Omsorg og ansvarlighet

Det er omsorgsfullt å støtte barnets egen ansvarlighet.

Det er ikke lenge siden vi oppdaget barnets evne til å ta personlig ansvar altså være ansvarlig for sin egen person på en rekke områder. Spesielt i løpet av de siste ti årene har vi lært mer og mer omkring dette temaet, og vi lærer nye ting om det for hver dag som går. Vi kan ikke presentere en nøyaktig liste over hvilke områder barn kan ta ansvar og når de kan ta det, men vi kan se noen viktige prinsipper tre klart frem.

Vi har også lært at dette emnet er svært provoserende for enkelte foreldre, og det er en rekke årsaker til dette. Det rister i århundre gamle forestillinger om hva ansvarlig foreldreomsorg er, hva denne ansvarligheten innebærer, og medfører at dersom man skal følge mine råd mange voksne må gi avkall på noe av den makt som liksom alltid har vært foreldrenes makt. Dette kan få foreldre til å oppleve at de ikke helt lever opp til sitt eget ansvar som foreldre og ikke får ytt den nødvendige omsorg.

Våre egne og andres erfaringer forteller oss at når foreldre støtter barns personlige utvikling av egen ansvarsfølelse er dette til stor hjelp også for barnas muligheter til å utvikle egen selvstendighet og ikke minst en god selvfølelse, samtidig som det selvsagt utvikler deres evne til å ta ansvar.

Vi har faktisk lang tradisjon for å se at barns egen ansvarlighet og vår nødvendige omsorg henger tett sammen, da dette trer så klart frem mens barna enda er babyer.

Helt små barn gjør oss konstant oppmerksomme på sine behov, sine lyster, smerte og grenser ved hjelp av lyder, mimikk og bevegelser. De merker for eksempel at de er sultne og tar ansvaret for å fortelle oss dette. De merker at de fryser og forsøker å få oss til å forstå det. Når vi har vært i intens kontakt med dem i noen minutter, vender de gjerne øynene vekk deretter hele hodet for å fortelle oss at de har behov for en liten pause. De tar selv ansvar for sine behov, men er avhengige av at vi er interesserte i dette og ansvarlige nok til å imøtekomme dem.
I denne alderen opplever vi ikke konflikten mellom deres ansvarlighet og vår egen ansvarlige omsorg. Tvert imot kan vi bli helt fortvilte dersom vi ikke forstår hva det er de vil, om de har vondt eller om de er sultne, om de fryser eller har det for varmt. Bare hun kunne fortelle oss det kunne hun enda snakke, tenker vi. Og når de så begynner å snakke har vi egne meninger om deres behov, grenser og smerte!

La oss som et eksempel på barns evne til å ta personlig ansvar se på et av de første områder dette kommer i konflikt med vårt eget ansvar:

I firemåneders alderen begynner babyer å kunne skille mellom forskjellige voksne mennesker og tydeligvis like noen bedre enn andre. Barnet er med andre ord i stand til å velge de mennesker de best liker, hvilke de vil ha nære relasjoner til og hvilke de vil ha distanse til. Ser vi nærmere på deres valg, ser vi også at det er kvalifiserte valg. Det bygger simpelthen på barnets opplevelse av å bli møtt med oppriktig varme, interesse og respekt.

Dermed kommer barnet i konflikt med sine foreldre og den kultur det lever i. Barnet velger kanskje bort mormor og foretrekker farmor. Straks støter de inn i en kulturell fordom (at vi må være like glade i alle vi er i familie med). Barnet vender seg voldsomt og gråtende vekk fra familiens tante som heller ingen andre egentlig syns er noe særlig, men som alle later som om de liker. En av mors venninner får lov å ha barnet på fanget, mens barnet protesterer mot en i nær familie. Foreldrene må velge. Vil vi respektere barnets inntrykk og grenser, eller tvinge på dem en sosial konvensjon eller en løgn? Ti år senere er vi ikke i tvil. Da vil vi gjerne at barnet ser forskjell på folk, og at det tar ansvar for å velge rette mennesker å knytte seg til.

Avhengig av utvikling og personlighet kan mindre barn ta ansvar for sin egen person på en rekke områder:

Smak, appetitt, relasjoner, utseende, lekekamerater, valg av sekundære omsorgspersoner (barnepike, pedagoger, naboer o.l.), administrasjon av lommepenger osv. På andre områder kan de smått begynne å ta ansvar, men må få øve seg noen år før de blir sikre i sine valg. Foreldre behøver ikke en katalog over disse områdene eller mulighetene. Barna selv vil nok gjøre foreldrene oppmerksomme når de vil og kan ta ansvar, og i konfliktene som gjerne oppstår, har foreldrene gjerne to muligheter:

enten fastholder foreldrene sin rett til å bestemme i kraft av oversikt, erfaring og viten om hva som er best for barn
eller også går de i dialog med barnet og undersøker mulighetene sammen, lar barna eksperimentere og gjøre egne erfaringer

Eks:

Hvorfor spiser du ikke, Kasper?
Nei, jeg er ikke sulten.

Besvares enten med:

Jo, selvfølgelig er du sulten. Du har jo ikke spist siden frokost. Spis maten din nå!
Eller:
Aha, så du er ikke sulten. Si ifra når du blir sulten da, men helst før maten blir tatt av bordet.

Eks.:

Skal du ikke ta på deg jakka, Kasper? Det er kaldt ute nå.
Nei, jeg fryser ikke.

Besvares enten med:

Kasper, du tar på deg den jakken. Jeg vil ikke ha noe av at du går og fryser hele dagen!

Eller:

Ok. Hvis du mener du kan klare deg uten?….Selv er jeg ikke helt sikker på det, så jeg legger den i sekken din så du kan ta den på deg dersom du allikevel blir kald.

I begge eksempler uttrykker foreldrenes siste svar både respekt for Kaspers egen ansvarlighet og deres omsorg for ham. Dette er noe helt annet enn å svare: Ja, hvis du ikke vil, er det bare ditt problem, eller Ok, du gjør som du vil. Slike svar overlater barnet helt til seg selv, mens de skisserte svarene overfor skaper rom for begge parter. Dersom barn skal trene og utvikle egen ansvarlighet kan de ikke bare gjøre det selv, gjøre det alene. Det må være i dialog med foreldrenes erfaring og overblikk uten at barnet nødvendigvis må bøye seg for dette.

Foreldre må altså lære seg å uttrykke sine meninger og erfaringer på en måte som både anerkjenner barnets synspunkter og gir foreldrene selv mulighet til å tilby sin viten og erfaring. Når dette lykkes, også om bare en del av tiden, kommer belønningen ganske raskt i form av selvhjulpne, selvstendige og tenksomme barn med sunn selvfølelse. Slike barn evner også å lytte til andre og ta nytte av andres viten og erfaringer.