjør at man forstår noe om barn, oppdragelse og pedagogikk. Det gjelder jo her i Norge også. Jeg er veldig glad for at jeg ble født i en del av verden der man ser på både oppdragelse og håndtering av barn på en helt annen måte.

Jeg har ikke vært i Irak etter at jeg gikk på veilederutdannelsen, men jeg har fått en tanke om at jeg har lyst til å introdusere dem for verktøyene jeg har lært på utdannelsen. Det finnes fortsatt mange som bruker fysisk avstraffelse mot barn der, og de har også en helt annen måte å kommunisere med barna på. De bruker ikke perspektivtagende og anerkjennende kommunikasjon og jeg har ikke sett noen si unnskyld til barna sine. En veldig autoritær stil virker å være det mest vanlige. Neste gang vi skal reise ned dit, ønsker jeg å holde et foredrag på en skole der en i familien vår er rektor. Jeg har lyst til å få dem til å arrangere et foreldremøte med flest mulig foreldre til stede, der jeg kan undervise i PLS modellen og anerkjennende kommunikasjon. Det er min drøm, for det er så mange mennesker i denne verden som trenger dette.

Til slutt, kan du si litt om hva har veilederutdannelsen betydd for deg?

Veilederutdannelsen har vært en velsignelse for meg både privat og på jobb. Jeg føler at jeg har blitt en bedre utgave av meg selv gjennom denne utdannelsen, både med tanke på relasjoner og i egen selvutvikling. Jeg har jobbet med meg selv på alle nivåer, og har blitt bedre i stand til å spre godhet og positivitet til andre. Jeg har blitt mer bevisst og fått åpnet øynene mine for mye som har hjulpet meg og oss.

Ved å jobbe med meg selv har jeg blitt mer tålmodig og i stand til å bruke perspektivtagende, anerkjennende kommunikasjon overfor egne barn hjemme i mye større grad. Jeg skulle ønske at jeg visste om dette da jeg var nybakt mor og i konflikt med meg selv, siden jeg da var veldig opptatt av at jeg ville være annerledes i foreldrerollen enn mine foreldre var, men nok manglet ferdighetene til å få det ordentlig til slik jeg ønsket. Veilederutdannelsen kunne ha vært veldig styrkende for meg på den tiden. Men det er aldri for sent å lære.

Jeg skulle ønske at utdanningen ikke tok slutt, for dette ble så bra. Samlingene var så fine, og jeg ville gjerne ha fortsatt med dem. De gjorde noe positivt med oss som deltok. Vi har fått mer kunnskap og gode modeller som er mulig å videreføre i praksis på jobb og også hjemme. Det har også vært veldig berikende å bli kjent med nye mennesker og høre deres erfaringer. Jeg føler meg heldig som har fått høre om hvordan andre jobber og hvordan situasjonen er på andre skoler. Det gir kunnskap når man kan se utover sine egne vegger.

Jeg anbefaler veilederutdannelsen til alle som har kontakt med barn på en eller annen måte, enten gjennom jobb eller som foreldre! Og om du lager en påbyggning med sertifisering så ønsker jeg å delta på den.

Det er så flott å høre at du og dere har jobbet så godt med dette og vært åpne for å endre måten dere tenker og handler på. Tusen takk for alt du har delt dine erfaringer med oss!